Litt motløs og resignert sitter jeg igjen etter flere år med forsøk på å få til endringer. Alt er som før, og politikerne hyller eller er tause om det som er galt i politiet.

Jeg burde visst bedre, jeg burde holdt munn, men jeg klarte det ikke.

De som har seiret er «vil ikke-politiet». Lederen for rolleforståelsesutvalget beskrev denne delen av politiet og påtalemyndigheten godt da hun forklarte hva som var årsaken til at man har gjort feil:

«Det er ikke mangel på regler og normer som har medvirket til det som har skjedd, men mangel på etterlevelse.»

Vi i politiet bryr oss i liten grad om å tilrettelegge for at vi selv følger reglene. Når det gjelder Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) og rolleblanding, gikk det så langt at ingen så utfordringene med de ulike rollene man har som lobbyorganisasjon og som politi eller påtalemyndighet.

Statsadvokat Geir Evanger som er nestleder i NNPF, sa dette best i forbindelse med rusreformhøringen på Stortinget. Han så ikke at rolleblanding kunne være noe problem «fordi han holdt på med det samme på jobb og privat».

Det Evanger ikke fikk med seg er at det er et problem, om man driver lobbyvirksomhet privat for lovendringer man ønsker seg i jobben. Særlig om man får det til å se ut som at man snakker på vegne av politiet eller påtalemyndigheten.

Fram til nå har ikke dette vært så nøye heller, for Politidirektoratet, påtalemyndigheten og NNPF har utfylt hverandre. Der de profesjonelles rolle og påvirkningsmuligheter har stoppet, har NNPF overtatt.

Gjennom æresmedlem i NNPF, tidligere riksadvokat Tor Aksel Bush, fikk politiet og NNPF Arbeiderpartiet til å stemme ned rusreformen. Det gjorde de ved å selge inn en alternativ og umulig reform, som gikk ut på å skille de unge fra de tunge rusbrukere. En minimumsløsning som stortingsflertallet støttet og som senere førte til de høyesterettsavgjørelsene som har endret norsk ruspolitikk helt.

Det var altså NNPF som sørget for at politiets «verktøykasse» ble helt borte, ikke Riksadvokaten.

Politiet vant fram og fikk det de ikke ville ha, men jeg forstår at det er vanskelig å skille mellom unge og tunge brukere. Det oppleves nok også ulogisk å skulle straffeforfølge de unge, slik at de blir skjøvet utenfor og ender opp som tunge.

Husk da at alt det som nå er «vanskelig å forholde seg til» er en konsekvens av en politikk initiert av politiet og NNPF, ikke en konsekvens av at Riksadvokaten har presisert vi må slutte å gjøre ting som er ulovlig.

Responsen på dette har vært forutsigbar. De andre har skylda, og vi i politiet tar intet ansvar for det vi har gjort. Dessuten er det mye mer effektivt å ikke følge reglene.

Resultatet er en klam støtte fra leder av stortingets justiskomite Per Willy Amundsen, og passiv støtte fra en justisminister som selv har endt opp som selve symbolet for «vil ikke politikken».

Påtvinges endringer utenifra

Generelt har vi i politiet kjempet mot alt som er kunnskapsbasert og som kan bidra til at vi følger reglene. Dette som er avdekket i samrørerapporten, er bare en side av et systemproblem.

Vi har kjempet mot regler om rapportering av ransakinger, visitasjoner på gata og i arresten, kontroll med bøtesoning og forsvarlig beslagshåndtering.

Det praktiske med det å ikke ha kontroll, er at man stort sett kan gjøre som man vil fordi ingen stilles til ansvar. Jeg tror det er årsaken til motstanden mot selv de enkleste kontrollrutiner, som kan føre til færre overgrep mot mennesker.

Fordi vi i politiet ikke vil ha endringene påtvinges de oss utenfra. Det betyr ikke at det mangler gode krefter som ønsker endring internt, men vi har en politiledelse og fagforeninger som selv er så involvert i alt at de bidrar til å kneble de som tenker annerledes.

Oslo Politidistrikt ville ikke registrere kontrollerbar informasjon om ransakinger begått av tjenestemenn etter egen beslutning. Regler for dette kom først da de ble pålagt av overordnet påtalemyndighet. De som ikke ville ha reglene fikk da ansvaret å innføre dem. Det er kanskje ikke så rart om det ikke fungerte helt.

Tilfeldige ransakinger ble likevel vanskeligere å gjennomføre etterhvert, men man kunne da gjøre det samme ved å bruke visitasjonshjemlene i politiloven istedenfor. For ingen passet på hvordan de ble brukt. Dette er nok årsaken til at politiet og påtalemyndigheten i flere år har motarbeidet det som kalles kvitteringsordningen. Til slutt ble det likevel politisk bestemt at kvitteringsordningen skulle gjennomføres som et prøveprosjekt.

De som ikke ville ha kvitteringsordningen, fikk da ansvaret for å legge rammene for prøveprosjektet. Noe som medførte at prosjektet i løpet av et par måneder, måtte få på plass en praktisk løsning for det som politiet hadde brukt flere år på å trenere. Rammene ble så snevre, at det mest overraskende var at man fikk på plass noe som helst.

Man fikk prosjektet på plass på grunn av gode krefter og ildsjeler i etaten, men løsningen ble selvfølgelig mangelfulle. Vi får ikke svar på spørsmålet om diskriminering og informasjonssikkerheten er ikke god nok, men løsningen kan fungere som styringsverktøy.

Visitasjoner i arresten

Selv har jeg også jobbet med en litt annen side av denne problemstillingen, nemlig visitasjonene i arresten. For de som innbringes til arrest utsettes for det vi kaller sikkerhetsvisitasjoner. Det kan være visitasjoner med eller uten klær. I underbuksa eller helt naken bøyd forover mens tjenestepersoner inspiserer vulva og anus etter ting som kan være puttet inn der.

Det å bli avkledd, måtte bøye seg framover, spre ben og rumpeballer for så å hoste slik at ytre ringmuskel åpner seg, er noe av det mest fornedrede et menneske kan utsettes for, men vi vet ikke hvor ofte det skjer, eller om vi finner noe oppi der.

For om vi skal vite det, så må vi registrere handling og funn på en forpliktende og adekvat måte. Med enkle grep kunne vi innført rutiner som gjorde at vi fikk kunnskapen, men vi vil ikke vite.

Riksadvokaten skraper i overflaten av dette problemet i sin rapport om tvangsmiddelbruk. Årsaken til at jeg sier han skraper i overflaten, er at vi som forklart i liten grad har registrert tvangsmiddelbruken.

Ofrene for politiets motstand mot å følge regler, er de samme som har vært overført til bøtesoning på ulovlig grunnlag. Dette har mange åpenbart kjent til, men det har ikke vær noen vilje til å rydde opp.

De senere årene har jeg jobbet med å innføre systemer for beslagskontroll. Motstand mot disse endringene følger nøyaktig det samme mønstrene.

Behovet for endringer

Årsaken til at vi trenger endringer, er at vi har valgt å ha liten eller ingen kontroll over digital informasjon som tilhører andre. Vi har ikke en gang vært villig til å registrere at vi har informasjonen. Noe som gjøre at de vi har tatt den fra, ikke informeres og derfor ikke kan ivareta sine rettigheter.

Det har også ført til at svært personsensitiv informasjon har kommet på avveie og har vært benyttet som etterretningsopplysninger.

Det er umulig å vite hvor mange kopier som ligger rundt omkring eller hvem som har tilgang til informasjonen. Dette er også kostbart, fordi lagringskapasitet koster.

Vi har lagret, vi har delt og vi har brukt informasjonen, uten tanke på at noen rammes av det at vi ikke følger loven. Dette rammer til og med de som har ønsket å hjelpe politiet, og derfor har delt digital informasjon på telefoner, databrett og annet. For tar vi litt så tar vi ofte alt på enheten, uten å fortelle om det.

Vi i politiet vi har i realiteten ingen kontroll over hvor informasjonen eller hva den brukes til, fordi vi ikke ønsket å ha denne kontrollen. Påtalemyndigheten har også sluppet å forholde seg til det de «ikke vet noe om», og jeg antar at det er enklest slik.

De eneste som har skrevet noe om skandalen er Dagens Næringsliv, og politikerne har latt det hele ligge. Jeg la mye i dette varselet, fordi jeg syntes det var så viktig å gjøre noe med det som er så galt. Så langt ha det vært fånyttes. Det er «vil ikke-politiet» som har vunnet fram.

Som varsler innser jeg nå at det egentlig ikke nytter. For når alt kommer til alt handler det ikke om å ha rett eller gjøre det rette, men om å skrive om historien slik at man får rett.

På lik linje med alle de andre problemene i politiet, går alt over uten at det får konsekvenser for andre enn den som prøver å gjøre det rette.