På nyåret kom jeg over en TV2-artikkel om Bodø-studenter som reagerte på lærernes pandemibonus. En mannlig Bodøstudent var intervjuet, men ønsket å uttale seg anonymt grunnet frykten for represalier fra politiet, og var redd kritisk ytring kunne få konsekvenser når han senere skulle søke jobb i etaten. En oppsiktsvekkende begrunnelse – i hvert fall sett med utenforstående øyne. Det er med andre ord fortsatt høyaktuelt å debattere ytringsklimaet i politietaten vår.

Avgangsåret våren 2021 skrev jeg en empirisk bacheloroppgave om varsling i politietaten sett fra studenters perspektiv. Min hovedproblemstilling var hva slags kultur for å varsle, politistudentene opplevde under praksisåret, og ikke minst hvilke faktorer som spiller inn for om – og eventuelt når vi ønsket å si ifra.

Beryktet fryktkultur

I min bacheloroppgave kom jeg frem til flere hovedfunn. Et av de var den etablerte fryktkulturen. Man frykter å være kritisk til beslutninger, være uenige med ledelsen og å stille spørsmålstegn ved ting som blir sagt, gjort og bestemt. I forlengelsen av frykt for konsekvenser for å ytre seg, lå det også en underordnet frykt for karriereutvikling og represalier.

Jeg undrer meg når jeg leser TV2- artikkelen – er det slik at vi nå har utviklet en så stor frykt-ukultur at vi helt uavhengig av hva vi måtte tenke, mene eller ønske å ytre, ikke tør fordi vi automatisk tenker at dette kommer til å påvirke kun i en negativ retning? Kritikk er mangefasettert. Kritikk er ikke bare kritikk. Kritikk er tilbakemeldinger som har et formål om å endre noe. Det være seg atferd hos andre, i samarbeidet eller måten vi gjør ting på. Ja, kritikk er ubehagelig, men det er viktig. Har vi blitt en etat der kritikk ikke skal uttrykkes?

Jeg setter altså spørsmålstegn ved begrunnelsen for ønsket anonymiteten i artikkelen. Jeg hadde forstått det dersom den var begrunnet i ønsket om å ikke ha sitt navn offentlig på trykk, blant annet for å skjerme sin politiidentitet. Men når den begrunnes i frykt for videre karriere, kan jeg ikke la være og sette spørsmålstegn ved hvor vi er på vei, og hvilket ytringsklima som har fått lov til å etablere seg? Har indrejustisen i politiet blitt så sterk at vi ikke engang tør å navngi oss selv fordi vi mener at det var litt ugreit at Nina Skarpnes delte ut en bonus på 3,5 millioner kroner til lærerne, samtidig som Bodø-studentene med sitt brune vann i vasken, gjerne kunne tenkt seg å få påspandert en vanndispenser, eller to?

Magefølelsen

Som «juniorforsker» på varslingstematikken har jeg fått innsikt i at, jo, det er flere tilfeller der det å si ifra har gitt negative sanksjoner. Men, er det gitt at det gjør det i alle tilfeller? Er vi blitt unødvendig redde for å ytre oss? I min oppgave tar jeg for meg defineringen av begrepet kritikkverdig forhold, og spør om hva som skal til for at vi sier ifra. Samtlige av de jeg intervjuet pekte på subjektivitet og skjønn som faktorer for om, og eventuelt når, man varsler. Det ble pekt på ens eget moralske kompass, at dersom man satt igjen med en klump i magen – og at noe ikke føltes riktig, da burde man si ifra.

Det florer nå av midlertidig ansettelser i etaten, spesielt da politiet somen konsekvens av pandemien måtte ansette over 400 midlertidige politifolk, en ansettelse som nå har strekt seg over snart to år. Det som derimot ikke snakkes like høyt om, er hva som skjer med mennesket bak de midlertidige ansettelsene, og hvordan dagens jobbsituasjon påvirker politiansattes ytringsklima. Hva skjer med ytringsklimaet vårt når man putter magefølelse, jaget etter fast ansettelse og et hint av fryktkultur i blenderen?

Vil magefølelsen vike for frykten om at det å si ifra kan koste deg jobben din, eller som artikkelen i TV2 – du er redd før du i det hele tatt er blitt ferdig utdannet. Som jeg peker på i min egen oppgave, er det blitt skapt en kultur og holdning som frarøver egen integritet og vi fraviker vårt personlige ansvar til å være kritisk spørrende til kulturen. Jeg håper, tror, og regner med at det må være flere av oss som reagerer på at denne tematikken forbigås i stillhet.

Tøff nok til å si ifra

Vi har valgt et yrke som forbindes med det å være uredd og tøff. Et yrke der det i fagplanen på Politihøgskolen, egnethetsevaluering i praksisåret og politiets medarbeiderplattform er forankret at det å være modig også er å være tøff nok til å si ifra. Jeg avslutter med mottoet jeg fikk servert av min kloke lærer helt i oppstarten av studiene: «Hvis du ikke står for noe, så faller du for alt».

Det er noe å tenke på for norske politiansatte.

LES OGSÅ: Uniformert politi i Pride-paraden: FRI må ivareta flere perspektiver