KRONIKK

Politiet i møte med unge – på tide å tenke nytt?

Som tidligere operativ politibetjent og nå lærer ved Politihøgskolen er jeg blitt mer og mer overbevist om at dagens narkotikapolitikk ikke fungerer etter intensjonen.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Trussel om straff forebygger ikke rusbruk, det har vi mye forskning på. Gjennom samarbeid med helsevesenet og andre instanser kan politiet derimot gjøre et godt forebyggende arbeid.

Tania Randby Garthus, politioverbetjent ved Politihøgskolen.
Tania Randby Garthus, politioverbetjent ved Politihøgskolen.

I de årene jeg jobbet med operativt politiarbeid på 1990- og 2000-tallet, så jeg hvordan enkelte av mine kollegaer hadde en helt spesiell interesse for narkotika. De brukte enhver anledning til å stanse og kontrollere mennesker de mistenkte for rusbruk. Det å ta fanger og beslaglegge stoff, ga dem status og definerte dem som gode politibetjenter. En god del av oss delte ikke denne iveren, og reagerte på måten rusbrukere ble behandlet på, i jakten på fanger og beslag. Med min sykepleierbakgrunn ble jeg ofte forundret over hvor lite opptatt disse kollegaene var av mennesket som stod foran dem. Denne manglende interessen for personen, eller årsakene til at personen ruset seg, bekymret meg.

Jeg glemmer aldri møtet med en ung mann, der vi helt tilfeldig avdekket tre marihuanaplanter i leiligheten hans. Han ble dypt fortvilet over funnet vi gjorde og hadde en sterk og trist historie å fortelle. Vi tok oss tid til å lytte til ham og forsto at konsekvensene av beslag og anmeldelse ville bli uforholdsmessig store. Vi kjente sterkt på ansvaret for å ikke utsette ham for flere belastninger med tanke på de konsekvensene det kunne få.

I møte med sårbarheten hos denne unge mannen ble valget enkelt. Vi ringte operasjonssentralen og begrunnet valget vårt, som ble godtatt og loggført. Plantene ble kastet på havet og den unge mannen ble vist tillit i forhold til at han kunne ta ansvar for livet sitt. Den dag i dag er jeg trygg på at vi gjorde det rette, fordi alternativet vi hadde i forhold til tiltak var for dårlige. Flere av mine kollegaer hadde lignende erfaringer i møte med fortvilede unge. De valgte å overse eller destruere små brukerdoser, uten å ta beslag og anmelde forholdet. Denne praksisen var kjent og akseptert i politidistriktet den gangen. Med rusreformen ville denne løsningen fortsatt være mulig, men kombinert med veiledning inn mot rådgivning.

LES OGSÅ: Slik vil Støre gjøre om på rusreformen: - Det er mange ting som må tas tak i

Inngripende maktmiddel

Politiloven gir politiet et skjønnsrom der handlingsvalgene skal veies opp mot forholdsmessighets- og nødvendighetsprinsippene; vurderinger som loven krever at polititjenestepersoner gjør. I møte med fortvilede mennesker og der lovbrudd ikke er alvorlige, vil enhver politibetjent ha en valgmulighet i forhold til hvilke tiltak som bør iverksettes.

Hva er mest hensiktsmessig i situasjonen? Hvilke konsekvenser får inngrepet? Står konsekvensene i forhold til den straffbare handlingen som er begått? Uten friheten til å ta slike vurderinger ville vi hatt et umenneskelig politi. Det forutsetter at politibetjenter forstår at i møte med mennesker som har begått mindre alvorlige lovbrudd, har vi ingen fasitsvar. Ved alvorlige lovovertredelser derimot er politiet pålagt å opprette sak og overlate vurderingene til påtalemyndigheten og domstolene.

Når politiet har innbragt eller pågrepet noen og setter dem i arrest, må de alltid vurdere i hvilken grad det er forsvarlig og nødvendig å kle noen naken, for å sjekke om personen har farlige gjenstander på seg som de kan skade seg med. Tidligere har politiet brukt «stripping» rutinemessig, men dette er brudd på straffeprosessloven, politiloven og menneskerettighetene og er en ulovlig praksis. Når det gjelder brukere av narkotika blir de fortsatt i stor grad utsatt for denne praksisen, fordi de kan mistenkes for å ha gjemt rusmidler på kroppen, og fordi politiet ikke vil stå til ansvar for om de tar en overdose på cella. Dette er et inngripende maktmiddel som også yngre rusbrukere kan utsettes for hvis de havner i politiets arrest.

I de forebyggende avdelingene i politiet er man mer opptatt av relasjonsbygging mellom politiet og de unge, men virkemidlene man har til rådighet handler ikke om frivillighet. For å slippe bøter (påtaleunnlatelse) får ungdom mellom 15 og 18 år en mulighet til å inngå en kontrakt der de forplikter seg til å levere inn urinprøver med jevne mellomrom og møte opp til obligatoriske samtaler, i samarbeid med kommune og helsevesen. Om disse tiltakene virker, vet vi rett og slett ikke.

Derimot kan mye forskning fortelle oss at ufrivillige ordninger (tvang) fungerer dårlig på mennesker. En slik påtaleunnlatelse vil ikke komme så tydelig fram på rullebladet som en bot, og det kan derfor være fristende for ungdommen å gå inn på en slik kontrakt. Men kan det kalles frivillig hvis man er redd for konsekvensene for rullebladet? Hvis den indre motivasjonen mangler, eller man ikke får hjelp med de grunnleggende problemene, vil slike kontrakter kunne føre til et skuespill for å slippe straffens konsekvenser, og vil ikke innebære en reell hjelp.

Politiets verktøy

Det hevdes at politiet vil miste sine verktøy hvis rusreformen går gjennom. Spørsmålet er om disse verktøyene er hensiktsmessige eller om de brukes riktig. Det er bekymringsfullt når enkelte politibetjenter argumenterer offentlig med at de kan ta beslag i mobiltelefoner når de kommer over personer med små mengder illegale stoffer på seg. Hvis de ikke har noe grunnlag for å tro at hen også selger narkotika, har de ingen hjemmel for å gå videre, utover å visitere personen. Forstår disse betjentene nødvendighets-, forholdsmessighets- og forsvarlighetsprinsippene? Blir de enøyde i sin iver etter å ta beslag og avdekke bakmenn? Risikoen for at det er venner som hankes inn etter at mobilen er tappet for informasjon er til stede, venner som ikke driver systematisk med salg. Hva skjer da med tilliten til politiet? Vi vet at få bakmenn tas på bakgrunn av operative og forebyggende politis arbeid, i motsetning til spesialavdelinger som i stor grad bruker spaning og overvåking som virkemiddel.

Mange politibetjenter evner å se mennesker og har stor omsorg for ungdom, men de trenger bedre verktøy i møte med dem som sliter. Jeg håper at rusreformen kan bidra til mer hensiktsmessige verktøy, også i møte med unge under og over myndighetsalder. Politiloven kan være et slikt verktøy, fordi denne loven ikke handler om å straffe, men om å forebygge. Her kan politiet gis et handlingsrom for å kunne møte mennesker med gode, forebyggende tiltak i form av råd og veiledning, uten at straff truer i bakgrunnen.

Samarbeidet med helsevesenet må styrkes og både politi og helsevesen må få flere ressurser for å kunne lykkes med dette arbeidet. De unge fortjener, som de eldre, noen som har tid til å se hele deres situasjon, ikke bare rusen og rusmiddelet. De trenger å bli møtt med verdier som tillit, verdighet og respekt og med tiltak som virker. Trussel om straff er ikke en av dem.

LES OGSÅ: Bolstad om rusreformen:– Samfunnskostnaden vil bli enorm