Erik Inderhaug, redaktør i Politiforum.
Erik Inderhaug, redaktør i Politiforum.

Et justismord på arkivrommet

Publisert

Nye øyne og ny teknologi kan kaste nytt lys over gamle kriminalsaker. Moderne metoder for DNA-testing sto sentralt i oppklaringen av Sjøvegan-drapet i 2018 – 20 år etter at Marie-Louise Bendiksen ble funnet død i sitt utbrente hus.

De samme metodene spiller også en nøkkelrolle når to av Norgeshistoriens mest omtalte kriminalsaker nå etterforskes på nytt: Drapet på Birgitte Tengs og drapene i Baneheia.

DNA-teknologi som ikke fantes da drapene ble utført i 1995 og 2000, kan komme til å bidra til en fellende dom i Birgitte Tengs-saken og gjøre Baneheiadømte Viggo Kristiansen til en fri mann. Det hadde neppe skjedd hvis ikke politiet hadde tatt vare på de biologiske sporene fra de over 20 år gamle sakene.

Disse tre drapssakene står som kroneksempler på hvor viktig det er at bevismateriale blir håndtert og oppbevart på en god og forskriftsmessig måte.

Som Politiforum avdekker i artikkelen «Innhentet av fortiden», er ikke dette tilfelle for alt av bevismateriale. Rundt omkring i politidistriktene ligger det tusenvis av forskjellige eldre og nyere lagringsmedier, deriblant over en halv million CD-er og DVD-er. Alle av dem fulle av bevismateriale fra straffesaker.

Sannsynligvis er det også snakk om langt flere CD-er og DVD-er, men det nøyaktige antallet er umulig å slå fast, fordi mange politidistrikter rett og slett ikke har oversikt over omfanget.

Enda verre er det at ikke alle politidistriktene har god nok oversikt over innholdet på de forskjellige lagringsenhetene, eller - for enkelte av dem - om tilstanden er god nok til at de i det hele tatt lar seg spille av.

Det er ikke gitt at disketter, VHS-kassetter og andre lagringsmedier som for lengst har havnet på teknologiens skraphaug, fortsatt funker i dag. Og også CD-er og DVD-er har en utløpsdato. Det kan bli skjebnesvangert.

I bunn og grunn handler dette om rettssikkerhet. Selv om det aller, aller meste av dette bevismaterialet sannsynligvis aldri kommer til å bli gjenstand for nye undersøkelser eller ny etterforskning, skal det ikke mer enn én sak til for at det er verdt både tiden og pengene det tar å sørge for en sikker arkivering.

For kanskje ligger det et justismord gjemt bort i en arkivhylle ett eller annet sted i politi-Norge?

Det er det vi ikke vet. Derfor er det så viktig å ivareta bevismaterialet på en god og sikker måte for ettertiden. Selv om materialet i seg selv ikke nødvendigvis vil kunne gi nye svar i dag, vet vi ikke hvorvidt ny teknologi kan tolke innholdet annerledes i framtiden.

Kanskje kan kunstig intelligens, som du kan lese om i fagartikkelen i dette bladet, åpne nye dører i etterforskningen? Det vet vi heller ikke. Men er det noe vi som lever i det 21. århundre bør vite, så er det at teknologien utvikler seg langt raskere enn vi tror.

Derfor er det bra at Mediebanken er oppe og går, og at politidistriktene er i ferd med å sikre bevismaterialet sitt ordentlig.

Det er ikke et øyeblikk for tidlig å få på plass en slik sentral løsning. En arbeidsgruppe pekte på behovet allerede i 2002, men det var nok urealistisk å forvente at en politietat som på det tidspunktet nærmest befant seg i den digitale steinalderen, var i stand til å etablere et slikt system.

At det skulle ta nesten to tiår før et fungerende, sentralt system står klart, er imidlertid altfor dårlig. Vi håper at ikke viktig bevismateriale har gått tapt for ettertiden som følge av sendrektigheten.

LES OGSÅ: Innhentet av fortiden

Powered by Labrador CMS