Minneord
«Jeg kjente ikke deg, Markus, men jeg kjenner mange som deg»
Jeg kjente ikke deg, Markus. Men med navnet ditt, bildet ditt og fortellingene om deg, så lover jeg at vi skal fortsette enda hardere enn før med å sørge for at jeg ikke kommer til å kjenne flere som deg.

Dette er et minneord om en avdød person. Innholdet står for forfatterens regning.
Da mange av oss våknet etter nok en natt hvor vi hadde sovet trygt i juleferien, var det kollegaer som hadde opplevd alt annet enn trygghet samme natt. En av dem ble drept. En annen overlevde.
Mange kolleger i Sør-Vest politidistrikt opplevde ei natt som vil sitte i minnet i mange år.
Jeg kjente ikke deg, Markus, men jeg kjenner mange som deg. Mange som har ropt av lykke da de fikk vite at de kom inn på Politihøgskolen.
Mange som har gått tre år på verdens beste politiutdanning og forventningsfullt venta på å få starte som politi.
Mange som møtte kjærligheten på Politihøgskolen, og sammen planla hvor de skulle jobbe og bo. Mange som også er bror, sønn, barnebarn, svoger og kjæreste.
Jeg kjenner mange som deg, som er så utrolig stolte av at de er blitt politi, og ikke kan skjønne at det er noe annet yrke som er bedre.
Jeg kjenner mange som deg, som er så utrolig stolte av at de er blitt politi, og ikke kan skjønne at det er noe annet yrke som er bedre.
Som jobber når andre sover. Som løper til, når andre løper fra. Som ivaretar mennesker når de har det som verst, og som risikerer å ofre livet dersom det verst tenkelige skulle skje.
Men der stopper likhetene. Der kjenner jeg ikke mange som deg, Markus. Jeg kjenner ikke mange som har måttet ofre livet på jobben de elsker, og det oppleves grusomt, trist og fryktelig urettferdig. Tilbake sitter en familie i bunnløs sorg over å ha mistet sin Markus.
I Sør-Vest sitter kollegaer igjen i sjokk, sorg og vantro.
Hun som hørte alle meldingene.
Han som så alt i sakte film.
Hun som syntes alt gikk så fort.
Han som ikke får sove.
Han som gjennomførte livredning.
Han som lurer på hvordan han skal trygge barna sine på at pappa ikke skal dø på jobb.
Hun som er blitt stille.
Han som sto på sperring og ikke visste hva som hadde skjedd.
Hun som var glad hun ikke var på jobb.
Han som er redd for å stoppe sin første bil igjen.
Hun som er redd for om hun er den neste.
Han som mangler ord for å trøste.
Et nytt år kommer. Hverdagene og oppdragene kommer. Og midt i dette skal sorg bearbeides, og personalomsorg og ivaretakelse skal håndteres.
Da er det godt at Sør-Vest har en politimester som selv vet hva dette handler om. Som selv har stått i slike krevende situasjoner.
Som vet at man ikke kan sette en tidsbegrensning på når dette er ferdig. Det stopper ikke i januar eller februar, eller i 2025. Det tar den tiden det tar. Det vet Hans Vik.
Jeg kjente ikke deg, Markus. Men med navnet ditt, bildet ditt og fortellingene om deg, så lover jeg at vi skal fortsette enda hardere enn før med å sørge for at jeg ikke kommer til å kjenne flere som deg.
Nå kjenner jeg deg bedre, og navnet ditt skal for alltid minne meg på hvem vi er til for.
For det har vi ikke råd til. Hverken som kollegaer, etat eller samfunn. Nå kjenner jeg deg bedre, og navnet ditt skal for alltid minne meg på hvem vi er til for.
Takk for alt – du skal ikke glemmes.
---
Teksten ble skrevet 31. desember 2024 og sto først på trykk i papirutgaven av Politiforum.