Lørdag den 14. mai annonserte justisminister Emilie Enger Mehl at politiets varslingsrutiner nå gjennomgås, og at det i den forbindelse vil bli etablert et eget varslingsombud for politiet.

Politiets Fellesforbund (PF) kan være fornøyd med å ha bidratt til en slik bevegelse. PF har sammen med sine medlemmer som enten har vært varslere eller omvarslet i krevende saker, gjort dyrekjøpte erfaringer i varslingssaker.

Ethvert initiativ fra etatens beslutningstakere som innebærer erkjennelser, fremstår da som viktige seire, både for de ansatte og for rettsstaten.

Hvor effektiv en ordning med et varslingsombud for etaten vil være for å avdekke kritikkverdige forhold og ivareta rettsvernet til de involverte, avhenger imidlertid av de premissene en ombudsordning etableres på.

LES OGSÅ: Frykter for uavhengigheten til nytt varslingsombud

En illusjon av trygghet

Vi har eksempler på hvor viktige kritiske ytringer fra politiansatte kan være. Både i «Monika-saken» og i «Osen-saken» er det årsakssammenheng mellom de to politietterforskernes kritiske ytringer og domfellelser for alvorlig kriminalitet. I disse sakene var de private kostnadene for varslerne betydelige.

I begge sakene ble makten utfordret, men enda mer krevende ser vi at det blir når et varsel innebærer systemkritikk. Erfaringene som så langt er gjort, tilsier at det eksisterende systemet gjør en habil ivaretakelse av arbeidsgivers aktivitetsplikt umulig der varselet innebærer alvorlig systemkritikk.

Når enkeltansatte varsler om for eksempel uforsvarlige konsekvenser av reformer som er forankret i Justis- og beredskapsdepartementet eller Politidirektoratet (POD), sier det seg selv at det blir krevende å nå frem i et varslingssystem som i linjen ender i de samme organene som har sterke interesser i å forsvare sin egen politikk.

Jeg har selv arbeidet med flere større saker hvor det etter min vurdering ble varslet om alvorlig systemkritikk, men hvor denne ble pulverisert til bagatellmessige forhold i etatens kvern.

Vi har også erfart at den ekstraordinære varslingskanalen Justisvarsel.no, som nettopp ble etablert etter Gjørv-kommisjonens 22. juli-rapport for å bøte på risiko knyttet til inhabilitet og interessekonflikt, er uten realitet. Revisjonsselskapet som mottar varslene er kun en «postkasse», uten mandat utover å gi en redegjørelse for varselet til et kontaktpunkt i det samme Justis- og beredskapsdepartementet som skal forsvare det samme systemet det skal forvalte og reformere.

Samtidig sendes ansvaret for å sikre varslernes rettsvern nedover, tilbake i den linjen som varsleren måtte gå forbi for å oppleve seg trygg. Ordningen gir dermed kun en illusjon av trygghet.

Undersøkelser som maktmiddel

Så langt er kun den delen av arbeidsgivers aktivitetsplikt som gjelder ansvaret for å sørge for en forsvarlig undersøkelse av selve varselet i arbeidsmiljøloven § 2A-3 første ledd, behandlet. Denne bestemmelsen har imidlertid også et andre ledd, som setter krav til å sikre at arbeidstaker som har varslet, har et forsvarlig arbeidsmiljø hvor vedkommende er vernet mot gjengjeldelse etter å ha varslet.

Det som her skjer, er at arbeidsgiver ikke ser at dette ansvaret strekker seg langt utover vanlig personalhåndtering. Det krever sikring av et varselvern som må ivaretas av ressurser som både er kompetente og habile.

Istedenfor ser man at den politiansatte varsleren som befinner seg i en sårbar situasjon, overlates til ordinær «personalmessig» oppfølgning av ledere som kan være omvarslet i det aktuelle varselet.

Det mangler også et koordinerende ledd med overordnet ansvar for oppfølgning og koordinering av begge de to sidene av aktivitetsplikten.

I de få sakene i politiet som er bragt inn for domstolsprøving, materialiserer maktubalansen seg ytterligere. Politifolk som har varslet om alvorlige kritikkverdige forhold som det per definisjon er knyttet samfunnsinteresse til, møter Staten som motpart dersom de prøver å nå frem med påstand om at det er utøvd gjengjeldelse mot dem.

Staten har ubegrensede ressurser og møter med Regjeringsadvokatens muskler, gjerne etter at det er gjennomført en såkalt «faktaundersøkelse».

I en nylig rapport fra AFI som er utgitt i en fagfellevurdert bok, omtales disse som et maktmiddel for arbeidsgiver, et såkalt «konfliktvåpen».

Det trengs en grundig debatt om hvilke konsekvenser denne rapporten bør få for bruken av denne type undersøkelser i politi- og justisetaten, og generelt om hvordan rettsvernet til både arbeidstakere som har varslet, og for de som blir omvarslet, best kan ivaretas.

Undertegnede har også vært involvert i saker for omvarslede, hvor manglende ivaretakelse av deres rettsvern har fått store konsekvenser, uten at det eksisterer rutiner for å rette opp feil som begås.

En viktig erkjennelse

Vi vet fremdeles lite om innretningen på den ombudsløsningen som justis- og beredskapsministeren ser for seg. Men det er grunn til å stille noen spørsmål. For det første stemte de nåværende regjeringspartiene for Varslingsutvalgets forslag om et nasjonalt varslingsombud, regulert i en egen lov, og som skulle være uavhengig av enhver regjering og være direkte underlagt Stortinget.

Går regjeringen inn for et sektorombud for politietaten uten å vurdere et generelt ombud for samtlige sektorer? Vi vet at en ombudsordning etterspørres andre steder, som for eksempel i kommunesektoren, som også rammes av alvorlige varslingssaker.

Dersom det kun etableres et ombud for politietaten, tar man da inn over seg at dette må etableres uavhengig av Justis- og beredskapsdepartementet dersom det skal ha reell mulighet til å øve kontroll med etaten?

Hvilke virkemidler får ombudet til å kunne gripe inn i pågående saker? Skal det kunne iverksette egne, offentlige granskninger med uavhengige granskere? Skal det kunne gripe direkte inn med pålegg overfor pågående gjengjeldelses- og utstøtelsesprosesser?

For de av oss som har sett og opplevd maktutøvelsen i de etter hvert mange alvorlige varslingssakene i politi- og justisetaten, er det grunn til å kjenne på ambivalens. På den ene side innebærer justis- og beredskapsministerens forslag en viktig erkjennelse av at det eksisterende systemet for håndtering av mottatte varsler og ivaretakelse av varslervernet ikke er godt nok. Der kommer statsråden PF i møte, med hensyn til fagforeningens gjentatte advarsler til egne medlemmer mot å varsle.

Samtidig må ikke kampen for et nasjonalt, uavhengig varslingsombud oppgis. Et sektorombud som ser ut til å havne under Justis- og beredskapsdepartementet – og til og med POD – vil aldri bli tilstrekkelig uavhengig til å kunne drive reell kontroll med makten. I tillegg vil kravene komme om egne ombud på andre sektorer.

Regjeringen bør utfordres på dette, og PF bør vente litt med å trekke sin advarsel til sine egne medlemmer.