Fortellinger, småprat og kunnskapsdeling

Politiet er en kunnskapsorganisasjon. Kunnskap er en viktig innsatsfaktor for å analysere og vurdere aktuelle tiltak mot kriminalitet, og å evaluere sammenhenger mellom oppgaver og tiltak. Koordinering, samhandling, utvikling og deling av kunnskap blir derfor sentralt i politiet. Det finnes ulike typer kunnskap, og læring skjer på flere måter. Erfaringslæring er en læringsform som er viktig i politiet. Småpraten i politiets kollegafellesskap gjennom historier og fortellinger skaper yrkesnormer, identitet og læring. Dette bør ledere bruke i ledelse og styring for kulturpåvirkning, læring og kunnskapsdeling.

Knowledge Management

Kunnskapsutvikling og kunnskapsdeling er blitt stadig viktigere. Forskere har vært opptatt av kunnskap, kunnskapsdeling og styring av kunnskap fordi de har innsett at dette er en kritisk ressurs for alle organisasjoner når det gjelder å nå resultater og lykkes med endringer. Ledere har av samme grunn blitt stadig mer opptatt at dette temaet. Grupper av ansatte er i økende grad bevisste sin kompetanse, bruk og utviklingen av den. Knowledge Management har utviklet seg til å bli en viktig del innenfor organisasjonsvitenskapen.

Betydningen av kunnskap og kompetanse i politiet

I politiet har begrepene kompetanse og kunnskap også fått sterkt innpass, og er i POD-rapporten «Politiet mot 2020». Kunnskapsbasert politiarbeid beskrives som arbeidsfilosofi. Politirollemeldingen omtaler også kunnskapsstyrt politiarbeid. I kapitel 7 påpekes det at «Etatens kompetanse er dens største aktivum og avgjørende for god resultatoppnåelse». I samme kapitel gis utnyttelse av kompetanse mye plass. Videre påpekes betydningen av lederkompetanse som avgjørende. Det skrives utførlig om strategisk ledelse, endringsledelse og kunnskapsledelse. Politiet kan på mange måter kalles en kompetanseintensiv virksomhet, jfr. Alvesson, 2004 i Gotvassli, 2007.

Småprat og politifortellinger

Historiene og fortellingene har alltid vært til stede i politiet. Etter noen år i politiet, kjenner de fleste til en rekke historier og fortellinger om hendelser, situasjoner og ikke minst løsninger. Humor benyttes ofte. De handler om hverdagspraksis i politiarbeid som blir fortalt av og diskutert blant kolleger. Problemer og utfordringer blir beskrevet, og hvilke effekter løsningene fikk.

I fortellingene finnes mye taus kunnskap. Kjennetegn ved denne type kunnskap er at den er lite synlig og vanskelig å sette ord på. Motsatt er eksplisitt kunnskap som er mer uttalt og lettere tilgjengelig. Denne finner vi blant annet i lærebøker. Gjennom fortellinger blir den tause kunnskapen politifolk besitter satt ord på. På den måten blir den delvis eksplisitt, lettere tilgjengelig og reflektert over i kollegafellesskapet. Ved at den er knyttet til politimiljøet og formidlet av kolleger vi har tillit til, oppleves den som relevant og nyttig. Flere får tilgang til kunnskapen og erfaringene og kan skape ny praksis, nye rutiner eller ny ledelsespraksis. Vi ser at det blir en utvikling fra individuell læring til organisasjonslæring. Dette er blant annet beskrevet i den såkalte SEKI-modellen, jfr. Nonaka og Takeuchi, 1995.

Politiet styres av en lang rekke lover, regler, planer og manualer. Den tidligere svenske politimannen Gunnar Ekman (1999) viser i sin forskning at på tross av det store antall lover, planer og rutinebeskrivelser, er det «småpraten» mellom politifolk som virkelig betyr noe for politifolks oppfatning av hva som er viktig og riktig politiarbeid.Småpraten fungerer som en måte å spre informasjon, erfaringer og kunnskap på. En viktig sideeffekt er at det oppstår normer som styrer politiansattes atferd. Dette pekes på av Finstad-utvalget i NOU 2009:12 Et ansvarlig politi. De tolkninger og vurderinger av utfordringer, situasjoner, oppgaver og tiltak blir ofte samlet kalt politiskjønn, se eks. NOU 2009:12 side 32.

På tross av det nødvendige formelle og kunnskapsmessige grunnlaget gjennom utdanninger og sertifiseringer for å gjøre en god og effektiv jobb, skal man ikke undervurdere den læringen og kunnskapsoverføringen som skjer ved hjelp av historiene.Gjennom disse skjer erfaringslæring i en uformell kontekst. Men effekten er tydelig og forskningsmessig anerkjent.

Kunnskapsdeling

Undersøkelser har vist at kolleger danner fellesskap og utvikler praksis for kunnskapsutvikling og -spredning. I den direkte relasjonen og samhandlingen mellom folk som jobbet i samme praksis deles ideer og ulike oppgaveløsninger. I tillegg formes hva de kaller egenfølelse og identitet, Orr, 1990. Dette kjenner vi igjen fra politiet.

Flere forskere har undersøkt praksisfellesskap. De fant også at historier bidro til kunnskapsutvikling, kunnskapsspredning og identitetsutvikling i arbeidsfellesskap. De omtaler historiefortellingene som en kjerneaktivitet for læring og kunnskapsdeling. Dette sett i sammenheng med Ekmans småprat viser hvor stor betydning dette kan ha i politiet for læring og for «styring» av atferd.

I en studie av organisasjonskulturen ved Beredskapstroppen, jeg gjennomførte i 2002, fant jeg flere interessante funn. Et av disse var at ansatte ved denne enheten konsekvent brukte historier om faglige utfordringer og løsninger både innenlands og utenlands for å reflektere og lære. Slik kan erfaringslæring skje. På denne måten fungerte dette både som en faktor for evaluering, refleksjon og som kunnskapsutvikling og kunnskapsspredning. I tillegg fikk det en effekt av identitetsskaping ved at de diskuterte hvordan de som ansatte ved denne spesialavdelingen kunne ha tenkte seg å løse de utfordringer som de ulike historiene rommet.

Effekt

I en studie av organisasjonskulturen ved Beredskapstroppen jeg gjennomførte i 2002 fant jeg flere interessante funn. Et av disse var at ansatte ved denne enheten konsekvent brukte historier om faglige utfordringer og løsninger både innenlands og utenlands for å reflektere og lære. Slik kan erfaringslæring skje. På denne måten fungerte dette både som en faktor for evaluering, refleksjon og som kunnskapsutvikling og kunnskapsspredning. I tillegg fikk det en effekt av identitetsskaping ved at de diskuterte hvordan de som ansatte ved denne spesialavdelingen kunne ha tenkte seg å løse de utfordringer som de ulike historiene rommet.

En lekse for ledere?

Finstad-utvalget, NOU 2009:12 påpeker at kollegafellesskapet framstår som den viktigste arena for utvikling og befestelse av operative yrkesnormer. Det ligger etter min mening også et meget godt potensiale for læring og kunnskapsdeling knyttet til småprat og fortellinger i kollegafellesskapet. Politiledere bør derfor forstå, delta i og derved påvirke småpraten i sine respektive enheter. Slik vil medarbeidere også oppleve at lederne er tilstede og synlige. Et interessant spørsmål er hvordan dette kan systematiseres og utnyttes bedre i driftsenheter og politidistrikter for kunnskapsdeling og læring? Et klokt grep i politiledelse.