Ressursene som ikke fant hverandre?

Etter terrorangrepene 22. Juli 2011 (22/7) har norsk politi vært gjenstand for mye debatt. Fra håndteringen av 22/7, til politiets beredskapsarbeid mer generelt, og diskusjoner om hvordan fremtidens politi bør organiseres (les: politireformen).

Et viktig grunnlagsdokument for alle debattene har vært rapporten fra 22.juli-kommisjonen (NOU 2012). Politiet og overordnede myndigheter har i det store og hele lagt kommisjonsrapporten til grunn i sitt reform- og omstillingsarbeid. Dette til tross for kritiske merknader fra flere hold. Det er på høy tid at rapportens analyse, vurderinger og konklusjoner blir lagt under lupen ¹. Her vil jeg gjøre det ved å se nærmere på én formulering fra rapporten, Ressursene som ikke fant hverandre, Den ble mye brukt i diskusjonene av politiaksjonen ved Utøya. I rapporten er formuleringen overskriften på ett underkapittel (s. 134-136). En nærmere gjennomgang av kommisjonens begrunnelse for formuleringen illustrerer, etter min oppfatning, noen av begrensningene ved kommisjonens analyse ².

Tekniske hindre

Samtidig, kommisjonens fremstilling av politiets utrykning til Utøya viser tydelig hvordan de tekniske systemene fungerte som direkte hindre for effektivt samvirke mellom politidistriktene og mellom ledernivåene. I så måte gir det mening å snakke om ressursene som ikke fant hverandre, men konkret i underkapittelet med samme tittel henviser formuleringen til kommisjonens vurdering om at politiet ikke evnet å sikre seg gripbare båtressurser og koordinere egne mannskaper godt nok (s. 134). Dette skyldes flere forhold, ifølge kommisjonen, særlig fremheves fravær[et] av felles kommunikasjonsplattform og mangelfullt politiarbeid. Kommisjonen gir i underkapittelet fem eksempler som er ment å underbygge påstanden, men gjør de egentlig det?

De tre første eksemplene kan etter kommisjonens fremstilling klassifiseres som: eksempler på at politiet ikke benyttet seg av egnet aksjonsbåt som tilbys på nødmelding. Eksemplene gjelder fergen MS Thorbjørn som, ifølge kommisjonen, hadde kvaliteter som gjorde den godt egnet til aksjonsbåt (s. 134). Dette fortellesførbeskrivelsene av politiets håndtering av nødmeldingene som kom fra personer om bord MS Thorbjørn. Her ser vi et tydelig eksempel på en retrospektiv fremstilling. Sett i etterkant er det lett å se hvilken relevans fergen kunne hatt, men operatørene som mottok anropene var ikke klar over at de som ringte inn, ringte fra en ferge – og at den var godt egnet som aksjonsbåt. Videre, det første eksempelet er egentlig ikke et eksempel, fordi samtalen ikke la til rette for informasjonsinnhenting fra politiets side. Det fremstår derfor som uklart hvorfor kommisjonen nevner det i denne sammenhengen. En kritisk tolkning er at den tas med for å styrke kommisjonens narrativ.

Manglet informasjon

Det andre eksempelet er en nødmelding hvor innringer melder om at Utøya var under angrep og at vedkommende var i båt. Politiet ga beskjed om at de måtte komme seg i sikkerhet, men uten å klarlegge hvilken båt de [innringerne] befant seg i (s. 134). Sett i retrospekt virker dette svært uheldig. Både når vi vet problemene politiet fikk med egne båtressurser og tatt i betraktning at innringeren satt i en båt som var godt egnet til aksjonsbåt. Men dette visste ikke politiet da det mottok nødmeldingen. Det tredje eksempelet er en nødsamtale som av tekniske grunner ble satt til Søndre Buskerud politidistrikt. Operatøren noterte innringers nummer for å videreformidle informasjonen til Nordre Buskerud politidistrikt (NBPD). Det skjedde aldri fordi det var umulig å komme gjennom til NBPD.

Det fjerde eksempelet er en av Beredskapstroppens (BT) enheter som på leting etter oppmøtestedet kjørte inn på Utvika camping. På campingplassen var det et kaianlegg og mange operative båter som senere ble tatt i bruk av både sivile og politiet. Dette var ukjent for BT, de var ikke lokalkjent. Kaianlegget er heller ikke synlig fra innkjørselen, i det hele tatt er det svært begrenset utsikt mot Tyrifjorden fra innkjørselsområdet. Kommisjonen redegjør for disse momentene, men gir ingen nærmere eksplisitt vurdering av dette.

Omtrent samtidig som BT-enheten er på Utvika camping mottar operasjonssentralen på NBPD melding fra en privatperson på campingen om at han har båt til disposisjon, om politiet trengte det. Informasjonen ble ikke videreformidlet på sambandet av operatøren, men privatpersonens telefonnummer ble notert. Kommisjonen bemerker hvilke politiressurser som befant seg i umiddelbar nærhet og eventuelt [kunne] ha respondert (ibid: 136) da meldingen ble mottatt. Politiressursene det refereres til er BTs biler som var i full utrykning i retning avtalt oppmøtested. På daværende tidspunkt visste de ikke om båtutfordringen som ventet dem på Storøya, og de visste ikke i detalj hvor de selv befant seg, eller hvor Utvika camping lå i forhold til Utøya. Derfor er det grunn til å stille spørsmål ved kommisjonens slutning om at politiressursene som befant seg i nærheten ville stanset sin utrykning for å lokalisere en båt de ikke visste hvor befant seg, og som de på daværende tidspunkt ikke med sikkerhet visste at de kunne trenge.

Det siste eksempelet som trekkes frem er en politibetjent som hadde tilgang på båter da vedkommende var på Lien gård fra cirka kl. 18.05 uten å tilkjennegi det på sambandet. Ifølge kommisjonens beregninger var operasjonen med å ta imot robåten på vei mot land avsluttet cirka kl. 18.10, mens betjenten begynte å sende båter retning BT fra cirka kl. 18.15.

Viktig i ettertid

De fire første eksemplene bygger på informasjon de respektive aktørene ikke hadde kunnskap om, og informasjon som iettertidfremstår som viktig. Om analysen ikke bygget på disse forutsetningene ville med andre ord fire av de fem eksemplene falt bort. Da ville konklusjonen politiet evnet [ikke] å sikre seg gripbare båtressurser og koordinere egne mannskaper godt nok vært underbygget av ett eksempel, at én politibetjent ikke informerte om båter i sitt nærvær via samband, og at vedkommende kunne begynt fem minutter tidligere med å sende båter i retning BT.

Gjennom en tidvis retrospektiv tilnærming og analyse kan en si at post-kunnskap – ting vi vet i etter tid – blir til pre-kunnskap i kommisjonens fremstilling av politiaksjon Utøya. I etterkant vet en at behovet for båter var prekært ogat det fantes mange sivile båter i nærområdet som ville vært operative med bistand fra båteier ³, og som også ble brukt senere i hendelsesforløpet. Det faktiske situasjonsbildet var kaotisk og i stadig endring. Politibåten var med i utrykningen (en visste ikke da at den ville bli overlastet og få motorhavari) og NBPD antok i den tidlige fasen at brannvesenet var på vei i sin båt, noe som senere viste seg å være feil ⁴. BT, på sin side, hadde liten kjennskap til området og følgelig også liten kunnskap om hvor eventuelle båter befant seg.

Kommisjonen leverte et grundig stykke arbeid med sin rapport, men det er ikke ensbetydende med at kommisjonsrapporten er fasiten på hva som fungerte og ikke 22/7. Hvordan en vurderer og konkluderer om aktørers innsats i et hendelsesforløp avhenger blant annet av valg av tilnærming og hvilke antagelser en bygger på. Som dette eksempelet har vist bør ikke ledelsen i politiet og overordnede myndigheteruten viderelegge rapportens vurderinger og konklusjoner til grunn for sitt pågående reform- og omstillingsarbeid, ikke uten kritisk refleksjon og analyse.

Fotnoter

¹ For en oversikt, se Renå (2016). Til nå er det lite av kritikken som har vært basert på vitenskapelige arbeid hvor rapporten har vært analyseobjektet. Utenom masteroppgaver kjenner jeg selv kun til arbeidene av Christensen (2013) og Myhrer (2015), samt Lægreid og Rykkja sitt etterord i Fimreite et al. (2014).

² Kronikken bygger på en artikkel som er akseptert for trykking i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift (Renå 2016).

³ Det er mulig at politiet kunne ha klart å starte noen av disse båtene på egen hånd, men det er uvisst. Beredskapstroppen forsøkte på det ved Storøya, i påvente av nye båter, uten å lykkes (Nordre Buskerud Politidistrikt 2011: 47).

⁴ Brannvesenet bistod med båtressurser, men på et senere tidspunkt (Nordre Buskerud Politidistrikt 2011).

Referanser

Christensen, Johan. 2013. 22.juli-Kommisjonen. Perspektiver På En Fortelling.Nytt Norsk Tidsskrift30(3): 243–54.

Fimreite, Anne Lise, Peter Lango, Per Lægreid, and Lise Rykkja. 2014.Organisering, samfunnssikkerhet og krisehåndtering. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget.

Myhrer, Tor-Geir. 2015. «... Dø Om Så Det Gjelder»? - De Rettslige Rammer for Den Individuelle Handleplikten Ved Farlige Politioperasjoner.Nordisk politiforskning2(01): 34–72.

NOU. 2012.Rapport Fra 22.juli-Kommisjonen. Oslo: Departementenes servicesenter.

Renå, Helge (2016). 22.juli-kommisjonens analyse, vurderinger og konklusjoner. En metaanalyse av politiaksjon Utøya,Norsk Statsvitenskapelig tidsskrift, akseptert for publisering.