Nå har politiet mulighet til å vri seg unna medias kritiske søkelys, og gjør det. Slik er det når samfunnet rundt oss aksepterer at politiet bedriver samme type enveis kommunikasjon som den amerikanske presidenten nylig sa at han ønsker seg, skriver artikkelforfatter Pål Brikt Olsen.

Hvordan ble politiet så fjernt?

I likhet med de fleste andre mennesker er jeg så tilpasningsdyktig at jeg ikke merker små endringer over lang tid. For eksempel det at vi gjennom det sterkt misvisende navnet «nærpolitireform» får et enda fjernere politi som i økende grad prøver å unngå bidrag til samfunnsopplysning via medier som lokalavisene.

Publisert Sist oppdatert

Jeg føler at jeg er som hår i politiets suppe, litt sånn som russen er for politiet i mai.

Gjennom de siste ti årene er politifolk i stadig økende grad blitt mine motstandere i de fleste sammenhenger der jeg trenger å stille spørsmål. Det er nemlig blitt akseptert at follopolitiet kan kommunisere via en twitterkonto der man ikke svarer på henvendelser, en ren enveiskjøring av informasjon.Noen ganger kommer det ingen informasjon selv om sirenene hyler ute i det virkelige liv. Noen ganger mangler vesentlige opplysninger i meldinger. Noen ganger ser vi at det som opplyses på Twitter ikke samsvarer med det avisa fotograferer fra en hendelse. Politiledelsen er enig i at det er viktig for samfunnet at media får stille politiet kritiske spørsmål, men dette er bare et spill for galleriet.

Hvis lokalavisa da har behov for å stille et kritisk spørsmål, ja så har politiet nemlig opprettet et eget telefonnummer kun for pressen, men hovedpoenget med nummeret er at pressen kun får ringe det nummeret. Neste trekk er selvsagt å skru ned lyden på pressetelefonen og la den ligge helt urørt, lenge. Hvis en stakkars journalist til slutt ringer det vanlige nummeret som folk flest kan ringe hvis man lurer på noe hos politiet, ja så blir vi strengt irettesatt og avvist uten noen form for svar.

Det finnes unntak. Dette skjer altså ikke alltid, men det skjer ofte. Ledende politifolk som ikke ønsker kontakt med pressen er i praksis fritatt fra det. I likhet med noe jeg tror mange russ gjenkjenner, så føler jeg at politiet er klare til å ta meg, selv om jeg ikke har gjort noe ordentlig galt. Det er lenge siden sist jeg bevisst ringte det vanlige nummeret sik at jeg fikk snakke med politiet på ordentlig.

Alle aviser sliter ressursmessig med overgangen til nye digitale medier, så nå har politiet mulighet til å vri seg unna medias kritiske søkelys, og gjør det. Slik er det når samfunnet rundt oss aksepterer at politiet bedriver samme type enveis kommunikasjon som den amerikanske presidenten nylig sa at han ønsker seg.

Jeg lærte tidlig at medias rolle som «den fjerde statsmakt» krevde et kritisk søkelys mot blant annet den utøvende samfunnsmakt, politiet.

På lokalplan bommer søkelyset nå stadig oftere, og ved de mange små men viktige lokale hendelsene treffer jeg stadig vekk nye og fremmede ansikter som ikke vil uttale seg: «Ring pressetelefonen».

Endringen har skjedd så sakte at man knapt merket det. For ti år siden kjente jeg ingen som hadde iPhone. Men jeg kjente de lokale politifolkene av utseende og navn, og de svarte på spørsmål.

Også gikk de i 17. mai-toget!

Kronikken ble først publisert i Akershus Amtstidende.

Powered by Labrador CMS