Spørsmålet stilles på spissen i en dom som ble avsagt i Oslo Tingrett før helga. Der dømmes en 18-åring for et drapsforsøk mot et tilfeldig offer som skulle til vaksinesenteret på Skullerud en kveld i januar 2022.

Sammen med en annen slo og holdt han offeret, som ble knivstukket i halsen, brystet og høyre overarm. Særlig et 7 centimeter dypt stikk inn i brysthulen kunne vært livsfarlig.

Mens han satt i varetekt kastet 18-åringen også kokende vann på en annen innsatt, så han fikk omfattende andregradsforbrenninger i ansikt, skuldre, armer og lår, med store langvarige smerter.

En lang voldshistorikk

Siden han var fjorten år har han kun vært utenfor fengsel eller lukket institusjon i korte perioder. Når han har kommet ut, har han straks begått ny kriminalitet som har ført til nye straffesaker og dommer.

Det handler om en lang rekke forhold som væpnet ran, frihetsberøvelse, kroppskrenkelse, ran, kroppsskade, trusler med kniv, bæring av øks, machete og kniv på offentlig sted, vold og trusler mot offentlige tjenestemenn, og så videre.

Retten oppsummerer at 18-åringen «har begått flere alvorlige forbrytelser i svært ung alder».

«Det er påfallende at han de fire årene når dette har skjedd, bare har vært utenfor fengsel i til sammen seks måneder. Han har vist alvorlig kriminell atferd både i og utenfor fengsel. Til dette kommer også at han før oppnådd kriminell lavalder var omfattet av et stort antall politiregistreringer og bekymringsmeldinger til barneverntjenesten, knyttet til lovbrudd og negativ atferd», står det på side 16 i dommen.

Høy risiko for ny vold

Videre sier retten at det er «holdepunkter for at gjentakelsesfaren i dag er nærliggende».

«Dette styrkes av at lovbruddene er nært knyttet til at han har sin tilhørighet til et kriminelt belastet miljø, og at han ikke har noen alternative miljøer», skrives det videre.

Det framheves også at drapsforsøket på Skullerud var helt uprovosert, og at offeret bare var «på feil sted til feil tid».

De sakkyndige som har observert 18-åringen tidligere og fulgt rettssaken, uttaler at han «havner i en gruppe som har høy risiko for fremtidige voldshandlinger.» De konkluderer med at han har «diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse» og at den «medfører i mange, om ikke de fleste, tilfeller livslange utfordringer».

Påstand om forvaring

Ut ifra dette la statsadvokaten ned påstand om at 18-åringen dømmes til forvaring med en tidsramme på 4 år og en minstetid på 2 år og 8 måneder. Dette er en straffeform som kan brukes når straffehistorikken tilsier at det er stor fare for nye lovbrudd og voldshandlinger, og det er behov for å beskytte samfunn og ofre.

Hvis forvaringsdømte begår ny kriminalitet vil de bli fengslet igjen, og få en ny minstetid før de kan søke om løslatelse. De får sine sjanser til å bryte ut av sin kriminelle løpebane. Men gjør de det ikke, kan de bli sittende på ubestemt tid.

Retten støtter fengsel i 4 år og går også langt i å argumentere for forvaring. De beskriver hvordan rullebladet viser den store faren for nye hendelser, og sier at «voldslovbruddene han dømmes for er alvorlige, de kunne fort fått mer alvorlig utgang, og de har ført til vidtrekkende konsekvenser for de fornærmede».

«Begge forholdene synliggjør behovet for å verne andre mot tilsvarende handlinger i framtiden», står det i dommen.

Ikke «ekstraordinært nok»?

Likevel konkluderer retten med at forvaring ikke kan idømmes. De viser til at han var 17,5 år på gjerningstidspunktet og at det da må foreligge «helt ekstraordinære omstendigheter», noe de mener ikke er tilfelle her.

De påpeker at det bare er fire saker hvor noen under 18 år er dømt til forvaring etter at lovbestemmelsen ble innført, og kommer til at volden denne 18-åringen begår «ikke har det nevnte helt ekstraordinære preget».

De hevder også at oppholdet hans i fengsel etter siste drapsforsøk, utenom at han kastet kokende vann på en medfange, viser at han har «utviklingspotensiale».

Men statsadvokaten har et bredt grunnlag for å gå inn for forvaring. Det handler om at politiet og barnevernet har brukt store ressurser på å prøve å stoppe 18-åringens voldelige løpebane helt siden tolvårsalderen.

Det har vært satt inn en lang rekke spesialtilpassede tiltak og institusjonsopphold. Gang på gang har han avbrutt dem og fortsatt med kriminaliteten.

Han ødelegger ikke bare sitt eget liv, men har trukket til seg et miljø av unge som deltar i den samme kriminaliteten. Det har blitt mange tilfeldige ofre på hans og deres vei, og er skapt mye frykt og utrygghet i nærmiljøene.

Å tro at denne lange historikken er avbrutt fordi han har vært rolig i fengselet den siste tida før rettssaken, virker ganske naivt.

Grunnlag for å anke

Jeg var selv nestleder i Stortingets justiskomite da Prop.135 L (2010–2011) med nye bestemmelser om forvaring ble lagt fram av den daværende rødgrønne regjeringen. Et viktig spørsmål var om unge skulle omfattes eller ikke.

Det var gode grunner til at det ble lagt inn et unntak fra hovedregelen om at unge under 18 år ikke skal dømmes til forvaring. Det lyder:

«Likevel ønsker ikke departementet helt å stenge adgangen til bruk av forvaring overfor barn, nettopp fordi det unntaksvis kan oppstå helt ekstraordinære tilfeller hvor forvaring vil være riktig reaksjon.»

Til nå har vi begrenset rettspraksis for hvordan denne unntaksregelen skal forstås, og hva som kan være «ekstraordinære tilfeller». Det som er klart er at saken om 18-åringen handler om en helt spesiell kriminell voldshistorikk i ung alder, som samfunnet ikke kan la løpe videre.

Etter at mange tiltak og reaksjoner er prøvd, er statsadvokatens påstand om forvaring svært forståelig og velbegrunnet. Jeg håper Oslo Tingretts dom vil bli anket, slik at vi kan få prøvd dette viktige spørsmålet videre i rettssystemet.