En klippe for norsk politi

Johan Fredriksen er en av disse få personene som alle merker er til stede når han kommer inn i et rom. Ikke fordi han prater med utestemme eller selv påkaller oppmerksomhet. Han har en naturlig autoritet, politilederen som aldri har glemt at han en gang patruljerte asfalten.

Den landsens gutten som fra oppveksten på Geithus i Modum endte opp med å bli fotografert sammen med president Barack Obama under utdelingen av Nobels fredspris i 2009 – ansvarlig som han var for presidentens personlige sikkerhet under oppholdet i Oslo.

Nå har Johan Fredriksen også blitt tildelt Politiforums Ærespris 2021.

– Dette satte jeg veldig pris på, er det første han sier.

– At det kommer inn forslag på meg fra folk i gata, det varmer ekstra, sier Johan Fredriksen. Etter uteksamineringen fra Politiskolen i 1981 har han ikledd seg den blå uniformskjorta i 43 år. I mai fyller han 65, og til sommeren blir han pensjonist.

Les juryens begrunnelse nederst i saken!

Tilfeldighetenes spill

Under slutten på MP-tjenesten på Karljohansvern i Horten, satt Johan i MP-stasjonen sammen med en gjeng andre unggutter. Da en av dem gikk ut døra for å hente søknadsskjema til Politiskolen, fikk han beskjed om å ta med en bunke til resten.

Så tilfeldig ble det politiet på Johan Fredriksen, eller bare Johan, som han går som. Johan er på fornavn og snakker uformelt om seg selv; som da han i et sommerintervju med Politiforum uttalte: «Til tider føles det som om innmaten i huet er større en kraniet». Temaet var at det skulle bli godt å få sommerferie etter en tid med mye trykk. For trykk har det vært.

Etter bare ett år ute i operativ polititjeneste ved Oslo politikammer, som siste årgang i Møllergata 19, kom han inn på Beredskapstroppens grunnkurs. Han gjennomførte og fi kk jobb i Beredskapstroppen.

At det skulle bli operativ tjeneste var egentlig også tilfeldig. Rett etter opptaket, da han trente på skarpskyting, fikk han telefon fra Kripos. Johan hadde søkt stilling som etterforsker der, parallelt med opptaket til Beredskapstroppen.

– Men da hadde jeg gjennomført blodslitet på grunnkurset, og ville ha litt nytte av det jeg hadde gjort der. Så dermed takket jeg nei til Kripos, sier Johan i dag.

Dermed ble det et operativt fokus og ikke etterforskning.

– Det var nok ikke alle på Geithus som hadde trodd jeg skulle begynne i politiet. Gamlingene lurte på hva de skulle gjøre med «husfliden» (hjemmebrenningen, red.anm.), men jeg beroliget dem med at jeg ikke skulle jobbe på Modum, sier Johan med et smil.

Mens det i yngre år var fotball, volleyball og svømming som sørget for den fysiske formen, utføres det i dag til tider omfattende vedhogst på skogshytta på Øståsen i Modum.

– Vedhogsten har for meg blitt en fin måte å koble av på. Det har vært godt å bli fysisk sliten etter tider med mye kjør på jobben. Før lurte kona litt på hvorfor jeg brukte så mye tid på denne veden. Men nå scorer jeg poeng i massevis med de strømprisene vi har, sier Johan.

22. Juli-terroren

Folk som står Johan nær, framhever hans spesielle evne til å beholde roen når situasjonen er som mest kritisk og spent.

– Jeg tror det må være noen gener her. Jeg vet jeg på mange måter ligner veldig på bestefaren min, er hans forklaring.

Denne egenskapen fikk han god nytte av gjennom totalt over 20 år i Beredskapstroppen, hvorav de siste fem årene – fra 1999 til 2004 – som leder. Det var også evner han tok med seg videre i sin neste stilling, som leder av Operativ samordningsseksjon, forløperen til dagens Fellesoperative enhet (FOT). Stillingen rommet også rollen som stabssjef i Oslo politidistrikt, som han hadde den 22. juli 2011.

Johan var på ferie da det smalt i Oslo, men satte kursen rett mot jobb så snart han fikk beskjed.

– Jeg skulle så gjerne vært der da det smalt, men det var mer enn nok å ta tak i da jeg kom på jobb utpå kvelden, sier han.

Regjeringskvartalet var sprengt i stykker. Utøya var angrepet, og ingen kjente omfanget av skadene. Og ingen visste hvem og hvor mange som sto bak angrepene, og hva som videre kunne skje.

I dagene som fulgte oppsto det et voldsomt behov for informasjon om hva politiet visste og hva politiet gjorde. Som stabssjef var det naturlig at Johan Fredriksen inntok podiet, og både forklarte og svarte på alle typer spørsmål. Med et enkelt og lettfattelig språk la Johan fram budskapet på en måte som bidro til å skape tillit og trygghet i befolkningen.

– Jeg sa aldri noe jeg ikke kunne stå inne for. Hadde jeg gjort det, hadde jeg raskt mistet troverdigheten. Det var nok av journalister med alle typer kritiske spørsmål. Det var en særlig viktig oppgave å ta tryggheten tilbake. Samtidig var det hele tiden en avveining hvor langt vi kunne gå i våre prediksjoner, sett opp mot restrisikoen i situasjonen. Nye hendelser kunne jo komme, det var noe som måtte hensyntas.

Johan Fredriksen har ikke tidligere sagt så mye om hva han selv tenkte og følte før nå. Der og da var det en jobb som måtte gjøres.

Urettferdig kritikk

Etter hvert kom detaljene fram. En person hadde ringt inn observasjon av en mulig aktuell bil, og registreringsnummeret, til politiets operasjonssentral. Av de utallige meldingene som kom inn, ble ikke observasjonen umiddelbart lagt inn i loggen og gjort synlig for andre.

Politimannskapene i Buskerud, Asker og Bærum, Oslo og Beredskapstroppen hadde ulike sambandssystemer, operasjonssentralen i Nordre Buskerud var ekstremt underbemannet og vitale ressurser var ikke tilgjengelig da det gjaldt som mest.

Summen av dette skapte mange utfordringer. Overfarten til Utøya måtte improviseres, og bildet av den lille røde gummibåten overlesset med tungt bevæpnede mannskaper fra Beredskapstroppen ble et slags symbol på det som gikk galt.

– Der jeg så våre mannskaper, som for det de var verdt i ytterste konsekvens var villige til å ofre livet for å redde flest mulig av ungdommene på Utøya, så media og lettvinte kritikere noe annet. De latterliggjorde tidvis tjenestemennenes prisverdige initiativ. Jeg følte det var dypt urettferdig overfor mannskapene som var der. Det bare viser at det er mulig å se en slik situasjon fra forskjellige ståsted. Men jeg har virkelig lyst til å få fram at vi faktisk hver dag går på jobb for å gjøre så godt vi kan med de ressursene vi til enhver tid har til rådighet. Det er slik jeg kjenner norsk politi, sier Johan Fredriksen.

Han fortsetter:

– Kritikken vi fikk, gjorde etter hvert at jeg følte på en stor urettferdighet og et sinne. Vi så folk som solgte seg inn med påstander om at de kunne utgjort en forskjell. Hvor var de når det smalt, og hvilke initiativ tok de egentlig? Det ble fort et svarteperspill der jeg ikke opplevde at andre akkurat sto i kø for å ta et ansvar. Mens det sto på som verst, sa jeg til VG at jeg forventet at vi ble evaluert i «sanntid», altså at vi ble evaluert ut ifra hva vi visste når og hva vi hadde til rådighet der og da. Men det skjedde ikke. Det blir umulig å komme godt ut av en slik hendelse når veldig mye av det vi gjorde ble vurdert ut fra fasiten i ettertid og i etterpåklokskapens klare lys. For oss som sto midt oppi det, så vi at mange nyanser ikke ble hensyntatt når rapporten forelå og det på høyeste nivå ble satt to streker under svaret.

– Hvorfor har dere ikke tatt til motmæle tidligere?

– I respekt for de berørte, de som ble skadet og mistet livet, og deres nærmeste, er vi ikke tjent med å grave i dette. Veldig mye av det som ikke fungerte godt nok, og som vi ble kritisert for, var ting vi hadde advart mot lenge før anslaget. Fordi dette er informasjon som er taushetsbelagt, kan vi ikke kommentere ytterligere på det, men det handlet om politiets kapasiteter nettopp innen beredskap og krisehåndtering. Vi fortalte vår hele og fulle sannhet til Gjørv-kommisjonen, sier han.

– Slik var det, og slik vil det forbli.

Alt har sin pris

Ærespris-vinneren peker på at de som jobber med beredskap i det daglige ser at mye av det politiet ble kritisert for er kommet på plass i ettertid. I årene etter 22. juli 2011 har man fått på plass nytt nødnett, nye politihelikoptre, nytt beredskapssenter, bedre bemanning i operasjonssentralene, bedre operativ trening og mye, mye mer.

– Det ligger i sakens natur at politiet ikke skal og kan få alt politiet ber om. Likevel må vi fra et faglig ståsted hele tiden strekke oss etter å være best mulig forberedt på neste hendelse. Jeg registrerer at det dessverre ofte må store hendelser med fatale konsekvenser til for å få gjennomslag. I og med at forebygging er primærstrategien, tenker jeg at det er klokt å gjøre de rette grepene i forkant, sier Johan.

Han trekker fram bevæpningsspørsmålet som et eksempel.

– Ut fra gjeldende trusselvurdering mener jeg det er grunnlag for å vurdere fast bevæpning. Hvis man tenker at det er klokt, er det godt ut fra et forebyggende perspektiv. Å unnlate det, kan fort komme til å ha en for stor pris. Jeg har respekt for at man tar et annet standpunkt basert på gjeldende kriminalitetsutvikling og trusselvurdering, men ikke hvis det er tuftet på en politisk eller personlig overbevisning. Dette vil i verste fall være forskjellen på liv og død. Det skal bli spennende å se hva som legges til grunn den dagen norsk politi får fast bevæpning, for det vil skje.

Ikke mange har stått i så mange og så store operasjoner som Johan Fredriksen; situasjoner som med jevne mellomrom, har handlet om liv og død – både for egne mannskaper og for det publikum politiet er satt til å hjelpe.

22. juli 2011 overgikk imidlertid alt han hadde vært med på før, både i om- fang og varighet. Kroppen sa etter hvert i fra, og folk som sto Johan nær var bekymret for helsa hans.

– Selv om jeg blir oppfattet som rolig, er det grenser for mye en kropp tåler. Jeg kommer til å være medisinert resten av livet, som følge av belastningen jeg sto i, erkjenner Johan i dag.

Bak den rolige fasaden var påkjenningene likevel store.

– Hva er det som kan stresse deg?

– Det er en hårfin balansegang mellom stress og det at man blir engasjert. Jeg er mest det siste. Uventa ting stresser meg ikke. Da er jeg straks i gang med å finne en løsning, i stedet for å bli handlingslammet. Dette er mange politifolk gode på. Vi er ofte bedre på det som skjer på kort varsel. Blir det for god tid, havner fokuset fort på uvesentlige ting, og vi kan gå oss bort i for mye detaljer. Stress kan jeg nok lettere kjenne på i forhold til nye datasystemer, arbeid knyttet til rammer og administrasjon. Operative gjøremål stresser meg ikke, svarer Johan.

Som den gangen for mange år siden, hvor han og makker Anders Snortheimsmoen – som også etterfulgte ham som sjef i Beredskapstroppen – kjørte Deltas bilpatrulje i Oslo. Over radioen fikk de melding om en bankraner på flukt. Johan og makker posisjonerte seg, og etter kort tid kom ransbilen mot kjøreretningen. De la raskt en plan om å stoppe raneren ved å «fronte» ransbilen. Så ble det stille i patruljebilen før Johan i velkjent lakonisk stil utbrøt: «Detta blir dyrt.»

Stressa var han ikke. Ranerne ble pågrepet, og fikk sin straff. Og helt kostnadsfritt ble det ikke.

Tett på skyggesiden

Som operativt politi i hovedstaden har Johan i mange år vært tett på samfunnets «skyggeside», der det som skjer er litt fjernt, men samtidig også nært for vanlige borgere.

– Når du har valgt å ta på deg politiuniformen, skjønner du at du får mer kjeft enn ros, det ligger til yrkesvalget. Jeg tenker at den jobben politiet gjør, og den forskjellen vi utgjør er underkommunisert. Det virker som om det sitter langt inne å gi politiet anerkjennelse for det som gjøres. I stedet skal vi ansvarliggjøres for alt som går galt. Kanskje vi skulle bli flinkere til å stå fram med å fortelle mer av historien? Mange av publikum kan fortelle at politiet utgjør en positiv forskjell, mener Johan.

Han påpeker at det er en balansegang å stå fram i media.

– Til hovedstad å være er Oslo alt i alt en trygg by, men samtidig ser vi ting vi gjerne skulle vært foruten. Vi må kunne si ifra og gi gode råd til befolkningen, men samtidig ikke skape inntrykk av at det er fullstendig lovløse tilstander. Mange ønsker å dra narrativet i en retning tilpasset eget ståsted. Derfor er det vanskelig for politiet å kommunisere alt vi gjør, og alt vi tenker. Det fører til at vi underkommuniserer alt det gode vi gjør, noe jeg synes er synd. Mange ansatte i politiet fortjener mer anerkjennelse enn de blir til del.

I nominasjonen til Politiforums Ærespris, ble Johan Fredriksens offentlige støtte til innsatsmannskaper fremhevet, særlig i forbindelse med aksjonen på Bislett i november i fjor. Der roste han innsatsen til de involverte mannskapene i en situasjon som vanskelig kan bli mer krevende, og som endte med at politiet måtte ta liv for å redde andre og for selv å overleve.

– Hvor viktig er det for deg at du som sjef støtter mannskapene ute i gata?

– Jeg får jo ta det rommet i forståelse med politimesteren. I slike saker tenker jeg at det er en fordel å ha hatt skoa på, samtidig som jeg føler jeg har et relativt velutviklet operativt gen. Før jeg uttalte meg, innhentet jeg tilgjengelig informasjon for å få innsyn i hva mannskapene der ute visste da ting faktisk skjedde. På bakgrunn av informasjonen mener jeg at løsningen av oppdraget var forholdsmessig der og da. Jeg var imponert over handlekraften de viste, samtidig som jeg skjønner at det for noen så veldig voldsomt ut når det etterhvert ble en kamp på liv og død. Gjerningspersonen hadde hele tiden muligheten til å avstå fra videre handling, også før han ble påkjørt av politiet. Igjen ber jeg om at man skal vokte seg vel for å dele ut karakterer når alle svar er kjent eller også på sviktende grunnlag. Som jeg sa tidligere, vi må vurdere mannskapenes handlinger ut fra hva de faktisk visste og situasjonen de sto i da handlingen skjedde. Jeg tror folk flest vil ha et handlekraftig politi som agerer forholdsmessig på samfunnets vegne, svarer Johan.

Operativt politi må tro på det de vet, og ikke frykte det de ikke vet, understreker han.

– De må ofte ta beslutninger i brøkdelen av et sekund basert på mulighetsrommet der og da. Hendelsen på Bislett er et godt eksempel på at man kunne fått et mye verre utfall om man hadde avstått fra handling. Da hadde politiet garantert fått mer kritikk. Vi har rett og slett en handlingsplikt som i hendelsen på Bislett ble godt ivaretatt.

– Hvorfor er det viktig at mannskapet vet at de har sjefen i ryggen?

– Selv føler jeg at jeg har hatt alle seks politimestre, som jeg har tjenestegjort under, i ryggen. Det er helt grunnleggende at man har tillit i den funksjonen og innenfor det ansvarsområde man er satt til å styre etter. Det skaper trygge ledere. Så vil det i gitte tilfeller være klokt å søke forankring i enkeltsaker før man går ut på for tynn is. Skulle man gå gjennom, er det lettere å få hjelp til å komme opp igjen, svarer Johan.

Tett på begivenhetene

På Johan Fredriksens vakt har det vært mange og store saker med store forpliktelser for landet, for Oslo og for politiet. Bill Clintons Norges-besøk i 1999 var krevende. NATOs utenriksministermøte ga mye trykk. I 2009 kom president Barack Obama for å få Nobels fredspris. Det har vært talløse utfordringer knyttet til hovedstadsoppdraget, det har vært terrortrusler og løpende utvikling i kriminalitetsbildet.

– Du har stått i mye press, og av og til ganske alene. Hvordan har det vært?

– Av alle sakene jeg har vært involvert i, er besøket knyttet til utdelingen av Nobels Fredspris til Barack Obama det som har gitt mest forhåndsarbeid. Dette var den i særklasse største sikkerhetsoperasjonen jeg har vært med på; en politidugnad med bidrag fra langt utenfor Oslo politidistrikts grenser. Det er klart jeg følte på fallhøyden, og jeg ville nødig bli husket som den som satt med ansvaret for planleggingen dersom noe skjedde med den amerikanske presidenten. Det var en lettelse hver gang han ankom sikre områder. På en enkel måte kan det sammenlignes med når du får huset fullt av unger. Det er koselig når de kommer, men også greit når de drar, smiler Johan.

Han så at den samlete innsatsen var med på å bygge stolthet i hele politikorpset.

– Alle dro i samme retning og jobbet mot et felles mål. Når alt går som planlagt, blir det egentlig et minne for livet. Jeg innrømmer at jeg følte på stoltheten da jeg så hva politiet kunne levere. Mange ganger har jeg tenkt at samfunnet får det politiet de vil ha. Vi skal være gode, men ikke for gode. Vi lever i en av verdens mest velutviklede demokratier, og i ettertid er jeg veldig bekvem med å ha blitt avbildet akkurat med president Barack Obama, sier han om det som er et minne for livet.

Liv og død

Det ligger til politioppdraget at man kan havne i situasjoner der den enkeltes avgjørelse og handling kan påvirke hvem som lever og hvem som dør. Johan har selv vært ansvarlig for ordrer som har utgjort en slik forskjell.

I 1994 hadde to gjerningsmenn tatt to eldre mennesker og to politifolk som gisler på Torp flyplass utenfor Sande- fjord. Alle seks satt i en personbil, og gisseltakerne telte sekunder før de skulle begynne å skyte gislene.

Johan Fredriksen var på den tiden operativ leder ved Beredskapstroppen, og bisto Larvik politikammer med den operative håndteringen av situasjonen. Politimesteren eide oppdraget, men Beredskapstroppen bisto. Ranerne hadde fått muligheten til å overgi seg underveis, og alle løsningsalternativer ble vurdert fortløpende. Men situasjonen var fastlåst, og det var snakk om sekunder før det ene gisselet skulle drepes. Politimesteren hadde gitt sin fullmakt.

– Men det var vi i operativ ledelse som ga ordre om at skarpskytterne, som var en del av en samlet aksjonsplan, kunne skyte for å drepe gisseltakerne om de fikk muligheten. De tok ut den ene, som ble skutt og drept, mens den andre i løpet av sekunder ble tatt ut av bilen under den påfølgende aksjonen. Det var en ekstremt belastende situasjon med små marginer for alle involverte, men vi fikk gislene fysisk uskadet ut av situasjonen. Selve operasjonen var veldig sammensatt, og krevde god planlegging, koordinering og gjennomføring, sier Johan.

– Er samfunnet egentlig klar over hvilke belastninger som man som operativt politi må ta på vegne av samfunnet? Hvordan er det å gi en ordre som du vet vil ta liv, for å redde et annet?

– Aksjonen på Torp i 1994 var et tydelig eksempel på dette. Våre planer inneholdt alle nivåer i maktpyramiden. Dette ligger til grunn i enhver sammenheng, altså å ikke bruke mer makt enn det situasjonen krever. Konsekvensen av det, når det likevel kommer til det harde, er at det er lettere å akseptere at liv må gå tapt enn at uskyldige skal dø. For norsk politi er det å ta liv aller siste utvei, og heldigvis skjer det veldig sjelden. På tross av at liv gikk tapt kan jeg likevel glede meg over at gislene kom fysisk uskadd fra situasjonen, selv om det var under veldig dramatiske omstendigheter, svarer han.

Den tidligere Delta-sjefen peker på at det i norsk politi finnes mange andre eksempler hvor situasjonen i seg selv og instruksene knyttet til våpenbruk kunne forsvart at politiet hadde skutt, og i verste fall tatt liv.

– Ut fra ørsmå marginer avstår tjenestemennene fra å gjøre det. Det tenker jeg sier noe om kvaliteten på mannskapet som er i ytterste ledd. For eksempel ble gjerningsmannen på Utøya ikke skutt, til tross for at han fremdeles var bevæpnet, og til tross for den faren han representerte. Jeg kan stå inne for at politiet kun utøver nødvendig maktbruk. Denne type beslutninger går helt fra politimesternivå til alle ledd, helt til den som har fingeren på avtrekkeren. Alle er en del av den vanskelige beslutningen, og alle er en del av vurderingen i etterkant. Dette viser at norsk politi er preget av gode ferdigheter og av gode holdninger og god etikk.

– Hvordan står det til med sjefen. Får sjefen oppfølging etter kritiske og vanskelige hendelser?

– Det er en kjensgjerning at det er færre som følger opp sjefen, og at du blir mer ensom jo høyere opp i ledersjiktet du kommer. Samtidig har sjefen bredere utdanning og lengre erfaring. Jeg har lært at det er lettere å gi gode råd til andre enn å følge dem selv. Det har nok hendt at jeg ikke selv har fulgt rådene jeg har gitt andre, smiler han.

Han gjør det ofte, Johan, bruker smilet, humoren og underfundigheten. Når det blåser og kritikken hagler, eller det har vært tøffe tak, kommer det ofte en kommentar etter et godt blikk på situasjonen.

– Vi driver med så mye alvorlig at humor som ikke går ut over andre, nesten er noe vi tar ut på blå resept. Humoren er viktig i et yrke hvor man til daglig opplever mye av det som er tungt og trist i samfunnet.

Ydmyk autoritet

I 2002 var Politiforum til stede i politileiren i Nord-Odal da Beredskapstroppens grunnkurs holdt avslutning for kandidatene som hadde bestått det tøffe uttaket. De var stolte som olympiske gullvinnere alle sammen. I sin tale til de kommende operatørene i Beredskapstroppen gratulerte Delta-sjefen først med god innsats, før han kom med en viktig formaning:

«Husk når dere drar ut for å bistå ut i politidistriktene at vi er der for å hjelpe. Ser jeg en av dere med for mye watt på pæra, skal jeg personlig komme og justere ned wattstyrken», sa Johan Fredriksen.

Han ønsket å få fram ydmykheten for både oppdraget og omgivelsene – man skulle ikke tro at man var noe - en ydmykhet Johan selv har tatt med seg gjennom sine over fire tiår i politietaten. Som han sier, det er gjennom utført handling man skaper tillit og respekt, ikke gjennom store ord.

– Jeg setter stor pris på Politiforums Ærespris. Gitt den tiden vi nå står i, tror jeg alle i politiet egentlig fortjener en pris. Mange fortjener fokus på den strålende jobben de gjør, men det blir ikke alltid lagt tilstrekkelig merke til. Det er så mange jeg vet om som hadde fortjent å bli løftet opp og fram, sier han i dag.

Johan har aldri angret på yrkesvalget. Også det ligger i genene.

– Min far og bestefar jobbet henholdsvis 52 og 54 år på Westad armaturfabrikk. Vi er ganske trofaste til det yrket vi velger, slekta mi. Når jeg går ut døra som pensjonist til sommeren, tar jeg med meg mange og gode minner, og jeg lover å heie på etaten! Nå skal en tålmodig og snill kone få satt tålmodigheten ytterligere på prøve, sier han med et smil.

5 om Johan Fredriksen

Hans Sverre Sjøvold, PST-sjef/tidligere politimester i Oslo

Jeg kjenner Johan helt tilbake til Politiskolen, der vi begge ble uteksaminert i 1981. Det er vel fortjent at han har fått Politiforums Ærespris. I min tid som politimester i Oslo ble Johan en meget god rådgiver og solid støtte ved siden av at han har vært en god kollega. Han har bestandig utvist godt skjønn, og han har vært en stødig mann i så mange sammenhenger. Det er så mange situasjoner han har gjort seg positivt bemerket. Da en demonstrant tok seg opp på podiet under utdelingen av Nobels Fredspris til Malala Yousafzai i 2014, så vi Johans evne til å være ydmyk i situasjonen, og kalle en spade en spade. Johan har vært mye engasjert på jobb, men jeg tror han fant en balansegang mellom jobb og fritid. Hans lange erfaring og gode skjønn har gjort at han har vært en klippe i norsk politi.

Unni T. Grøndahl, Pressesjef i Oslo politidistrikt

Jeg har samarbeidet mye med Johan gjennom mange år i politiet. Han har stor kunnskap om politiets oppgaver og oppdrag, og med sin kompetanse er han en person som blir lyttet til. Jeg har satt stor pris på å samarbeide med ham i mange mediesaker. Også i dette arbeidet har han vært tydelig. Han overlater ingenting til tilfeldighetene, noe det har vært trygt å vite når han har vært talsperson eller har bidratt med sin kompetanse i ulike saker i media. Johan har stått i mange i store og vanskelige temaer hvor politiet har vært utsatt for kritikk. Det står det respekt av, selv om det nok ikke alltid har vært så enkelt. Han fremhever ikke seg selv, men har vært genuint opptatt av organi- sasjonen, og å få det beste ut av politiets arbeid. Selv om han kan virke litt streng noen ganger, har han masse varme, godhet og humor. Johan er en god kollega.

Torleiv Vika, Sjef for Beredskapstroppen 1975-1986

Jeg husker unge Johan Fredriksen fra min tid som sjef for Beredskaps- troppen som en som alltid var rolig uansett hvor vanskelig eller hektisk en situasjon var. Johan ble aldri vippa av pinnen. Han var veldig aktivt med, og ble også valgt til å være tillitsmann på Beredskapstroppen, og han var en av de som ble mye brukt som instruktør. Han var god på så mye. Det som står igjen hos meg er at Johan alltid har vært en ledestjerne når det gjelder den operative Beredskapstroppen i ei tid som var ganske vanskelig. Han ble en sterk mann for troppen, jobben løste han med glans.

Lotte-Kristin Eriksen, Politioverbetjent på Felles enhet for operativ tjeneste i Oslo

Johan har vært en karismatisk leder som uansett har støttet sine ansatte på godt og vondt. Han har vært en bauta og stått i front i mange forskjel- lige saker, og jeg vil spesielt nevne 22. juli. Som sjef nyter han tillit hos sine ansatte, samtidig som han har vært en autoritær leder, på godt vis. Han har vært en person man kan støtte seg på. Har man spurt om råd, har man bestandig fått veldig godt begrunnede tilbakemeldinger. Som stabssjef han han sett alle og styrt sin operative stab slik at man har forstått hva intensjonen og målet er. Jeg vil si at Johan har vært og er en leder jeg har sett opp til, og som jeg vet nyter stor respekt hos sine ansatte. Han har tatt beslutninger, men samtidig lyttet når det har vært tid til det. Et lite smil på lur og et glimt i øyet har nok de fleste opplevd fra ham også.

Anders Snortheimsmoen, Tidligere kollega i Beredskapstroppen

Jeg hadde 15 operative år sammen med Johan, etter at vi begge begynte i Beredskapstroppen i 1982. Vi var makkere, og etter hvert ble jeg hans NK da han ble sjef. Johan var en solid fysisk kar som hadde en helt egen ro inn i kritiske situasjoner, en makker det var godt å ha med seg ute. Tidlig så jeg at han var en politimann som både hadde ambisjoner, og også gode forutsetninger for å bli leder. Som sjef fremsto Johan som tydelig og autoritær, men han tok gjerne en diskusjon, og han tålte godt uenighet. Flest var nok likevel de gangene det ble slik han først hadde tenkt. Johan har bestandig gjort det han har ment var best for laget, og han var veldig viktig i byggingen av den grunnmuren Beredskapstroppen står på i dag. Johan er et godt medmenneske, og han bryr seg. Når det har vært vanskelig, er han en av de som alltid har tatt kontakt, og gitt beskjed om at han er der. Det har jeg satt stor pris på.

LES OGSÅ: De mest sårbares stemme