En smertefull feilvurdering

Vi har vel alle hatt en forferdelig dag på jobb. Erik Hestvik forteller om sin.

Publisert

Tidvis må man bare erkjenne at man ikke har de beste dagene på jobb. Vi var nettopp ferdig  med å håndtere en demonstrasjon i Oslo sentrum. 

I påvente av nye oppdrag sto vi cirka 25 politifolk iført massetjenesteutstyr samlet i bakgården til sentrum politistasjon.

Plutselig kom en varebil kjørende i høy hastighet gjennom Calmeyersgate. I det bilen nærmet  seg, svingte den over midtlinjen, fortsatt i god fart mot oss. Kjøreadferden tiltrakk seg naturlig nok vår oppmerksomhet.

Adrenalinnivået steg fort.

Sideruten på passasjersiden gikk ned, og ut fra passasjervinduet stakk en ukjent mann hånden opp i mitt ansikt.

I hånden så jeg en diger spiker.

Jeg kjente at det begynte å bli sånn passelig nok. Ikke bare hadde de en kjøreatferd som
åpenbart burde påtales. Spikeren toppet det, og jeg kjente på behov for å snu initiativet, divisjonsleder som jeg var.

En resolutt avvæpning var på sin plass. Jeg lot handling følge tanke, og grep tak i spikerhodet i hensikt å brekke den ut av grepet hans.

I tillegg til å ha over snittet med kilo, har jeg de samlet ganske nære bakken. Jeg står stødig, og var aldri i tvil om dette kom til å bli en lett match. Game on.

Nå skulle mannskapet få se hvordan divisjonsleder håndterer «bråkmakere» på byen. 

Jeg bendte på, og i det samme satte vedkommende i et hjertskjærende hyl. Slik en mann bare kan klare, bare hvis han har fryktelig vondt. Skriket var så intenst at man skulle tro det kom fra et døende dyr.

Urlyden gikk inn i marg og bein, og jeg forsto umiddelbart at noe var galt.
Veldig galt. 

Jeg ble glovarm og hjernen min forsøkte febrilsk å fortelle hendene at jeg måtte slippe i
spikeren som satt bom fast. I løpet av et sekund skjedde utrolig mye.

Det fortvilte smerteulet spredte fortvilelse til de 25 kollegaer som sto rundt. Frykten og angsten i øynene til mannen med spikeren. De samme skremte vidåpne øynene til mannskapet, som også forsto hva som skjedde. 

Mannen hadde ved et uhell med en spikerpistol skutt en spiker gjennom fingeren, og den
sto bom fast.

De tre mennene i bilen var utenbys snekkere på leting etter legevakten. Lettere stresset hadde de kjørt feil. Synet av en gjeng politifolk ga de håp om snarlig hjelp.

Men mitt grep om spikeren forankret i 95 kilo bakkekontakt ble en kontrast til hva de hadde
håpet på.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld.

Det gikk opp for meg at dette ikke var min beste dag på jobb.

Tårene sprutet hos den stakkars snekkeren. Sjåføren begynte å banne, mens tredjemann
satt lamslått og forskremt.

Kollegaene rundt meg i full massetjenesteuniform visste ikke helt hvor de skulle gjøre av seg. Noen forsøkte å bli usynlige, andre holdt seg for ørene, mens fire mann bøyde seg ned og brakk seg.

Det var kun en ting å gjøre. Beklage og beklage.

Jeg fikk stablet på plass en bil som hjalp de fortvilte snekkerne til legevakten. Mannskapet fikk beskjed om gjenta beklagelsen så mange ganger de klarte til de var sikre på at budskapet hadde nådd frem. 

Jeg blir fortsatt varm og klam når jeg skriver om dette i dag, selv om det nå er åtte år siden. 

Hvis jeg skal trekke frem noe positivt etter hendelsen? Det er læring. Jeg har nemlig ikke gjort noe lignende siden.

Til neste etappe i historiestafetten utfordrer jeg Tore Barstad. Det burde være nok å ta av
fra den kanten.

Powered by Labrador CMS