Slik selges drap på internett

Et sted i Norge, i 2012. En 16 år gammel gutt sitter foran PC-en. På en nettbutikk sjekker han tilbudet, finner det han vil ha, og sammenligner selgerne som tilbyr varen.

Valget faller på en selger med gode skussmål fra andre kjøpere. 16-åringen legger varen i handlevogna, klikker på «kjøp»-knappen, og betaler.

En uke senere ligger fem gram hasj i en anonym og forseglet forpakning i postkassen hans.

16-åringens narkotikabestilling skjer på nettbutikker de færreste vet eksisterer. En gratis og enkel programvare – en såkalt anonymiseringstjeneste – som lar ham surfe anonymt på Internett, gir ham også tilgang til nettets kriminelle underverden – et sted hvor ulovlige varer og tjenester omsettes utenfor politiets kontroll.

Og det er lett. Politiforum bruker fem minutter fra programvaren ble lastet ned og installeret, til vi er inne i en nettbutikk som tilbyr alle former for narkotika.

Dette er nettbutikker som ikke kommer opp i Google-søk, men de nøyaktige adressene til dem, er det mange som tilbyr.

Det tar ikke mange minuttene å lete seg fram til tilbud om narkotika, drap, våpen, kjemikalier, hackertjenester og barneporno.

– Slike nettbutikker er et kjempeproblem. Men vi vet at dette foregår på deler av nettet som ikke er anonymt også. Også det er et problem, for de som står bak disse sidene, kommer fra hele verden. Anonymiseringstjenester gjør dette enda mer vanskelig. De sitter ikke i nærområdet og kan spores av oss, sier Rune Fløisbonn, leder for datakrimavdelingen hos Kripos.

Anonym handel

Nettbutikkene som Politiforum omtaler, er en del av et nettverk av såkalte «hidden services» – skjulte tjenester – nettsteder som kun er tilgjengelige gjennom bruk av anonymiseringstjenester.

Selv om ikke alle disse nettstedene har befatning med kriminell virksomhet, er kjøp og salg av ulovlige varer og tjenester svært utbredt.

Handelen foregår ved hjelp av den digitale valutaen «bitcoins». Bitcoin-transaksjoner som gjøres innenfor en anonymiseringstjeneste, kan ikke spores eller knyttes opp mot selve kjøpet.

Bitcoins må imidlertid kjøpes ved hjelp av vanlig valuta, oftest gjennom VISA-transaksjoner eller en Paypal-konto.

Da er det lett å finne ut at en person har kjøpt bitcoins, men hva vedkommende har brukt disse til, er ikke like åpenbart.

Men det finnes andre utveier for de som ønsker enda mer anonymitet.

Alle Narvesenkiosker og 7-11 selger for eksempel såkalte Spendon gavekort, som i praksis fungerer som anonyme VISA-kort.

Det var et slikt kort den norske 16-åringen kjøpte på Narvesen, med kontanter, høsten 2011. Og det var dette kortet han litt senere brukte til å handle bitcoins for, bitcoins som senere gikk til å kjøpe fem gram hasj.

For 16-åringen var det derfor i praksis som å bruke kontanter til å kjøpe narkotika av en hvilken som helst gateselger.

Forskjellen er at det er mindre sjanse for å bli tatt av politiet – og billigere. Prisen er rimeligere enn gateprisen i byen han kommer fra. Og da er frakt inkludert.

Unggutten ønsker ikke å uttale seg til Politiforum. I en BBC-reportasje om temaet, sier en amerikansk student at han bruker nettet til å bestille narkotika for å unngå risikoen for å bli utsatt for vold gjennom å benytte seg av gateselgere.

– Dessuten har jeg mange tilbydere tilgjengelig, og kan sammenligne produktene og selgerne, sier studenten til BBC.

– Stort omfang

Det finnes mange nettsteder som tilbyr veksling mellom bitcoins og konvensjonell valuta.

Valutakursen reguleres av tilbud og etterspørsel, på samme måte som vanlig valuta. I skrivende stund koster det rundt 27 kroner for én bitcoin.

En gjennomgang Politiforum har gjort av en del av nettbutikkene som tilbyr ulovlige tjenester og varer, viser at maskingeværer av typen AK-47, finske pass og all slags narkotika er lett tilgjengelig.

På en av nettbutikkene finner vi en norsk selger som tilbyr fem gram kokain til en lavere pris enn på gata i Oslo.

Men det stopper ikke der. Både eksplosiver, ulovlige kjemikalier og bombeoppskrifter ligger ute for salg. En selger tilbyr én milliliter gift for en drøy femtilapp.

Fem til ti dråper av giften i en kaffekopp, sier selgeren, kan ta livet av en person på minutter.

Flere personer tilbyr også leiemordertjenester på forskjellige nettsteder. Prisen? Fra rundt 115.000 kroner for å få tatt en person av dage. Det dobbelte dersom målet er en politimann, regjeringsansatt eller offentlig person.

En av de som tilbyr en slik tjeneste, bekrefter på direkte spørsmål på sin netthandelprofil at oppdrag i Sverige ikke er noe problem. Alt dette tilbys åpenlyst – men anonymt.

Bruken av anonymiseringstjenester åpner også for sikker og anonym kommunikasjon i form av e-posttjenester eller diskusjonsfora – åpne så vel som lukkede.

Hacking er et av temaene som debatteres åpenlyst, mens hackergruppen «Anonymous», som blant annet har gjennomført aksjoner mot Arbeiderpartiets nettside i protest mot Datalagringsdirektivet, kommuniserer i lukkede fora.

Men også andre kriminelle benytter seg av muligheten for å kunne kommunisere anonymt utenfor politiets rekkevidde.

– At kriminelle utnytter ny teknologi for å begå kriminalitet, er noe vi har vært klar over lenge, understreker Fløisbonn hos Kripos.

Som leder for deres datakrimavdeling, står han i spissen for Norges fremste ekspertise på internettrelatert kriminalitet. Han forteller at det dreier seg om kriminalitet som kommer i tre former.

– Det ene er IKT-kriminalitet. Det handler om datainnbrudd, dataangrep, skadeverk på datamaskiner og infrastruktur. Det andre er tradisjonell kriminalitet ved hjelp av ny teknologi, som for eksempel bedrageri, nettbanksvindel og ID-tyveri. Det tredje er distribusjon av ulovlig innhold på Internett, som narkotika og seksuelle overgrepsbilder av barn.

Hvor omfattende denne typen kriminalitet er, har ikke Kripos noen systematisk oversikt over.

– Men når kriminelle handlinger på nett garanteres utført anonymt, så er det klart at de profesjonelle kriminelle tar dette i bruk. Kripos bidrar til å bekjempe alle tre formene for kriminalitet på nett. Vi antar slik kriminalitet foregår i stort omfang, sier Fløisbonn.

I praksis skjult

En av de mest utbredte anonymiseringstjenestene heter «Tor», en forkortelse for «The onion router». Opprinnelig ble Tor skapt av USAs marine (US Navy), som et verktøy for å kryptere og beskytte militæret og regjeringens kommunikasjon på Internett.

I dag brukes nettverket av aktivister og opposisjonelle – og kriminelle – fra hele verden.

– Grunnlaget for anonymiseringstjenestene, er at når en er på Internett, så legger en igjen spor. Det viktigste sporet er IP-adressen som identifiserer datamaskinen du jobber fra. Tor gjør det rett og slett mulig å skjule denne IP-adressen, gjennom at du opptrer under en helt annen IP-adresse enn den datamaskinen din har, forklarer Gisle Hannemyr, lektor ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.

Dette gjøres ved at Internett-trafikken rutes gjennom et verdensomspennende nettverk av såkalte proxy-servere, hvor hver server gir en ny IP-adresse og sletter informasjonen om den gamle.

– Tor står jo for «The onion router», og poenget er jo at en løk er lag på lag på lag. En enkel anonymiserende proxy-server gir kun ett lag av anonymitet. Men gjøres det gang på gang på gang, så legges det på nye lag med anonymitet. Det gjør det langt, langt mer arbeidskrevende, kanskje umulig, for politiet å spore trafikken, sier Hannemyr, og utdyper:

– Når politiet da samler inn bevis, så hører ikke IP-adressen til den maskinen som vedkommende brukte, men til en av serverne i Tor-nettverket. Og dem er det veldig mange av. En må gjøre veldig mange razziaer i mange land i verden for å få tak i fellende bevis. Det er sannsynligvis umulig.

– Så i praksis er aktiviteten innenfor anonymiseringstjenester helt skjult?

– Ja, med mindre man bruker veldig mye ressurser på det, svarer han.

Mangler ressurser

Fløisbonn hos Kripos bekrefter det Hannemyr sier. Sporing og avlytting av kriminell aktivitet innenfor anonyme nettverk er noe politiet i liten grad kan gjøre.

– Trafikken er kryptert, og IP-adressene slettet eller uriktige, så det finnes ingen informasjon om spor eller lesbar innholdsinformasjon vi kan benytte i etterforskningen. Ved mistanke om at noe foregår innenfor et Tor-nettverk, kan vi registrere hva som går inn og ut av nettverket, finkjemme dette, og gjøre tolkninger av hva som skjer. For at politiet skal kunne infiltrere et slikt nettverk på noe som helst måte, kreves betydelige ressurser. Vi har ikke de ressursene i dag, sier han.

Fløisbonn sier Kripos i «en del saker» har opplevd at sporingen stopper opp ved inngangen til et Tor-nettverk. Da skal det mer enn kjøp av fem gram hasj til for å følge sporet.

Det er da nødvendig å ta i bruk flere ulike typer metoder – aller helst trengs en konkret mistanke om et svært alvorlig, kriminelt forhold.

– Skjult kriminalitet har vi ikke prioritert med mindre mistanken er svært alvorlig. Da blir det høyt prioritert, sier Fløisbonn, som samtidig understreker at dette ikke betyr at Kripos lar være å foreta seg noe.

– Men det vi gjør, er på langt nær nok. For å kunne straffeforfølge alvorlige, kriminelle handlinger som utføres gjennom anonymiseringstjenester på Internett, trengs hjemler for ny metodebruk, bedre verktøy for datainnsamling og databearbeiding på nett, og flere spesialister med politi- og teknologifaglig kompetanse.

Fløisbonn ønsker ikke å gå i detalj på hvilke metoder politiet i dag benytter seg av, men sier det ligger begrensninger i dagens lovverk gjennom at politiet blant annet ikke har lov til å utføre dataavlesning.

Et lovforslag som er til vurdering i Justisdepartementet, åpner imidlertid for dette.

– Og hadde vi hatt en slik hjemmel, kunne vi i en del tilfeller ha fått sporings- og innholdsinformasjon som kunne bragt oss videre i etterforskningen.

Politioverbetjent Håvard Folkedal jobber som etterforsker hos datakrimavdelingen. Han sier etterforskningen foregår som tradisjonell etterforskning – gjennom å løfte stein på stein på jakt etter avgjørende spor.

– Før eller senere gjør de kriminelle feil, så etterforskningen kan ta tid. Det er som med et innbrudd hvor det blir brukt gummihansker; fingeravtrykket finner du kanskje 50 meter unna åstedet, forteller han til Politiforum.

– Men vi ser i stort sett alle saker at anonymiseringstjenester blir brukt. Folk skjuler hvor de kommer fra, fortsetter han.

Ville ikke tatt Toska

David Toska, arkitekten bak Nokas-ranet i 2004, ble pågrepet av spansk politi i 2005 etter et besøk på en Internettkafé i Malaga.

Da visste norsk politi hvor Toska var, etter å ha sporet ham opp gjennom kommunikasjon på nett.

Anonymiseringstjenester, som er langt mer utbredt i dag enn for åtte år siden, ville gjort sporing av Toska til en betydelig større utfordring for politiet.

– Vi hadde neppe tatt Toska den gangen dersom han hadde benyttet en anonymiseringstjeneste. Den gangen hadde vi hverken kompetanse eller ressurser til å gjøre noe med det. Om vi hadde klart det i dag, er jeg også usikker på, sier Fløisbonn.

Tiden er knapp i en slik situasjon.

– Når det gjelder Toska, så var metodene veldig kritiske. Vi kunne ikke forutse hvor og når han kom til å befinne seg. Vi kunne heller ikke vite om han var sporbar på stedet han koplet seg opp. Hvis han knyttet seg opp mot en Internettkafé, så kunne vi ikke regne med at han var der lenger enn 10-15 minutter, sier Fløisbonn videre.

Fra Kripos blir klar over at et mistenkelig objekt er til stede på nettet, til objektet blir identifisert, lokalisert og pågrepet fysisk, er tidsfaktoren og metodebruken det mest kritiske for en vellykket pågripelse.

– Da kan man ikke bruke, timer, dager eller uker på sporingen. Så i utgangspunktet gir anonymiseringstjenester betydelige vanskeligheter for politiet.

Samtidig, understreker lederen for datakrimavdelingen, ser Kripos en utvikling med akselererende saksmengder og økt kompleksitet i Internettrelaterte saker.

– Hvordan kan dere møte denne utfordringen?

– Det ene er at politiet må øke sin tilstedeværelse på Internett, og være til stede i åpne, virtuelle kanaler for å skape trygghet for befolkningen på samme måte som politiet i gata.

Det andre er kunnskapsutviklingen og behovet for høy kompetanse blant våre medarbeidere, svarer Fløisbonn.

Det betyr i klartekst at de som jobber i datakrimavdelingen må ha minst like høy kompetanse som de dyktigste som driver med kriminell virksomhet på nett.

– For det tredje må vi ha tilgang til moderne teknologiske verktøy, så vi kan finne de sporene som er nødvendig til bruk i en straffesak. Og for det fjerde bør vi ha et tett nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Internett er en arena for kriminelle uten landegrenser. Det er stor sannsynlighet for at kriminaliteten utføres av både nordmenn og utlendinger, og at de opererer fra et annet land enn Norge.

Tror på Faremo

Nøkkelen kan ligge i gode og effektive muligheter til å innhente informasjon. Både internasjonalt – ettersom det dreier seg om internasjonal kriminalitet – men også gjennom samarbeid med andre nasjonale aktører og kunnskapsbedrifter.

– Den teknologiske utviklingen skjer raskt, og nye verktøy tas umiddelbart i bruk av kriminelle. Det er umulig for norsk politi og Kripos å gjøre alt på egenhånd. Vi ønsker å involvere andre aktører som Forsvaret og Universitetsmiljøer for med et tettere samarbeid kunne klare å bekjempe Internettrelatert kriminalitet og drive forebyggende arbeid på nett, understreker Fløisbonn.

Dette, sier han, er i tråd med signaler fra justisminister Grete Faremo om en økt satsing på feltet.

– Hun ivrer etter å satse på dette, og det er veldig lovende, sier han, og fortsetter:

– Det er klart at mye står på penger og hvor mye en ønsker å satse på dette, og i dag har vi ikke nok ressurser. Men regjeringen har lagt 15,2 millioner kroner ekstra i budsjettet til Kripos for å styrke politiets tilstedeværelse og etterforskning på nett. Det betyr at vi får mulighet til å øke vår innsats. Midlene skal benyttes til å anskaffe verktøy og personell.

– Hvilke forhåpninger har du om at politiet skal klare å møte utfordringene?

– Jeg begynner faktisk å bli optimist, svarer Fløisbonn med et smil.