Norges lover.

Straffeprosess i de blindes rike?

I utredningen til ny straffeprosesslov har utvalget oversett sentral kunnskap som kan forebygge fremtidige skandaler og justismord.

Publisert Sist oppdatert

Det nylig fremlagte forslaget til ny straffeprosesslov var ventet å inneholde tydelige føringer for hvordan kriminalsaker skal etterforskes bedre. Men det ser ut til at utvalget, som nesten utelukkende har bestått av jurister, har glemt å rådføre seg med erfarne politifolk som jobber med dette. Det kan få dramatiske følger for det tidvis anstrengte forholdet mellom politi og påtalemyndighet, men aller mest setter det rettsikkerheten i fare.

Tunnellsyn og inkompetanse

Det bør ikke komme overraskende på noen at tilliten til kvaliteten i etterforskingen av alvorlige straffesaker har fått usedvanlig hard medfart de senere årene:

  • Fritz Moen sonet 18 år i norske fengsler for forhold han aldri hadde noen befatning med.
  • Sture Bergwall (Thomas Quick) klarte å snakke seg til fellende dommer for åtte mord i Norge og i Sverige, til tross for at han høyst sannsynlig ikke har begått noen av dem.
  • Moren til Monika Sviglinskaja og de som forsøkte å hjelpe henne ble offer for arroganse, systemisk tunnelsyn og inkompetanse uten sidestykke i norsk rettshistorie.

I samtlige saker sviktet både politiets forsøk på å etablere fakta i saken, og påtalemyndighetens forsøk på kvalitetskontroll.

Noe er galt med hvordan norsk straffeprosess praktiseres. Det var derfor på høy tid å vise at systemet lærer av sine feil, og at grunnleggende krav til kvalitet i etterforskning nå ville bli enda bedre beskrevet i loven. Sett i lys av dette, er utredningen som nå foreligger, en gedigen skuffelse. Utvalget har ikke engang drøftet hva som kjennetegner en solid etablering av fakta i straffesaker. Det er underlig, da det må sies å være i kjernen i mandatet for en ny straffeprosesslov.

Nonsens fra utvalget

Etter mer enn to år i tenkeboksen har utvalget kommet opp med følgende nonsens på de mest sentrale deler av loven:

  • Etterforskingen skal skaffe til veie slike opplysninger om et mulig straffbart forhold som er nødvendige for å avgjøre spørsmålet om påtale.
  • Etterforskingen skal være objektiv. Både det som taler mot og det som taler til fordel for en mistenkt, skal søkes klarlagt.

Her tilføres påfallende lite nytt. De nye lovparagrafene gir svært liten veiledning i hva de ulike aktører faktisk bør gjøre for å bedre etablere riktig faktum i straffesaker. Som om ikke det var nok; utvalget anbefaler å opprettholde lovfestingen av den fundamentale misforståelsen at vi mennesker er i stand til å forholde oss objektive i vår etterforsking eller iretteføring av alvorlige forbrytelser (eller hva som helst annet for den del).

De fleste med noe innsikt i samfunnsvitenskapelig metode vil umiddelbart hevde det motsatte. Det er først når man aksepterer dette, at man kan nærme seg en holdning og en metodikk som er noe mindre subjektiv. Norsk politi har tatt i bruk og videreutviklet en slik metode – inspirert av såkalt abduktiv[OMM1] logikk. Metoden undervises på alle nivåer ved Politihøgskolens utdanninger for etterforskere og går ut på:

  • Å identifisere alle alternative og konkurrerende forklaringer til mistanken, også de som tilsier uskyld eller ikke kriminelle forhold.
  • Å sikre bevis som kan være egnet til å kunne forkaste skyldhypotesen og alle alternative forklaringer som er identifisert i det første punktet.

Beslutningsfeller

Hvordan politiet går frem for å teste de ulike hypotesene, må dokumenteres i en løpende etterforskingsplan, som så kan etterprøves. Den går i praksis ut på å aktivt søke etter de hypoteser som best kan forklare sporene i saken og deretter suksessivt teste dem i den videre etterforskning helt til man står igjen med den mest sannsynlige forklaring. Til å begynne med ble den brukt kun i avhør av mistenkte, men etter hvert har den blitt grunnleggende for all etterforskning.

I straffesaker innebærer beviskravet – utover enhver rimelig tvil – at etterforskningen må lete etter holdepunkter i faktum, som taler i andre retninger enn det man først har lagt til grunn (mistanken). Bruker man metoden aktivt vil den altså hjelpe oss med å operasjonalisere både antakelsen om uskyld og skyldkravet på samme tid. Dette er kjernen i metoden og årsaken til at den kan bidra til å beskytte oss mot beslutningsfeller.

En annen fordel er at den samme fremgangsmåten kan anvendes som en generell modell for bevisbedømmelse, både under etterforskning, påtalevurdering og hovedforhandling.

Å bruke den samme metoden i tre omganger, vil gjøre det mulig for påtalemyndigheten å metodisk kontrollere politiets utfall under etterforskningen, og for domstolen å kontrollere påtalemyndighetens konklusjoner. En viktig forutsetning er at alle aktører foretar en selvstendig vurdering, og ikke bare slutter seg til tidligere avgjørelser.

Merkelig kullsviertro på jurister

Modellen bygger på omfattende psykologisk forskning og dokumentert praksis i mange år fra Svenska Högsta Domstolen. Nylig har FNs spesialrapportør mot tortur anbefalt metodikken i et utkast til et globalt regelverk om avhør, som skal motvirke tunnelsyn og brudd på menneskerettigheter.

Ingenting av dette er omhandlet i den nye norske utredningen. Dette er høyst forunderlig. Utvalget har, på den annen side, funnet grunn å presisere at jurister mer aktivt bør lede den løpende etterforskingen. Kullsviertroen på at flere jurister inn i etterforskingen nærmest av seg selv vil heve kvaliteten er nærmest paradoksal – gitt de senere års rettskandaler. Jurister har ikke fnugg av etterforskingslære i sin utdanning, mens politiet lange tradisjoner i faget. De ble imidlertid verken sett eller hørt i utredningen, som skal regulere store deler av deres hverdag og profesjonsfelt.

Dette er trist og minner om arroganse og utidig profesjonsstrid. Men verst er det at utvalget ikke omtaler en metodikk som kan sikre bedre etterforskinger og forebygge fremtidige justismord.

Når kommer neste skandale?

Powered by Labrador CMS