Krisefullmaktslovgivingen og hybride trusler

Regjeringen hadde i høst ute på høring en utredning fra et utvalg med det beskjedne navnet Beredskapshjemmelutvalget. I sin innstilling foreslår utvalget en ny krisefullmaktslov, som skal gi Regjeringen vide fullmakter til å på egen hånd innføre tiltak på tvers av eksisterende lovgivning i ekstraordinære kriser.

Bakgrunnen for utvalget var innvandringskrisen på grenseovergangen ved Storskog i Finnmark, der det i løpet fire måneder høsten 2015 kom over 5000 asylsøkere over grensen fra Russland.

Beredskapshjemmelutvalget gir en god oversikt over eksisterende lovgivning og det overordnede beredskapsansvaret. Men beskrivelsen av begrensningene i det eksisterende beredskapsapparat og begrunnelsene for en fullmaktslov er til dels svake.

Dette gjelder blant annet hva angår hybride trusler som er en av de ekstraordinære krisene som listes opp som argument for en krisefullmaktslov.

Mange vil spørre seg hva som ligger i krisebetegnelsene? Hvordan arter for eksempel de hybride truslene seg, og hvem er det som blir truet? Og ikke minst, er begrensninger i den beredskapen vi har i dag et resultat av manglende lovgivning eller er det andre forhold som bør fokuseres på? 

Utvalget viser selv i sin analyse til at en svak håndtering av krisen på Storskog ikke var et resultat av manglende lovgivning og fullmakter, men mer skyldtes sendrektighet hos de nasjonale beredskapsaktørene – som i tillegg ikke lyttet godt nok til de lokale beredskapsaktørene, ikke mobiliserte tidsnok, og ikke støttet opp om den lokale og regionale beredskapen med de nødvendige ressurser.

Mye tyder på at det er her skoen først og fremst trykker når det gjelder hvor godt forberedt vi er på de såkalte ekstraordinære krisene. 

LES OGSÅ: Hybride hendelser: Slik kan Norge rammes

Hybride trusler

Hva vet vi så om de hybride truslene? I Forsvarsjefens fagmilitære råd som ble lagt fram i høst ble det flere ganger henvist til hybride trusler. I PST og DSBs trusselbilder er hybride trusler trukket fram som en utfordring både innen det sivile samfunnssikkerhetsarbeidet og i arbeidet med nasjonens eller rikets sikkerhet.

Hybride trusler kan defineres som synkroniserte, skjulte angrep på virksomheter og samfunn med et bredt sett av ødeleggende virkemidler.

Det kan dreie seg om kombinasjoner av falske nyheter, politisk og økonomisk press, påvirknings- og skremselsmetoder, cyberangrep og også sabotasjer og skarpe våpen. Målene vil være å oppnå innflytelse over politiske, sosiale og økonomiske veivalg, styre samfunnsutviklingen og få kontroll over områder og/eller verdier.

Hvem har ansvaret for beredskapen innenfor et så bredt trusselbilde, og er vi forberedt på denne type trusler med og uten en krisefullmaktslov? Hybride trusler er ikke noe nytt, men har fått ny aktualitet som et verktøy for både statlig og ikke-statlige interesser. 

LES OGSÅ: − Trusselvurdering av hybride hendelser er et PST-ansvar

Har fått nye verktøy

Det som tidligere er blitt kalt ukonvensjonell krigføring har fått nye verktøy knyttet til blant annet sosiale media, angrep rettet mot IT-systemer, dronebruk, så vel som samfunnets økte sårbarhet når det gjelder kritisk infrastruktur.

Mens det en kan kalle hybride eller ikke-konvensjonelle angrep tidligere var knyttet til andre stater, er hybride trusler og angrep også blitt et verktøy for ekstremist- og terrororganisasjoner og godt organiserte kriminelle organisasjoner. Hvis flere av disse opererer sammen, vil trusselnivået fort eskalere. I EU fokuseres særlig på trusselen mot informasjonssamfunnet, grensevern og kritisk infrastruktur.

Det sammensatte og skjulte formatet ved hybride angrep gjør at det vil være uklarhet knyttet til hvem som skal møte en hybrid trussel. Hvis en starter med falske nyheter vil ikke dette nødvendigvis være en straffbar handling.

Det blir da en sak for folk flest, virksomheter og andre som omtales og rammes, og ikke minst ansvarlige media som må kunne avsløre og imøtegå disse. Påvirkning av valg vil være en sak for valgmyndigheter, oppvigleri og hærverk en sak for ordenspolitiet, cyberangrep en sak for virksomhetene som rammes, bransjeorganer og det sivile og militære cyberforsvaret, terror en sak for spesialstyrker fra politi og forsvar, osv. Eksemplene ovenfor illustrerer at ansvaret vil være fordelt på mange, og lett pulverisert eller preget av silotenkning.

Her vil spørsmål knyttet til organiseringen nasjonalt og regionalt ha stor betydning.

Et regionalt ansvar

Det ligger i diskusjonen ovenfor at mye av ansvaret når det gjelder hybride trusler ligger ute i regionene og i særdeleshet hos politiet i de enkelte politidistrikt. 

Politidistriktene sliter imidlertid med mange oppgaver og har for få verktøy på dette området, for eksempel sammenlignet med Forsvaret. En beredskap innenfor det hybride trusselbildet krever derfor et kompetanseløft og nye ressurser, med større kapasitet og myndighet i regionene. I EU har man bygd opp en egen sivil overvåkningsenhet i INTCEN-EUs etterretnings og situasjonssenter med tette koblinger mot regionale aktører på utøvende nivå. EU lanserte også i 2019 et varslingssystem mot desinformasjon, og regionale kommunikasjonssentra for å imøtegå falske nyheter og desinformasjon.

Med og uten en krisefullmaktslov, kreves at en regionalt er i stand til å gi et riktig bilde av de kriser som oppstår, og at dette følges opp nasjonalt.

For politiet blir det svært viktig at en har antenner ute gjennom det ordinære politiarbeidet, sosiale medier og gjennom nærings- og samfunnskontakter slik at en raskt kan fange opp trusler og reagere med de rette ressursene. Oppfølging av sårbare bedrifter og andre virksomheter er særlig viktig, og der er det også en jobb å gjøre.

I en studie på oppdrag fra Næringslivets sikkerhetsråd mente to tredjedeler av bedriftene i privat og offentlig sektor at de var sårbare og potensielle mål for hybride angrep. De ønsket samtidig mer informasjon om trusselbildet og åpenhet omkring hendelser. 

Må ha tette koblinger

Politiet må ha tette koblinger mot ulike typer media både for å fange opp desinformasjons- og urokampanjer og for å formidle nødvendig informasjon, samt bygge den nødvendige tillit. Kontakten med fylkesmenn og kommunene blir ikke minst viktig med tanke på å beskytte sentrale samfunnsoppgaver og lokalsamfunnene.

Det ligger i kortene at det er behov for en betydelig tverrfaglig kompetanse for de etater som skal både fange opp og bekjempe nye trusler. Dette gjelder ikke minst for kunne håndheve utvidede krisefullmakter på vegne av regjeringen.

En stor utfordring både når det gjelder kapasitet og kompetanseoppbygging er distriktenes manglede bredde i kompetanse, og ressurser på et regionalt nivå for å fange opp og møte spekteret av trusler. Dette burde være en viktig premiss i arbeidet med en krisefullmaktslov.