Bildet er tatt under uteksamineringen av politistudenter ved Politihøgskolen i Stavern i 2019.
Bildet er tatt under uteksamineringen av politistudenter ved Politihøgskolen i Stavern i 2019.

DEBATTINNLEGG

Uklare motiver rundt autonomidiskursen

Høyere utdanning må sees i en kontekst, ikke bare ut i fra lovtekster. Absolutt autonomi finnes ikke, og bør heller ikke finnes når det gjelder utdanning.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

I vårt debattinnlegg om «Frykten i Politiutdanningen» (24.02) forsøkte vi å løfte debatten om Politihøyskolens autonomi. Tidligere debattinnlegg i saken har vært preget av juridisk metode, hvor ord og vendinger i forskrifter og lovtekster har vært analysert. Konklusjonen av disse analysene har vært at PHS er autonom; departementet har ikke adgang til å instruere vedtak i Politihøgskolens styre.

Dette er også konklusjonen til tre ansatte ved PHS, som i sitt tilsvar til oss (01.03), inntok fakta-sjekkrollen, og på skråsikkert vis forkastet alle våre forsøk på å belyse autonomitetsdiskursen, nettopp, i en mer overordnet og samfunnsorientert kontekst.

Det er således på sin plass at vi prøver på nytt: Høyere utdanning må sees i en kontekst, ikke bare ut i fra lovtekster. Det er her andre vitenskapelige fagområder kan være et bidrag for å gi mening om hva dette betyr i praksis.

Vi trakk inn pedagogikk og organisasjonspsykologi som hjelp til dette. Forskningen her er klar: Absolutt autonomi finnes ikke, og bør heller ikke finnes når det gjelder utdanning. Samfunnet må ha innvirkning på utdanningstilbud og for den saks skyld, også forskning.

Det er en ubetinget vekselvirkning, mellom samfunnets behov, både i nåtid og antagelser om fremtidens uforutsette behov, og utdanningsinstitusjonenes virksomhet. Dette betegnes også for samhandling.

LES OGSÅ: Faktasjekk om politiforskning, politiutdanning og faglig autonomi ved Politihøgskolen

Hvorfor frykter PHS redusert autonomi?

Autonomidebatten er heller ikke et nytt tema i høyere utdanning generelt, jfr. debatten om tildelingsbrev, forskningsfinansiering og annen styring i høyere utdanning. Selv ikke de mer etatsfrie universitetene kan unngå en viss styring og samvirke med samfunnet og egne departementer.

Autonomibegrepet har dessuten en kontinuumsbasert natur. Det er snakk om grader av autonomi. Men, fakta-sjekkerne, med sitt hardnakkede innside-perspektiv, synes å fornekte dette, med dekning i juridisk tekstanalyse. Det er ingen tvil for dem: PHS er autonom.

Hvis dette innebærer faktum, vil det etter vårt syn være slik at PHS har en høyere autonomitetsgrad enn andre universiteter og høgskoler. Vi stiller spørsmål med om det kan være riktig.

Det grunnleggende spørsmålet er egentlig: Hvorfor frykter PHS redusert autonomi? Hvilke problemer er det man ser for seg? Og, hva mener PD og JD om dette? Det hadde vært interessant om også de hadde kommet på banen i denne diskursen.

Vi betrygges imidlertid noe, ved at innsenderne er enige med oss om at «… enveisstyring fra den ene eller andre part vil slå feil ut.» Men, via deres ensidige innside-perspektiv, tilsløres dette, og det er ikke lett å få tak i hva de egentlig mener utover selve autonomiteten. Kan det være en latent lokaliseringsdebatt av nytt PHS-bygg i dette? Eller andre egoistiske motiver?

LES OGSÅ: Frykten i Politiutdanningen

Organisasjonsnarsissisme

Når det er sagt, tør vi minne om at for ensidig syn på egen fortreffelighet og virksomhet, med vekt på innside-perspektivet, hvor kontekst, praksis, samfunn og andres oppfatninger sjekkes ut av faglige debatter, fort kan overgå til det organisasjonsteoretikerne Majken Schultz og Mary Jo Hatch (2002, s. 1006) betegner som «organisasjonsnarsissisme». Med det menes at organisasjonskulturen berammes av seg selv, det er kun den etablerte kulturen som utgjør referanserammen for faglig forståelse, synsvinkler, beslutninger og kvalitetsforståelse. Alt annet blir ansett som annenrangs eller ikke-relevant kompetanse.

Det hindrer kompetanseflyt og utvikling både internt og eksternt. Åpen samhandling blir umulig. Dette er noe vi for øvrig har funnet gjennom vår forskning på Krigsskolen som også er en ren profesjonsutdannelse og dermed sannsynligvis ganske lik PHS.

En konsekvens kan bli at både ansatte, ledere og organisasjonen som helhet kan komme i utakt med omgivelsene. En annen konsekvens kan bli sannhetsfordreininger, der institusjonen får sin virkelighetsoppfatning svekket, og på den måten ikke makter å utøve sitt utdanningsmandat tilpasset profesjonens utfordringer og samfunnets behov. Sentralt i dette ligger også menneske- og kunnskapssyn.

Fakta-sjekkernes kunnskapssyn ser ut til å komme for dagen, når de proklamerer: «Vi frykter ikke forskning eller påstander. Vi imøtegår dem med kunnskap.». Hmm, vi håper dette ikke er tegn på det Schultz og Hatch advarer mot. Som forskere bør innsenderne vel heller diskutere forskingsfunn med kunnskap, og ikke bombastisk imøtegå. I forskningsfronten på internasjonalt nivå må funn diskuteres, og det vil alltid være bias (feilkilder) knyttet til forskning, i alle fall innenfor våre fagdisipliner.

Derav er det fint at internasjonale forskningsmiljøer debatterer vår forskning i anerkjente vitenskapelige fora.

Fakta-sjekkerne ved PHS fremstiller imidlertid slike diskurser på en nedlatende måte, hvor de sier: «… I senere tid har kritikk også kommet fra politiforskere med politiutdanning fra utlandet…». Men, innen våre fagområder anses slik faglig diskurs som positivt, og vi deltar selvsagt videre i denne vitenskapelige debatten på en åpen måte i tilhørende vitenskapelige organer. Det er slik kunnskap utvikles.

LES OGSÅ: PHS-styret setter foten ned - ber om møte med Justisdepartementet

Kilder:

  • Magnussen, L. I., Torgersen, G. E. & Boe, O. (2021). Forbilder og danning i profesjonsutdanningene: Casestudie – Krigsskolen [Role models and Bildüng in the professional educations: Case studie – Military Academy]. Nordic Studies in Education, 41(1), pp. 24-46. https://noredstudies.org/index.php/nse/article/view/2214/5122
  • Schultz, M. & Hatch, M. J. (2002). The dynamics of organizational identity. Human Relations, 55(8), pp. 989-1018.