Jeg leser historien om Marius Ulekleiv i Politiforum, og kjenner meg igjen.

Jeg er en IP4-godkjent, 45 år gammel kvinne, med 20 år bak meg i politiet. Jeg har alltid vært den som har taklet alt, stått i alt, og hatt kontroll – utad. Jeg har jobbet 100 prosent i turnus og vært alenemor til tre barn. Jeg har håndtert dårlig økonomi, vansker i familien og skade i tjeneste, bytter av jobb og flytting.

I fjor på denne tiden skjønte jeg at jeg hadde kommet i en situasjon jeg ikke klarte å håndtere selv lenger. Det var et utrolig nederlag.

Jeg fikk tanker om å bare svinge mot den første bilen som kom. Jeg visste ikke hvem jeg var når sterke meg raknet. Oppriktig tenkte jeg at verden klarte seg fint uten meg, men på grunn av sterk samvittighet som har blitt automatisert i meg, kom jeg aldri så langt som at jeg forsøkte selvmord.

Men jeg klarte så godt å skjønne de «vellykkede» som plutselig gjorde det.

Jeg ble diagnostisert med moderat depresjon, og begynte på Zipralex. Det roet den vonde følelsen. Men tankene var der.

Jeg ble henvist til psykisk helse i kommunen, men med all den erfaringen jeg har opparbeidet meg om psykisk helse og mennesker i forskjellige faser i livet, ble ikke en psykiatrisk sykepleier godt nok for meg…

Vi politifolk er smarte og dyktige mentalt, håndterer stressende situasjoner ekstremt bra, og kan alt om PTSD og kognitiv terapi. Det er jo dette vi lever i daglig! Midt oppi dette flyttet jeg sammen med kjæresten, og vi skulle håndtere til sammen fem tenåringer under nytt og samme tak.

Jeg kunne ikke dra fra dem. Jeg kunne ikke jobbe. Jeg klarte ikke situasjonen der jeg skulle hjelpe folk som slet – for jeg var jo der selv. Jeg følte meg hyklersk. Jeg opererte med den fornuftige meg på den ene skulderen, som visste hva som var reelt og som prøvde å fortelle alt fra et logisk ståsted, men så var det den andre meg som tok overhånd.

Jeg observerte meg selv utenfra. Jeg endte opp med 12 timer hos en dyktig privatpraktiserende psykolog, dekket av vår forsikring. Parallelt med sykmelding.

Nå er jeg tilbake i jobb. Pang på 100 prosent etter sommerferien. Jeg ble sykmeldt med prolaps etter de første to ukene. Fysioterapeuten sier det henger sammen med depresjonen, så jeg jobber meg igjennom det. Men jeg kan ikke løpe eller trene normalt; de tingene som ga meg godfølelsen før jeg ble syk i fjor.

Og jeg gruer meg til den dagen jeg kjenner klumpen igjen. Jeg sliter i tillegg økonomisk etter tidligere samlivsbrudd. Det er så tabu i politiet.

Jeg er ovenpå nå. Men usikker på hva jeg egentlig har bearbeidet. Hver dag har utfordringer, og hver dag legger jeg meg og ser tilbake på en dag vi nok en gang har overlevd.

Mitt budskap er at jeg bare ville si at vi er flere. Og at jeg synes fokuset bør være vel så mye på kvinner i politiet, for vi er også i kategorien «tøffe menn», sammenliknet med resten av befolkningen. Lykke til, Marius!

Politiforum kjenner innleggforfatterens identitet.