Hundrevis av dedikerte studenter og nyutdannede står overfor en frustrerende virkelighet – til tross for imponerende karakterer, grundig trening, status som godkjent innsatspersonell og fullført politibachelor, møter de stengte dører i etaten de har ambisjoner om å tjene. Denne gruppen studenter har vist en unik motivasjon for å bli politi, men opplever nå avslag og manglende anerkjennelse fra etaten.

Enkelte har vært så desperate etter erfaring at de har gått så langt som å tilby seg å arbeide gratis, kun for å få nødvendig praksis. Dette vitner om et enormt ønske om å bidra til samfunnet og gjøre en forskjell, selv om det betyr å sette egne økonomiske interesser til side. De søker ikke bare etter lønn og rettigheter som ansatte; de ønsker først og fremst å utøve sitt kall som politibetjenter.

Studentene skiller seg ut med sin høye motivasjon og dedikasjon til yrket, og en finner ikke tilsvarende engasjement i andre sektorer. Det er derfor både forbausende og fortvilende at politikerne og politietaten ikke klarer å anerkjenne verdien av denne unike gruppen.

Naturligvis er politistudentene også attraktive for andre sektorer som Forsvaret, forsikringsbransjen, helsevesenet, barnevernet, vekterbransjen og mange flere. Mange av disse aktørene tilbyr ikke bare høyere lønn, men også i stor grad bedre ivaretakelse av sine ansatte. Likevel forblir politietaten drømmemålet for de fleste.

Dette dilemmaet illustrerer et behov for revisjon i rekrutteringsprosessen og praksisen i etaten. Å tiltrekke seg og beholde dyktige kandidater er avgjørende for å sikre at samfunnet har en kompetent og lovende politistyrke, også i fremtiden. Politistudentene og nyutdannede er som nevnt helt unike med sin kombinasjon av kompetanse, trening og dedikasjon. De fortjener, og bør bli verdsatt og utnyttet av politietaten. Staten bruker årlig millionbeløp på utdannelsen og personlig utstyr til disse, for så å slippe de ut til intet – hva er logikken i det?

For å unngå at generalistene søker alternativer, må politietaten tilby bedre karrieremuligheter, ivaretakelse av sine egne og muligheter for etter- og videreutdanning. Det er på høy tid at anerkjennelsen av politistudentenes unike kvaliteter gjenspeiles i ansettelsespraksisen og ivaretakelse av etaten. Slik som det er nå risikerer politiet å miste en uvurderlig ressurs til andre sektorer, noe som kan ha konsekvenser både for etatens og samfunnets fremtidsutsikter.

Politikerne må erkjenne verdien og kompetansen de motiverte og dyktige studentene tilbyr, og handle for å inkludere dem i styrken. Ellers risikerer man ikke bare å miste en kvalifisert arbeidsstokk, men også å svekke tilliten til politiet som institusjon.