Regjeringen Solberg har gått av etter åtte år med makten. Før den tiltrådte i 2013 utarbeidet Høyre og Fremskrittspartiet en regjeringsplattform, «Sundvolden-erklæringen». Der het det at den nye regjeringen ville vektlegge hensynet til ofre i hele strafferettskjeden og at den skulle utrede etableringen av et nasjonalt kompetansesenter for offer- og pårørendeomsorg. Ingen tidligere regjering hadde ved sin tiltredelse vært så opptatt av ofrenes situasjon.

I et intervju med VG 13. mai 2021 sa justisminister Monica Mæland (H) at ofrene for ofte var blitt glemt når man diskuterer kriminalitet. Hun ønsket derfor å styrke ofrenes stilling. Til tross for ambisjonene fra 2013 mente hun altså at ofrene ofte var blitt glemt. Hun sa ikke av hvem, men hun må jo først og fremst sikte til politikerne. Det er de som fastsetter reglene og gir budsjettene. Statsråd Mæland var den åttende justisministeren i regjeringen Solberg. Hennes dom over egen og forgjengernes innsats er beundringsverdig ærlig.

Reform og paradoks

Jeg er i ferd med å avslutte arbeidet med en ph.d.-avhandling om kriminalitetsofre og rettssikkerhet. Der analyserer jeg hvordan ivaretakelsen av kriminalitetsofrene har endret seg de siste tretti årene. På 1990-tallet ble kriminalitetsofrenes interesser anerkjent på en ny måte. 2000-tallet har jeg kalt «reformenes tiår» for ivaretakelsen av kriminalitetsofrene.

Ved å gi mer informasjon skulle møtet med strafferettsapparatet oppleves som mindre belastende. Bistandsadvokatordningen ble utvidet. Men i siste del av sin regjeringsperiode synes regjeringen Stoltenberg II å ha vært fornøyd med egen innsats for kriminalitetens ofre. De skrøt av hva som var gjennomført, men hadde lite om ny innsats og ytterligere forbedringer.

Etter hvert på 2010-tallet har det tegnet seg et bilde av det jeg betegner som «paradoksenes tiår». Aldri har det vært forsket så mye på kriminalitetsofrenes situasjon. Aldri har det vært skrevet så mange rapporter og evalueringer om temaet. Men gjennom åtte år med regjeringen Solberg skjedde det lite for å oppfylle målsettingene for kriminalitetsofrene. Mitt inntrykk er at de viktige reformene som politikerne egentlig ønsket var gjennomført. En viktig årsak til at regjeringen fikk lov til å «glemme» kriminalitetens ofre har vært fraværet av politisk opposisjon på dette området. Det synes som om politikerne er rammet av en kollektiv «glemsel».

Jeg trodde lenge at det skyldtes en oppfatning av det var gjort nok for ofrene. Det var ikke behov for ytterligere innsats. Men det triste svaret er at politikerne mener at det er gjort mer enn nok – ja, for mye. I juni vedtok Stortinget enstemmig innskrenkninger i retten til bistandsadvokat, som vil gi «betydelige besparelser» for det offentlige. Etter å ha tapt stortingsvalget i september, fremmet regjeringen Solberg en proposisjon med forslag til ny voldsoffererstatningslov. Dersom loven vedtas, blir det kraftige innstramminger i retten til erstatning.

Regjeringen Solberg la ned sitt eget kriminalitetsforebyggende råd. Faglig kritikk var uønsket. Regjeringen avviklet 14 rådgivningskontor for kriminalitetsofre. Oppgavene med å informere og veilede de som rammes av lovbrudd skal ivaretas av politiet, slik var det frem til 2006. Da viste en evaluering fra Politihøgskolen at det ikke fungerte tilfredsstillende. Hva som er begrunnelsen for å reversere prosessen er aldri opplyst. Statistikk fra Justisdepartementet viser at antallet brukere er redusert med en tredel.

Den første handlingsplanen mot voldtekt løp ut i 2014. Daværende justisminister Per-Willy Amundsen (Frp), som i 2021 er blitt leder av Stortingets justiskomite, påsto i 2017 at bekjempelsen av seksuallovbrudd hadde «høyeste prioritet». Til tross for det kom det en ny handlingsplan først i 2019.

Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet løp ut i 2017. Den er fortsatt ikke erstattet. Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner gikk også ut i 2017. Justisdepartementet lovet ny plan første halvår 2020. Den kom i august 2021. Det burde således ha vært nok av områder hvor opposisjonen kunne rettet skarp kritikk mot regjeringen, fremholdt klare løftebrudd, pekt på forsømmelser og fremmet egne forslag. Men det har i liten grad skjedd.

Framtidsbekymring

På vegne av kriminalitetsofrene er jeg bekymret for fremtiden. Regjeringen Støre (Ap og Sp) har akkurat tiltrådt. Deres regjeringsgrunnlag, «Hurdalsplattformen », nevner ikke noe konkret om innsats for ofrene. Det til forskjell fra sist de to partiene (og SV) inngikk regjeringssamarbeid, med «Soria Moriaerklæringen » i 2005. Da ville de gjøre kunnskap om vold og overgrep til pensum for relevante yrkesgrupper. De ville også videreutvikle ordningen med rådgivningskontor for kriminalitetsofre. De to partiene har vist få, om noen, initiativ for å styrke ofrenes situasjon i årene de var i opposisjon fra 2013 til 2021. Dette til tross for at regjeringen Solberg hadde startet med en svært offensiv politisk plattform, som ikke er i nærheten av å bli oppfylt.

Jeg ser i hvert fall to årsaker til at det har vært avstand mellom politiske målsettinger for kriminalitetsofre og manglende oppfølging. Kriminalitetsofre har få som er spesielt opptatt av å tale deres sak. Det har aldri lykkes å etablere en interesseorganisasjon med bred oppslutning. Ofrene har ingen felles «fagforening» som kan stå på barrikadene for å ivareta deres behov i kampen om begrensede ressurser, slik etatene i straffesakskjeden har. Kriminalitetsofre har heller ingen offentlig myndighet med mandat å ivareta deres interesser. Den bebudede offer- og pårørendeomsorgen ble aldri noe annet enn et tomt løfte. God vilje må brynes mot økonomiske og andre ressursmessige prioriteringer.

Den andre årsaken er prinsipiell; vi har her i landet aldri hatt en offentlig diskusjon om hvorfor myndighetene skal hjelpe og støtte kriminalitetsofre spesielt, ut over generelle helse- og velferdspolitiske tiltak. Den rådende begrunnelsen i regjerings- og stortingsdokumentene er at det er synd på ofrene. De er rammet av et lovbrudd, ofte uforskyldt, som kan ha både helsemessige og økonomiske konsekvenser. Da følger det av vår velferdsstatsideologi at samfunnet må støtte og hjelpe. I tillegg er det urettferdig at gjerningspersonen, den skyldige, tradisjonelt har fått så mye oppmerksomhet, mens det uskyldige offeret så lite. Det er synd på kriminalitetsofrene. Ingen politiker er uenig i dette.

I andre land, blant annet Sverige, har man tatt det prinsipielle standpunktet at hjelp og støtte til kriminalitetsofre er en menneskerettslig forpliktelse for staten. Stortinget ba i 2000 enstemmig regjeringen Bondevik II utrede hensiktsmessigheten av å utarbeide et tillegg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen som kunne styrke vernet om voldsofre. Det har ikke skjedd. Stortinget har i løpet av de mellomliggende drøye 20 årene ikke tatt opp igjen sitt forslag eller purret på utredningen.

LES OGSÅ: Heilskap og dimensjonering av politiberedskap