Dette er et hovedfunn i prosjektet «Fra praktisk pedagogikk til pedagogikk i praksis» – hvor en av informantene uttalte: «Jeg skal være ærlig å si at jeg proklamerte overfor studentene at de må trene og tilegne seg mye mer kunnskap og ferdigheter på sine fremtidige arbeidsplasser, for de får et uanstendig minimum av trening på Politihøgskolen.»

Når innbeordrede politi er instruktører skal de legge forholdene best mulig til rette for studentenes læring i tråd med høgskolens planer på alle nivåer – fra rammeplan og programplan til undervisningsplan og gjennomføringsplan. Samtidig er de politi og underviser i egne arbeidsoppgaver. De er eksperter og rollemodeller, faglig og personlig, for studenter som er blivende kolleger.

Et interessant spørsmål er derfor: På hvilke måter håndterer politibetjentene rollene som politi og pedagog når de veileder og instruerer politistudenter i leir?

Prosjektet «Fra praktisk pedagogikk til pedagogikk i praksis» startet i 2013 og innebar en kvalitativ undersøkelse av politifaglig instruksjon i leir. Materialet ble samlet inn da informantene hadde praksis som instruktører i B3-leir og består av observasjoner av leksjoner samt av undervisningsplaner og refleksjonsnotater.

Funnene viser at instruktørene spesielt står i to spenningsforhold. Det første dreier seg om hva instruktørene skal legge mest vekt på av refleksjon eller handling. Det andre dreier seg om at politibetjentene både er instruktør og fremtidig kollega.

Refleksjon vs mestring

Opplegget i leir er stramt. Forventningene fra Politihøgskolen er «mest mulig trening - minst mulig prat». Instruktørene er enige i at mye trening er viktig for praktisk mestring. Samtidig vet de at refleksjon over praksis kan bidra til bedre læring og forståelse.

Den typiske ordvekslingen mellom instruktører og studenter bidrar imidlertid ikke nødvendigvis til refleksjon. Instruktørene stiller ofte ledende og lukkede spørsmål, som når de spør: «Hva er det farligste målet, gamlingen med synlige hender eller korthjørnet vi ikke ser?»

Et annet eksempel er når en student spør om hvem som skal bære bryteverktøyet. Instruktøren presiserer at det sjelden er fasitløsninger og ber studentene diskutere seg imellom. Da han etter kort tid legger frem sitt forslag, er han tydelig på hva han mener, og rommet for refleksjon lukkes.

Instruktørene kan dermed påvirke i den retningen de selv står for. Selv om intensjonen er den motsatte, kan resultatet bli imitasjon. En erfaren instruktør er en sterk rollemodell, enten vedkommende formidler, veileder eller småprater. En instruktør presiserer at hans forslag «ikke er en fasit», samtidig som han opplever at studentene tar hans forslag som nettopp det.

En etisk utfordring kan bli at instruktøren i kraft av sin posisjon og som bærer av politiets kultur og tradisjon, knebler studentene ved at de i liten grad inviteres inn i diskusjoner som kunne ha bidratt til innsikt utover praktisk mestring.

At refleksjonen blant studentene uteblir eller ikke blir etterspurt, kan skyldes instruktørenes opplevelser av behovet for praktisk trening, utdanningens rammer og betingelser samt at studentene oppfatter at det ikke er tradisjon og aksept for å stille kritiske spørsmål til hvordan ting blir gjort i politiet. Studentenes imitasjon av instruktørenes oppgaveløsninger kan også tolkes positivt og som effektiv kompetanseoverføring og sosialisering inn i eksisterende kultur. Et spørsmål er om det er mulig å være refleksive innenfor det kunn-skapsparadigmet som synes etablert innenfor den operative opplæringen i leir, hvor instruktørene innenfor stramme rammer bes legge hovedvekt på praktiske gjennomføringer, som de samtidig opplever ikke nødvendigvis gir nok øvelse til å mestre.

Krav vs behov

Instruktørene bruker egne erfaringer som motivasjon for læring. De peker på alvoret i jobben, betydningen av å øve, samt at det å mestre de grunnleggende ferdighetene er avgjørende i tjenesten og at den repeterende treningen «kan redde liv der ute». Instruktørene poengterer at de trenger kollegaer de kan stole på. De krever innsats fordi den ytterste konsekvensen av å jobbe som politi er å ofre livet.

En skriver: «Noen ganger kan jeg spørre om de er klare for å dø i tjeneste. Det er et godt triks å snakke om virkelig alvorlige situasjoner – da får jeg alle til å lytte, og da lærer de nok noe også.»

Instruktørene er seg bevisst sin faglige legitimitet som mestere. Det at de til daglig jobber som politi «i gata» gir legitimitet og respekt blant studentene. Det kommer til uttrykk i væremåte og språkbruk og bidrar til sosialisering inn i politifelleskapet. Studentene plukker opp begreper og uttrykk som er nyttige når de skal kommunisere i politihverdagen. Forskning på politiutdanning peker på hvordan den uformelle sosialiseringen studentene tar del i ofte trumfer den formelle på sentrale områder.

Instruktørene mener at studentene må ha mer mengdetrening for å mestre nødvendige ferdigheter. De uttrykker at de vil ha «ferdigvare » og begrunner det med at de trenger «fullverdige makkere fra dag en».

Politi og/eller pedaog

Politifaget synes å trumfe pedagogikken når disse står i motstrid. Instruktørenes opplevelse er at rammefaktorene i leir hemmer dem i å ivareta både politifaglige og pedagogiske hensyn. De planlegger veiledning og dialog, men erfarer at de ofte gjennomfører formidling og direkte tilbakemelding fordi «tiden tar dem». Når instruktørene må velge prioriterer de politifaglige, praktiske ferdigheter, selv om de også synes å mene at tiden til å trene på disse er altfor snau. Materialet indikerer at instruktørene opplever at lojaliteten til eget yrke er viktigere enn krav og forventninger fra Politihøgskolen.

Instruktører har en viktig rolle i å bidra til at fremtidens politi blir reflekterte praktikere. Det innebærer å forsøke å legge vekt på både refleksjon og mestring innenfor rammer som kanskje ikke har rom for begge. Å justere planer og praksis i forhold til hverandre kan bidra til å profesjonalisere den praksisnære delen av utdanningen. Det igjen vil kunne høyne kvaliteten på politioperativ instruksjon og derigjennom politioperativ praksis «på gata».

Ideelt sett burde leiroppholdet enten tilføres videre rammer og mer ressurser, eller så burde man kanskje erkjenne at i en tidsbegrenset utdanning har ferdighetsmestring fokus fremfor refleksjon. Da må formaliserte veiledningsordninger for nyansatte løftes frem slik at «halvfabrikata» kan foredles til «ferdigvare». Instruktøren overlever i spennet mellom rollene som pedagog og politi. Han og hun hadde sannsynligvis levd bedre om spennet var mindre, for når vi ikke kan si som Ole Brumm «Ja, takk, begge deler», blir det som oftest handlingen som kommer først.

En instruktør sa det slik: «Når det brenner på dass – så må vi aksjonere!»

LES OGSÅ: Erfaringer fra New Zealand kan gi bedre skyteopplæring