Politi- identitet som våpen

En ting er å være kjent som den blide og joviale politikvinne eller -mann. Sett i fotpatrulje eller ute på oppdrag ute på bygda, på forebyggende besøk i barnehager og skoler, eller først i 17. mai-toget. Smilet sitter løst og publikum er fornøyde.

Men politiyrket har en annen og mørkere side. En side som er vel så viktig. Den siden som stopper hensynsløse kriminelle fra å utsette andre for lovovergripende adferd. Den siden av politiyrket som kan føre til at man må løsne skudd, ja endog drepe eller skade for å redde tredjeperson eller som nødverge for å redde eget eller kollegas liv. På eget initiativ eller på direkte skyteordre fra overordnet.

Polititjenestepersoner har uten betenkeligheter tatt de oppdrag som kommer på strak hånd. Godt hjulpet av god grunnutdanning ved Politihøgskolen og videreforedlet gjennom de årlige operative IP-opplæringene. Raffinert gjennom erfaringen den enkelte får etter mange skarpe hendelser.

Men det er en økende trend. Den er alvorlig. Tanken om hevn. Tanken om å ramme, stanse, ødelegge og hindre politiets videre arbeid. Kriminelle som går målrettet til verks for å få kjennskap til politifolkenes identitet. Den polititjenestepersonen som skjøt og skadet, eller skjøt og drepte. Eller den som ledet etterforskningen, den som pågrep.

Kriminelle har rett til å anmelde politiansatte, og med det gå inn i den formelle rollen som fornærmet i straffesak. Den politiansatte får dermed stilling som mistenkt. Den som har status som fornærmet har et legalt krav om dokumentinnsyn gjennom sin bistandsadvokat. Derfra er veien kort for tjenestepersonen til å bli eksponert på sosiale medier og få identitet, boligadresse og familiemedlemmer identifisert.

Plutselig blir tjenestepersonen uhyre sårbar. Vi har politiansatte i Norge som har måttet rømme med familien til utlandet med ny identitet. Andre har fått biler knust eller ektefellen manipulert inn på pornonettsider.

Belastningen med å stå i politiyrket blir plutselig langt tøffere og vanskeligere enn hva man hadde forestilt seg. Som «Jørgen» sier i denne utgaven: Ingen av oss er forberedt på å legge kone og barn i potten fordi vi står i kampen mot de kriminelle.

Stortinget skal om ikke lenge behandle forslaget til ny straffeprosesslov. I høringen er det ikke tatt inn en eneste endring som er egnet til å ivareta politiansattes behov for skjerming. Det til tross for at en av landets fremste eksperter på politirett, professor Tor-Geir Myhrer, for så lenge som ti år siden leverte en utredning på oppdrag fra Justisdepartementet. Der kom han med en lang rekke velbegrunnede forslag til forbedringer i lovverket, som ville bidra til å beskytte politifolks identitet.

Siden den gang er behovet skjerpet ytterligere. Justis- og beredskapsdepartementet har sovet kraftig i timen. Det samme har Politidirektoratet med sitt arbeidsgiveransvar. Nå påligger det både riksadvokaten og Politidirektorat å levere høringssvar som tar inn over seg politiansattes behov for å slippe å bli eksponert ut i kriminelle nettverk.

Dette handler om trygghet og sikkerhet for politiansatte og deres familier. For samfunnet handler det om å få noen til å være villige til å gjøre nettopp jobben som politiet gjør, til beste for innbyggernes trygghet og sikkerhet