KRONIKK

Tilsvar til Tania Randby Garthus

En lærer ved Politihøgskolen kritiserer narkotikapolitikken og skjærer alle kolleger over en kam, fordi enkelte av hennes kollegaer har opptrådt på en klanderverdig måte.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Politioverbetjent Tania Randby Garthus ved Politihøgskolen har skrevet et leserinnlegg i Politiforum nummer 4, hvor hun mener at dagens narkotikapolitikk ikke fungerer etter intensjonen.

Hun har erfart «at enkelte av hennes kollegaer hadde en spesiell interesse for narkotika». Kanskje disse hadde erfart hva narkotikamisbruk fører til av elendighet og helseproblemer for enkeltpersoner og familier, og derfor var interessert i å bekjempe dette? Hun reagerer også på hvordan rusbrukere ble behandlet i jakten på fanger og beslag.

Jeg har jobbet i cirka 35 år med narkotikabekjempelse. I startfasen var jeg og mine kollegaer opptatt av brukerdoser fordi det var lite narkotika og faren for spredning var stor. Etter hvert ble omsetning prioritert. Det var avdelinger/etterforskere ved det enkelte politidistrikt som skulle ta seg av narkotikakriminaliteten, ofte i kombinasjon med forebyggende arbeid. Narkotikakriminalitet var høyt prioritert og målet var å redusere spredning av narkotika, noe som fortsatt er målet med norsk narkotikalovgivning.

LES OGSÅ: Politiet i møte med unge – på tide å tenke nytt?

Handler ikke om å jage bort

Politifolk som jobbet med bekjempelse av narkotika på denne tiden, hadde et godt forhold til brukerne. De kom ofte til politiet for å be om hjelp når de følte seg truet eller trengte «penger til røyk». Jeg lånte ofte penger til narkomane, som betalte tilbake når de fikk «trygda». Det hendte at narkotikamisbrukere kom til meg og ville bli varetektsfengslet for å slippe presset som narkotikamisbruket medfører. En ba i retten om minst 90 dagers fengsel, for da kunne dommen sones i institusjon. Jeg nevner dette for å fortelle politioverbetjent Garthus og «forståsegpåere» at narkotikabekjempelse ikke var å jage slitne narkomane og gi dem bot.

Jeg ble pensjonist for 9 år siden. Noen år før så vi et gryende narkotikamiljø i Gudbrandsdalen. Ved å snakke med ungdommene avdekket politiet 16 brukersaker og en omsetningssak. Ingen av de 16 fikk bøter, men påtaleunnlatelse og oppfølgning av barnevernet. Omsetteren fikk tilståelsesdom.

Politioverbetjenten kritiserer at «fanger » blir strippet før de settes i arresten. Når jeg leser innlegget, får jeg forståelsen av at det bare er i narkotikasaker politiet må se forholdsmessigheten i å «strippe» arrestanter – og at dette er brudd på straffeprosessloven, politiloven og menneskerettighetene. Jeg håper ikke dette er det politistudentene lærer under utdanningen! Da kan det fort skje det som ofte skjer – politiet blir skadet, enten av sprøytespisser eller andre spisse gjenstander som er gjemt på finurlige steder.

Hvordan skal politiet finne narkotika som en selger har gjemt på kroppen dersom politiet ikke har lov til å «strippe» personen? Politistudentene lærer vel ikke å se hvem som har så store mengder narkotika at det er mer enn til eget bruk? Eller lærer de at overstadig berusede personer ikke skal strippes før de settes i arresten? Er det ikke krenkende at en beruset kvinne eller mann etter et julebord – for eksempel en som ikke er i stand til å ta vare på seg selv – blir strippet før innsettelse i drukkenskapsarrest?

For ordens skyld kan jeg fortelle at de fl este narkotikaavhengige er nødt til å selge narkotika for å finansiere eget bruk.

Kunnskap, ikke tro

Politioverbetjenten forteller oss i kronikken at det finnes mye forskning som viser at straff i narkotikasaker ikke virker. I motsetning til Garthus skriver Atle Fretheim, fagdirektør i Folkehelseinstituttet og professor II ved Oslo Met, at det finnes tre forskningsrapporter fra USA og Sveits som ikke kan overføres til norske forhold. (Aftenposten 11. november 2019).

Vi vet fremdeles ikke om fengselsstraff virker. Hvorfor er det så vanskelig å forske på? Hvorfor virker ikke straff i narkotikasaker? Hvorfor overholder de fleste trafikkreglene? Hvorfor sier 22 prosent av ungdom i en undersøkelse at de ville prøvd narkotika hvis det var lovlig?

Garthus kritiserer og er bekymret for at enkelte politibetjenter argumenterer offentlig med at de kan ta beslag i mobiltelefoner når de kommer over personer med små mengder illegale stoffer på seg, hvis de ikke har noe grunnlag for å tro at hen også selger narkotika…

Jeg håper ikke studentene ved PHS lærer om tro når de skal etter- forske forbrytelser! Ingen hevder at man skal tro noe som helst når man foretar beslag eller ransaker person! Som tidligere nevnt vet politiet – av erfaring og etterret- ning – at narkotikamisbrukere også er omsettere av narkotika. Men det er ikke så lett å sette seg inn i etterforskningen på et fagfelt når man ikke har erfaring, slik som er tilfelle for mange kritikere av narkotikaetterforskning.

Reformforslaget til regjeringen inneholder ikke et ord om hva slags hjelp rusmisbrukere skal få, bare at de er pliktige til å møte for en kommunal saksbehandler én gang. Rusreformutvalgets mandat var blant annet å «synliggjøre hvordan forslag til rusreform kan gjennomføres uten økte bevilgninger».

De årlige europeiske spørreundersøkelsene, viser at norsk ungdom er blant de som bruker minst narkotika. Kanskje dette viser at norsk narkotikapolitikk virker?

Men statistikken viser også at flere og flere norske tenåringer bruker narkotika. Kan årsaken være at oppdagelsesrisikoen er blitt lavere fordi narkotika ikke er et prioritert område lengre? Det er mye jeg er enig med Tania Randby Garthus i, men ikke i at vi skal spille russisk rulett med liv og helse til fremtidens ungdom.

Hvis en ungdom blir pågrepet av politiet i besittelse av en joint eller brukerdose MDMA, får han i dag påtaleunnlatelse – i verste fall. Altså ikke noe på «rullebladet». Da har den håpefulle mulighet til å vise at dette var en uheldig gjerning og kan rette dette opp ved å avstå fra videre bruk. Slik som de 16 ungdommene jeg nevnte tidligere.

Til slutt vil jeg sitere Øystein Schjetne, som skrev en kronikk i Vårt Land 5. mai 2021: «Oppdagelsesrisikoen vil nok synke hvis all narkotikabruk skal bli sanksjonsfri. Som mange høringsinstanser påpekte, vil det neppe være noe politiet kan prioritere. Det vil jo være en lettelse for sjåfører, piloter, helsearbeidere og andre som ikke ønsker at ens narkotikabruk skal bli kjent. Og det vil være en fordel for de som vil få problemer med arbeidsforholdet med kriminelle lovbrudd. Som advokater, politi eller politikere. Men disse argumentene hører man heller ingenting til i debatten.»