Det finnes nesten ingen bilder av ham fra denne vinteren. Ingen dokumentasjon på det tomme blikket; det som brukte å være fylt av liv og intensitet, men som nå er innrammet av innsunken, grå hud.

De som iakttar ham, lar mobilkameraet ligge, slik han selv har sluttet å rette kameraet mot seg selv. Det gjør de lenge før den rake, sterke ryggen synker sammen. Før håpløsheten kommer til overflaten og alt brister.

Det er som om de skjønte det hele tiden.

Skjønte at noe var galt med Marius Ulekleiv.

Tårnet som vakler

Skaden hadde satt ham langt tilbake. Det var også en skade han hadde overvunnet. Sommeren 2018 har det avrevne muskelfestet i låret til den 32 år gamle politiførstebetjenten Marius Ulekleiv grodd, og han er i gang med å trene seg opp.

Nå er han klar til å bli sitt gamle, topptrente seg igjen. Som for å understreke hva det handler om og hvor mye som står på spill, gir den høyreiste og ambisiøse tobarnsfaren seg selv et ultimatum.

Nå får det bære eller briste, tenker han. Dette er min siste sjanse til å komme inn i Beredskapstroppen.

Søknadsfristen til opptaket til «Troppen» er fortsatt et drøyt halvår unna. Marius merker at formen er på vei tilbake. Kroppen responderer som den skal og han føler seg sterk.

Han finner motivasjon i håndskrevne lapper han har hengt opp på strategiske steder hjemme; lapper som skal minne ham på det han jobber for.

På lappene står det «IP1». De er håndskrevne påminnelser om det som virkelig betyr noe for ham. Om målet han raskt satte seg etter at han begynte å jobbe i politiet seks år tidligere; at også han skal bli en del av den eksklusive gruppen av IP1-ere – innsatspersonellet i Beredskapstroppen.

Marius Ulekleiv er i rute. Så begynner tilværelsen å vakle.

– Det skjer noen vanskelige, personlige ting i livet mitt den høsten. Det skaper vonde følelser, som jeg skyver bort. Jeg stenger av istedenfor å ta tak i det, sier Marius.

Stemmen inni ham ber han ta seg sammen og kjøre på videre. Han øker treningsbelastningen. Det har alltid fungert tidligere.

Når du tror du er i kjelleren, er du bare halvveis nede i trappa, tenker Marius.

Mannen med maska

På utsiden av Marius står Martin Kristiansen og ser inn. Som leder for IP3- og instruktøravsnittet i Øst politidistrikt, er politiførstebetjenten både sjef og kollega for Marius. Sju år har gått siden deres første møte, da Marius var blodfersk politistudent på praksis i politidistriktet.

Martin og Marius har tilbragt utallige timer sammen på jobb, både på øvelser og i patruljebilen. Tiden de har delt, har gitt dem denne spesielle tilknytningen; de kjenner hverandre slik bare kolleger som jobber tett sammen gjør.

Høsten 2018 er de alene i garderoben etter en kveldsvakt. På tilforlatelig vis forteller Marius om de personlige problemene han sliter med. Fasaden hans røper ikke hvor dypt problemene stikker. Hvor mye som står på spill. Men Martins kollegiale instinkt gir utslag.

– Jeg ser en tomhet i blikket hans, og begynner å lure, sier Martin.

Marius bagatelliserer situasjonen. Han holder maska.

Jeg har kontroll på dette, tenker han inni seg. Dette går fint.

Hardtreningen gir ham fortsatt en følelse av å bli nullstilt og et fnugg av velvære i en hverdag han sliter mer og mer med å mestre. Det er ingen bærekraftig taktikk. Mens vektene blir tyngre, øker også børen på skuldrene.

– Jeg opplever at alt blir verre. Sakte, men sikkert utover høsten begynner ting virkelig å bli ubehagelig. Jeg merker at kroppen begynner å respondere negativt. Jeg sover dårlig, og den fysiske formen blir verre, sier han.

Utad framstår Marius fortsatt som en mann med full kontroll. Inni ham raser hjernen rundt i en ustoppelig, nedadgående spiral.

– Jeg mister fullstendig kontrollen over tankene. Bare tanken på å stille opp på noe som helst av opptaksprøver føles utenkelig, sier han.

Dette er uvirkelig, tenker Marius.

Erkjennelsen som måtte komme, formulerer han i en tekstmelding til en kompis i Beredskapstroppen den 23. november 2018:

«Virkelig reflektert over mye siste tiden. Og endelig klart å innrømme for meg sjøl at jeg ikke vil søke BT. Har ikke trua, ikke lyst nok eller motivasjon nok. Så da er det veldig greit igrunn.»

Men i grunn er egentlig ingenting greit i det hele tatt.

Mestringsstrategien

Vi må tilbake til starten.

Det er første fredag i mai 1986. På Lillehammer sykehus denne fredagen, kommer Marius Thorshov Ulekleiv til verden, og snur tilværelsen på hodet for foreldrene og den fire år eldre søsteren.

Han vokser opp i fjellbygda Lesja, inneklemt mellom Reinheimen og Dovrefjell. Ti grisgrendte minutter utenfor sentrum bor familien på en avsides gård fra 1600-tallet.

– Jeg har mange gode minner fra barndommen. Foreldrene mine og søsteren min betyr enormt mye for meg, sier Marius.

Men kjernefamilien rakner når Marius er 10 år gammel. Den voksne Marius klandrer ikke foreldrene, men den lille gutten mister tryggheten etter skilsmissen. Han føler seg sviktet.

– Jeg er mye alene og ordner meg sjøl. Og jeg lærer meg tidlig å si at det går bra, selv om det ikke er sånn jeg har det inni meg.

Omgivelsene ser en rolig og snill gutt, med mye omsorg for menneskene rundt seg. Fristedet hans er fotballbanen. Når Marius tar på seg den røde og hvite drakta til Lesja Idrettslag, endrer han karakter; kaster seg inn i knallharde dueller, roper og kjefter.

Slik får de vonde følelsene utløp, og slik skaper han sin egen mestringsstrategi. På fotballbanen bygger han opp troen på seg selv. Men mens selvtilliten stiger, står selvfølelsen på stedet hvil.

– Jeg verdsetter meg selv veldig ut ifra prestasjoner, og ikke hvem jeg er som person, sier Marius.

Mønsteret tar han med seg inn i voksenlivet. Fotballtalentet er begrenset, men viljen uslåelig. Han skal nå toppen. Som 18-åring får han kontrakt med rekruttlaget til Lillestrøm, og flytter til moren på Østlandet.

Mer enn noe annet vil jeg bli best, tenker unggutten. Det er det som betyr noe.

Marius kaster seg inn i hver eneste duell som om det var hans siste. Han ofrer alt. Han spiller kamp med brukket nese. Han pådrar seg hjernerystelse og store hode- og nakkesmerter. Det er en selvsentrert tilværelse som frustrerer menneskene han holder nær.

Dette, tenker de, er ikke den Marius vi kjenner.

Drømmen om Delta

Møtet med hans framtidige kone Kristine i 2008, gir ham nye perspektiver og motivasjon til å endre kurs. Marius legger fotballskoene på hylla og følger politidrømmen, og høsten 2009 begynner han på Politihøgskolen. Målet er å jobbe forebyggende.

Jeg vil gjøre noe meningsfullt, tenker Marius.

Men som så mange politistudenter både før og etter ham, påvirkes han av årene på Politihøgskolen; av inntrykkene og opplevelsene som møter ham. Det velkjente suget mot fysisk prestasjon er med på å trekke ham i retning av det operative.

– Jeg kjenner allerede i 2012 at Beredskapstroppen er noe som trigger meg enormt, sier Marius.

Erfaringer fra jobben i politiet er med på å bekrefte beslutningen han tar i 2013.

Troppen er drømmen. Det er dit jeg skal, tenker Marius.

Igjen er han tilbake på prestasjonssporet. Igjen søker han etter følelsen av å presse seg selv og oppleve at han blir bedre, sterkere og raskere. Hver eneste knallharde treningsøkt tar Marius et lite skritt nærmere drømmen om Beredskapstroppen.

Så starter motgangen. I januar 2015 gjør han comeback som fotballspiller. I løpet av tre måneder får han to kraftige smeller mot nakken og hodet på fotballbanen. Smellene setter ham ut av spill i en lang periode.

Året etter markerer han at han har overvunnet skadene ved å henge opp IP1-lappene i skapet ved tannbørsten, på dørkarmen på soverommet og i taket over senga.

Samboeren Kristine ser lappene, men sier ingenting. Hun støtter ham i jakten på drømmen.

– Beredskapstroppen er som en juvel Marius higer etter. Og er det noen som kan klare det, så er det Marius. Han har nådd alle mål han har satt seg, sier Kristine.

Men hvor sært er det ikke å henge opp de lappene, tenker hun.

Så smeller det igjen. Vinteren 2017, akkurat i det Marius er gang med å finne toppformen, slår han hodet kraftig i trappa hjemme. Det er et ergerlig uhell, og først våren 2018 er han tilbake i rute igjen. Skadene – og følelsen av å ha overvunnet dem – gjør ham mer motivert og fandenivoldsk enn noen gang.

Han innrømmer det ikke for seg selv, men målet om å komme inn i Beredskapstroppen har blitt en besettelse. Sommeren 2018 begynner besettelsen å spinne ut av kontroll. Marius vil ikke bare klare opptakskravene, han vil knuse sine egne rekorder.

Jeg skal komme under 9.30 på 3000-meteren, tenker han.

Tunnelsynet snevrer inn verdenen han lever i. Marius stenger ute alt annet, og presser seg hardere enn noen gang tidligere.

Under en samøvelse med brannvesenet skal Marius og kollegene få kjenne på hvordan det er å være tett på en brann. Marius følger ikke anbefalingen om å ta på seg ull under kjeledressen som ekstra beskyttelse.

Politifolkene blir sendt nærmere og nærmere flammene for å ta pushups. Følelsen er kvelende. En etter en får de nok, og går ut. Marius står alene tilbake. Han blir bedt om å avslutte, og reiser seg opp.

Kom igjen, tenker han i det han går noen skritt nærmere flammene. Ikke faen om jeg skal gi meg. Jeg kan bli her lenge.

Det føles som en seier når han kjenner hånda til en brannmann på skuldra, og får beskjed om å gå ut. Utenfor bretter han av seg kjeledressen på overkroppen for å kjøle seg ned. På høyre biceps ser han en stor brannblemme.

Kult, tenker han. Maskin.

Et romjulsmareritt

Beslutningen han tar i november 2018 om å skrinlegge drømmen om Beredskapstroppen, er en lettelse. Marius håper lettelsen vil slå positivt ut for kroppen, men effekten uteblir. I dagene og ukene fram til juleferien holder han seg likevel flytende. Han møter opp på jobb. Utfører pliktene sine.

– Ingen ser noe utenpå, men inni meg er det kaos, sier Marius.

Rett før jul havner han på ukarakteristisk vis på spritfylla med noen kompiser. På like karakteristisk vis presser han seg til å dra på klatresenteret med sønnen neste dag, etter noen få timer med dårlig søvn. Adventslyset er i full fyr i begge ender. Hardkjøret setter spor.

– Juleferien er grusom. Jeg går rundt med en konstant følelse av press og ubehag innvendig, og sliter med å forholde meg til alt. Det føles som om jeg ikke har noe sted å puste. Ikke noe sted å være.

Overfor faren og kona Kristine løfter han litt på maska. Nå vet de at han ikke har det så bra med seg selv som han prøver å gi inntrykk av. Men de vet ikke hvor dypt det stikker.

Kristine går på nåler denne jula.

– Marius har det åpenbart ikke bra, men han er helt avstengt. Det er vanskelig for meg å forstå hva det er. Jeg bærer tankene mine alene, snakker ikke med noen, og forsøker bare å få familielivet til å være fint og trygt, sier hun.

Hvorfor prater ikke Marius med meg? tenker Kristine.

Hun forstår ikke styrken i desperasjonen til ektemannen; ser ikke demningen med tårer som venter på å briste. Marius forsøker å sette ord på det som foregår inni ham, men for hver lille floke han nøster opp, dukker det opp ti nye.

Jeg skjønner ikke hva som skjer, tenker han.

I januar venter en lenge planlagt instruktørutdanning på 33-åringen. I romjula innser han at det er helt uaktuelt. Marius er livredd for hva sjefen Martin kommer til å si og gjøre nå.

– Jeg er helt sikker på at jeg er ferdig i politiet når dette skjer. I hodet mitt er det ingen vei tilbake. Skammen er enorm, sier Marius.

Det tar ikke lang tid før Martin sitter i en stol i treningsrommet Marius har bygget i annekset.

– Jeg er ikke helt åpen med ham, men prøver så godt som mulig å beskrive hvordan jeg har det, hvordan det kjennes ut. Jeg tror ikke han skjønner omfanget, men han er veldig forståelsesfull. Han møter meg på en veldig fin måte, sier Marius.

Håndteringen tar brodden av den verste angsten.

– Dette ordner seg. Dette går fint, sier Martin.

I det han går, tenker han for seg selv at han har sett det igjen; dette noe i øynene til Marius.

Flokene i hodet

– Dette klarer jeg ikke, sier Marius til kona Kristine.

Det er nyttårsaften, bordet er dekket og snart kommer tre vennepar på besøk. 1000-metersintervallene Marius løp på morgenen for å «vekke systemet», har hatt motsatt effekt enn det han er vant til. Kroppen er totalt nedbrutt. Tankene og følelsene enda verre.

Tanken på småprat og sosialisering er uutholdelig.

Romjula har vært klaustrofobisk. Etter møtet med Martin ble han sykmeldt. Instruktørutdanningen ble utsatt, og Marius sendte en melding til kollegene for å informere dem om at det hadde vært for mye, for lenge.

Det hjelper ikke på flokene i hodet.

– Jeg er så livredd. Jeg skjønner ikke hvor dette kommer til å ende, sier Marius.

Inni seg bygger han opp en enorm fallhøyde. Skammen er uhåndterbar, og følelsen av å ha mislykkes, er altoppslukende.

– Jeg tenker at jeg er den eneste i politiet som opplever noe sånt, sier han.

Marius og Kristine bestemmer seg likevel for at nyttårsmiddagen skal gå sin gang. De tre venneparene melder sin ankomst, og Marius kommer seg gjennom kvelden.

Ved midnatt lyser den mørke himmelen opp med fyrverkeri, som et symbol om håp og drømmer for året som kommer. Han vet det ikke enda, men for Marius skal det nye året bli et mareritt.

Bunnpunktet

Han starter 2019 som han avsluttet fjoråret: Uten å sove spesielt mye, eller spesielt godt. På frokostbordet setter Marius seg til rette sammen med kona, et vennepar som har overnattet, og barna deres. Inni ham raser det en storm.

Nå klarer jeg det ikke lenger, tenker Marius i det maska sprekker opp og tårene begynner å renne.

– Jeg har det ikke noe særlig bra, sier han til gjestene.

Mens mødrene og barna går ut, sitter han igjen sammen med kompisen. Marius forsøker å snakke, men skjelver ukontrollert. Det er godt og varmt i huset, likevel dirrer han av kulde. Når de andre kommer inn, klarer ikke Marius å forholde seg til dem.

Jeg må vekk, tenker han.

Han forlater kona, barna, hjemmet og gjestene, og kjører til Hellerud, der faren hans er på besøk hos kjæresten. Der bryter han fullstendig sammen i ukontrollert panikkangst. Faren er fortvilt; han vet at sønnen ikke har det godt med seg selv, men aner ingenting om omfanget.

Det gjør heller ikke Marius.

På Hellerud denne dagen, mens angsten raser og innsiden er et eneste stort kaos, kjenner han plutselig en stillhet og en merkelig ro senke seg. Marius ser seg selv utenfra. Han ser den 190 centimeter høye kroppen sin kaste seg ut fra en høy bygning, ser de fortvilte øynene i det han hopper foran et tog. Han ser seg selv trekke sitt siste pust.

Like plutselig som tankene kom, er det som om han våkner til liv igjen.

– Jeg blir livredd. Livredd for tankene mine. Å ta livet mitt er det siste jeg vil, sier han.

Samtidig er det som om underbevisstheten søker etter en utvei. Og den utveien, er døden.

Dette er absurd, tenker Marius. Dette er ikke meg.

Hjemme hos kjæresten til faren, er maska han har båret siden barndommen pulverisert. Alt han er, det selvportrettet han har brukt så mange år på å male, er visket ut. På gulvet sitter Marius identitetsløs tilbake.

– Funksjonelle, sterke meg, som alltid fikser alt, sitter her som en hudløs, nyklekket fugleunge, med disse tankene? Det er fullstendig uvirkelig, sier han.

Marius er ikke i stand til å dra hjem, men han er heller ikke i stand til å være alene. På kvelden kommer en kompis til Hellerud. Natt til andre nyttårsdag 2019 er det kompisen som passer på Marius, mens kona Kristine er hjemme med ungene; sjokkert og redd for hva som skjer med ektemannen.

– Men hun står fjellstøtt, sier Marius.

– Det har hun alltid gjort.

Sent på kvelden andre nyttårsdag låser han seg duknakket inn hjemme, og kryper opp i senga hvor kona og yngstesønnen sover.

– Jeg elsker deg, hvisker Marius stille til Kristine.

Kapittel 2: Sykdommen

­Nå skjer det noe, tenker Marius.

På kvelden den 4. januar 2019 står han i gangen hjemme, mens kona legger barna. Stresset og muskelspenningene som har satt seg i kroppen, gjør at han ikke har kontroll på hverken muskler, tanker eller følelser. Katastrofetankene er aldri langt unna.

I det panikkanfallet tar overhånd, blir det svart. Inne på soverommet hører kona og sønnene et brak. Det er lyden av 80 kilo politimann som treffer gulvet.

– Marius? roper Kristine.

Hun finner ham livløs på gulvet. Marius har besvimt. Han våkner til lyden av barnegråt og kona som roper navnet hans mens hun rister i ham.

Ikke enda en hjernerystelse og nakkeskade, tenker Marius.

Så går det opp for ham hva som har skjedd.

Kloen innvendig

På sykmeldingen Marius fikk i romjula 2018, står det «psykisk ubalanse» og «stressreaksjon». De to diagnosene er en del av sekkeposten psykiske lidelser i NAVs registre.

I 2019, året da alt stopper opp for Marius Ulekleiv, blir over 172.000 nordmenn sykmeldt som følge av psykiske lidelser. Det tilsvarer 14 prosent av alle arbeidstakere som ikke er selvstendig næringsdrivende. Selv blir Marius en av de 583 polititjenestemennene som i 2019 sykmeldes som følge av psykiske lidelser.

Angst er en av de aller vanligste psykiske lidelsene, og omtrent en fjerdedel av alle nordmenn kommer til å bli rammet av en eller annen form for angstlidelse i løpet av livet. 15 prosent av oss kan regne med å bli rammet i løpet av det neste året.

– Omfanget er ganske stort. De som får angst, opplever frykt og sterkt ubehag. Angst reduserer livskvaliteten og påvirker omgivelsene, sier generalsekretær Tove Gundersen i Rådet for psykisk helse.

Angst kan gi fysiske utslag som vondt i hodet eller vondt i magen, forteller hun.

– Noen ganger gir angsten seg utslag i panikkanfall, med hjertebank og svette. Da er det lett å tenke at det er noe galt med kroppen. Mange blir redde for å besvime eller bli kvalt, eller for at de skal dø. Mange tenker: Hva er det som er galt med meg?

Det er en tanke som også kverner rundt i hodet til Marius i januar 2019, når han forsøker å famle seg tilbake til en form for normalitet. Kroppen er i full beredskap. Han er utmattet, men klarer ikke å sove. Den minste fysiske anstrengelse sender pulsen til himmels og energinivået i kjelleren.

Angsten sitter som en klo inni ham.

– Det føles som om den spiser meg levende. Det er helt mørkt, sier Marius.

Det er disse reaksjonene som tar overhånd når han besvimer i gangen. Hendelsen setter en støkk i kona Kristine, og det er først nå hun begynner å skjønne omfanget av hva ektemannen sliter med.

– Besvimelsen blir et synlig bevis på at noe er skikkelig galt. Det er isfjellet som sprekker, sier hun.

Marius ser hvor vond opplevelsen er for henne og sønnene.

– Spesielt for eldstemann som hører alt og har en sterk opplevelse av at faren hans dør. Det er veldig skremmende, sier han.

Hjemme går familien på tå hev. Det tar lang tid før eldstesønnen blir trygg på faren igjen. Kona forsøker å holde hverdagen sammen. Marius forsøker å være seg selv foran sønnene på tre og åtte år. Men håpløsheten har fått overtaket.

Dette kommer aldri til å bli bra igjen, tenker han.

Rollebyttet

Sannheten er at veldig mange kan få kontroll over angsten sin hvis de får behandling og hjelp. Mange kan leve og fungere godt med angstlidelsen. Det er budskapet til generalsekretæren i Rådet for psykisk helse.

– Søker du hjelp og gjør det tidlig, er det god sannsynlighet for å bli frisk. Det er viktig å ha mot til å være åpen og søke hjelp. Du må holde på håpet og motivasjonen om at ting kan bli bedre, sier Gundersen.

Det verste, sier hun, er å legge seg på sofaen, begynne å gruble over tilværelsen, og dyrke følelsen av å ikke mestre – eller bare kjenne på at det er vanskelig å vise fram det man sliter med for omgivelsene.

– Tilbaketrekningen er med på å forsterke symptomene. Taushet og tilbaketrekning tar mange liv, advarer hun.

Sammenbruddet, besvimelsen og tilværelsen som hjemmeværende gjør det umulig for Marius å skjule det som skjer inni ham for sine nærmeste. Samtidig fylles han av et uforståelig sinne og en sterk aggresjon han vender innover mot seg selv.

Som en uniformert Jekyll & Hyde forsøker han å åpne opp enda mer overfor familien, samtidig som skammen og de destruktive tankene fyrer opp under selvforakten.

– Det skjer mye bra med relasjonene mellom meg og familien, men det er også utrygt for gutta å se denne endringen hos meg. Kona har vanskeligheter med å forstå hva som skjer med meg. Det er en vanskelig tid for dem, sier Marius.

Hjemme finner et familiært rollebytte sted. Nå er det kona Kristine som blir den trygge bautaen.

– Situasjonen føles fryktelig motløs og tung, men jeg går på jobb hver eneste dag. Jeg tar på meg en maske selv, fyller en rolle jeg egentlig aldri har tatt, sier hun.

Dette er surrealistisk, tenker Kristine.

Midt i fortvilelsen forstår Marius at han trenger hjelp i den situasjonen han står i.

– Men jeg føler at det ikke er noen som kan hjelpe meg med dette. Jeg er fortsatt i fritt fall, sier Marius.

Han oppsøker to forskjellige psykologer i januar 2019. Den første har ikke kapasitet til å følge ham opp. Midt under timen hos den andre, legger et tett skydekke seg i hodet til Marius.

Dette funker ikke, tenker han, reiser seg opp og går ut.

Vargtimen

Regissøren Ingmar Bergman krediteres ofte som skaperen av begrepet «Vargtimen», timen «da den søvnløse jages av sin verste angst, da spøkelser og demoner er mektigst». Det er denne timen Marius ramler inn i da han bråvåkner av et mareritt natt til 5. februar 2019.

Klokka er halv tre, pulsen slår hardt og hodet kverner. Selvmordstankene er tilbake.

Er det dette som er det rette utveien? Er det en mening med dem? tenker han.

Jo mer Marius forsøker å skyve tankene bort, jo sterkere og kraftigere blir de. Som et lite, livredd barn ligger den en gang så sterke polititjenestemannen krøllet sammen under dyna, nedtrykt av den eskalerende tankespiralen han er fanget i.

Framtiden er håpløs. Jeg hadde alt, jeg var på toppen. Nå er jeg en livredd, ynkelig, svak stakkar som ikke klarer å ta vare på meg selv. Hvordan i helvete klarte jeg å havne her? Jeg blir bare verre og verre, tenker Marius.

Polititjenestemannen ser for seg at han kommer til å havne på sykehus. Tanken på at han, som selv jobbet på psykiatrisk avdeling som politistudent, skal bli pasient samme sted, skremmer ham.

Han finner ikke mer ro og hvile denne natta. Tidlig på morgenen vekker han kona Kristine og forteller om desperasjonen han kjenner på.

– Jeg må legges inn, sier han.

Det samme sier han da han ringer moren sin. Mens kona tar seg av barna, kommer moren igjen til Marius for å ta seg av sitt barn.

I møte med mamma blir han en liten gutt igjen.

– Det kommer til å gå bra, sier hun.

– Dette håndterer vi, time for time, dag for dag.

Vendepunktet

Alle menneskers liv er fylt av små og store retningsendringer, utløst av mer eller mindre tilfeldige møter, hendelser eller beslutninger. Noen ganger er disse retningsendringene så store, at de i etterkant står igjen som skjellsettende vendepunkter.

For Marius Ulekleiv kommer et slikt vendepunkt den 11. februar 2019. Denne dagen går han inn dørene på den 172 år gamle Oslo-bygården «Håndverkeren» for første gang. I tredje etasje går han inn en unnselig brun kontordør.

– Velkommen, sier psykolog John Petter Fagerhaug.

Det er moren til Marius som har funnet fram til Oslo-psykologen.

– Det er et vendepunkt å møte John Petter. Han har en vanvittig ro og trygghet, og har en umiddelbar påvirkning på meg. Han forteller meg med stor overbevisning om hvor mange som opplever dette, og at det går over. Jeg får troa, sier Marius.

Psykologen tar i bruk en velbrukt teknikk på den skakkjørte polititjenestemannen.

– En del av metoden min er å skape et trygt rom for å håndtere utfordringer, et rom med færrest mulig krav. Nesten som en unntakstilstand, sier Fagerhaug til Politiforum.

Han tror klisjeen om at psykologbehandling handler om lange analyser av barndommen, kan virke avskrekkende.

– Min holdning er at vi begynner i dag. Spørsmålet er «Hvordan har du det nå?». Jeg ser på problemene som en status. Dette er Marius nå. Det er ikke problemer han har. Dette handler om å bryte mønstre. Å presse seg innimellom er bare bra, men det er en veldig dårlig måte å leve på hele tiden, fortsetter psykologen.

For Marius blir møtene med Fagerhaug en trygg havn i en fortsatt kaotisk hverdag. Han opplever at flokene tilværelsen hans er viklet inn i, blir nøstet opp, en etter én. Noe begynner å løsne i Marius etter hvert som samtalene med psykologen skrider fram.

Dette hjelper! tenker Marius.

Psyken hans svinger fortsatt, men ikke så brått og så voldsomt. De vondeste tankene slipper taket, og depresjonen og angsten er mindre påtrengende.

Samtidig skjer det noe annet; noe fysisk med Marius. Mens hodet hans stabiliserer seg, kjenner han at kroppen tappes for energi. Etter vinterferien 2019 kollapser han helt, og orker ikke gjøre noe annet enn å ligge flatt.

En morgen låser kroppen seg helt.

– Jeg er så sliten at jeg ikke klarer å stå opp av senga. Jeg må ringe Kristine og be henne komme hjem fra jobb for å levere ungene i barnehagen, sier Marius.

Denne utmattelsen han opplever, kommer til å bli mer og mer framtredende i livet hans etter hvert som våren skrider fram.

Utbrentheten

Begrepet «utbrenthet» ble innført på 1970-tallet av den amerikanske psykologen Herbert Freudenberger, som en slags definisjon av konsekvensene av alvorlig stress og høye idealer. Utbrenthet er i dag ikke definert som en sykdom, men som et yrkesfenomen.

– Litt av problemet med utbrenthet, er at det finnes lite fakta og forskning på området, sier psykolog Fagerhaug.

Gjennom samtalene med Marius observerer han imidlertid et mønster han kjenner igjen fra flere polititjenestemenn han har jobbet med.

– Jakten på perfeksjon er ganske klassisk for de som er utbrent. Problemet er at det aldri blir bra nok, sier psykologen.

Disse personene ignorerer også gjerne varslene de får fra kroppen sin.

– Man må ikke være redd for signaler. Det er et godt tegn om kroppen sier ifra at det er på tide å stoppe opp. Hvis du ignorerer signalene og bare «gønner på», blir signalene sterkere og sterkere, før kroppen til slutt stopper opp for å overleve, forklarer Fagerhaug.

Budskapet når inn hos Marius.

Han snakker om meg, tenker polititjenestemannen.

– Det har vært gjentagende hele voksenlivet mitt at det aldri blir bra nok. Jeg har vært veldig opptatt av å prestere, og av følelsen det gir. Jeg har alltid tenkt at jeg må ta meg sammen, og har ikke villet lytte til signalene, sier Marius.

Kona Kristine nikker anerkjennende når ektemannen hjemme gjenforteller det psykologen har sagt.

– Marius har alltid kjempet. Det er aldri nok. Hvis han klarer noe, er det alltid noe nytt han skal jage etter. Han skal alltid løpe fortere eller løfte tyngre, sier hun.

Nå henger ikke kroppen hans med i prestasjonsjaget lenger. De 90 topptrente kiloene Marius besto av i 2018, har blitt til 75 kilo med støle og spente muskler som knapt nok klarer å holde ham oppreist.

– Det er vanskelig å forstå hvor sliten man egentlig kan bli. I de dårligste stundene er det som å ha influensa eller være fyllesjuk. Det er en ekstremt ubehagelig følelse i hele kroppen. Jeg klarer ikke å gjøre noe, sier Marius.

Det er en frustrerende situasjon å være i for den nå 33 år gamle polititjenestemannen. At han må lytte til kroppen, er noe han må lære seg.

Men det er faen ikke lett, tenker han.

Ut av helvete

På sensommeren 2019 har Marius vært 100 prosent sykmeldt i over et halvt år. Hverdagen er snudd på hodet, og uniformen samler støv i garderobeskapet hans på jobb.

Både sjefen Martin og kollegene tar jevnlig kontakt. Budskapet om at han er ønsket tilbake på jobb gjør godt. Samtidig øker frustrasjonen over å være utmattet og ikke orke noen ting.

Det er ikke kult å være sykmeldt, tenker Marius.

Etter hvert som han opplever framgang i hverdagen, kommer også utålmodigheten snikende.

– Jeg begynner å leke med tanken om hva livet mitt skal bestå av framover. Snart går det en liten faen i meg. Det gamle konkurranseinstinktet begynner å vokse fram igjen, sier Marius.

Nå må du se framover og reise deg igjen, tenker han. Du kan komme tilbake der du har vært.

Ambisjonsnivået stiger når han returnerer til jobben. Høsten 2019 begynner Marius Ulekleiv å presse seg igjen.

– Det er forferdelig vondt å begynne å jobbe og utføre arbeidsoppgaver. Jeg føler at musklene ikke vil, men bestemmer meg for a jeg skal klare å karre meg opp og tilbake til full jobb, sier Marius.

Beskjeden fra sjefen og kollegene er at han må ta den tiden han trenger.

– Det går bra, bare slapp av, responderer Marius.

Og det går bra. I november er han tilbake i full jobb. Rett over nyttår, ett år etter sammenbruddet på Hellerud, er Marius også operativ igjen, etter å ha gjennomført nødvendige tester og godkjenninger. Det er en enorm seier.

– Da har jeg på et vis gått gjennom helvete, dynket i bensin. Å overvinne det, gjør at jeg føler meg sterkere enn noen gang, sier han.

Jeg står støtt nå, tenker Marius i det han optimistisk går inn i 2020.

Rommet er dørgende stille. Et titalls uniformerte polititjenestemenn ser på kollegaen som strever med å finne ordene og stemmen foran dem. Tankene han vil dele med dem, vil helst bare holde seg for seg selv.

Jeg har jo bestemt meg, tenker Marius. Hvorfor er dette så vanskelig?

Det er juni 2021, og Marius har samlet kollegene på instruktøravsnittet for å åpne dørene han har holdt lukket for dem så lenge. Stemmen brister når han kjemper med seg selv og tårene som presser seg på.

– Det går bra, Marius. Bare ta den tida du trenger, sier en av dem.

De skulle bare visst hvor lang tid det allerede hadde tatt.

Elefanten i rommet

På jobben er det ingen som forstår hvor ille det egentlig er stilt med Marius. Våren 2019 nærmest bagatelliserer han det hele overfor kollegene, selv om han i meldinger har presisert at han «vil være ærlig» om sykmeldingen og smellen han har gått på.

Formuleringen er en sannhet med store modifikasjoner. Marius nevner ikke sammenbruddet, selvmordstankene eller de ukontrollerte skjelvetoktene han sliter med. Han forteller ikke om dødsangsten som river og sliter i kroppen eller de mørkeste nettene.

En melding Marius sender til kollegene sine i mai 2019, er symptomatisk for det bildet han gjerne vil tegne av seg selv og den situasjonen han står i. Sjargongen er overfladisk, nesten sleivete, og preget av metaforer.

«Vil presisere at det ikke er synd på meg! Bedre livserfaring og selvutvikling finnes neppe», skriver han med påtatt optimisme.

– Jeg skammer meg ekstremt av å ha gått på en psykisk smell, og er mest komfortabel med å snakke om stresset og slitenheten i kroppen. Alle vet at jeg har gått på veggen, men jeg har ikke eierskap til situasjonen eller forståelse for den i det hele tatt. Jeg sliter med å finne ut hvordan jeg skal være åpen om ting, og hvor mye, sier Marius.

Det føles utenkelig å dra på jobb og møte kollegene.

– Kollegene mine er flinke til å ta kontakt, men i min forvrengte virkelighet ler de av meg. Derfor er ikke jobben et sted jeg vil være, fordi skammen er for stor, sier Marius.

Han isolerer seg fullstendig dette første halvåret etter sammenbruddet. Så løsner det likevel på sensommeren 2019, og i september er han tilbake på jobb. Sent i oktober, noen uker før Marius skal jobbe fulltid, sender han igjen en litt halvhjertet e-post til kollegene om det han har gått gjennom.

«Det å havne på sidelinja uten å ha en synlig skade å vise til, opplevdes i starten skamfullt og som en stor smell for selvbildet. Med tiden har dette endret seg, og jeg er nå komfortabel med å snakke om det. Greit at dere veit det, så slipper vi elefant i rommet når vi treffes», skriver Marius.

– Jeg går mange runder med hvor mye som skal stå og hvordan det skal utformes. Jeg er veldig redd for å bli oppfattet som en man ikke kan stole på, en mentalt ustabil kollega, sier han.

Inni seg frykter han at kollegene skal tenke at han fortsatt ikke er helt i vater. At han skal bli stemplet som «politimann med angst» eller «deprimert politimann med selvmordstanker».

– Jeg er redd for hva de andre skal tro om meg hvis jeg deler for mye av sårbarheten min, og hvor destruktiv og mentalt dårlig jeg faktisk har vært, sier Marius.

Responsen er positiv, og han får mange støttende og hjertelige svar i retur fra kollegene. Flere av dem tar oppfordringen, og prater med ham om temaet når de møtes. Men samtalene forblir som oftest overfladiske, og etter en stund er ikke sykmeldingen hans noe tema lenger.

– Det oppleves noen ganger som om at det er noe uuttalt som henger i lufta. Jeg føler at jeg har et mørkt kapittel bak meg, som ingen av kollegene i etaten aner omfanget av, sier Marius.

Drømmen blusser opp

Tidlig i 2020, før Covid-19 har blitt en del av dagligtalen i Norge, føler Marius at han er på rett spor. Alt er riktignok ikke som det var, og noen dager føles det ut som han jobber fulltid på halv maskin, men den 33 år gamle polititjenestemannen kjenner seg mer herdet enn noen sinne.

– Jeg vet at all smerte som kommer min vei er «peanuts» sammenlignet med det jeg har kommet meg gjennom, sier Marius.

Når han starter å trene hardt igjen, opplever han en veldig framgang. For Marius, som har hatt trening som sitt mestringsverktøy nummer én hele livet, er det en seier å kunne løpe og løfte igjen.

– Å miste dette mestringsverktøyet da jeg trengte det som aller mest, var en kjempesorg for meg. Det er utrolig, ubeskrivelig deilig å begynne å trene igjen, sier han.

Hjemme bruker han treningsrommet i annekset ved enhver anledning. For hvert steg på tredemølla løper han lenger vekk fra den vonde tiden han har vært gjennom. Og innvendig blusser en gammel flamme opp.

Beredskapstroppen, tenker Marius. Kanskje er det fortsatt mulig?

Marius planlegger en prat med sjefen Martin for å høre om han vil stille som referanse.

– Jeg lurer på hva han vil tenke om å være referanse, og hvordan det siste året vil påvirke referansen. Vil det i det hele tatt være noen vits å søke? sier Marius.

Han rekker aldri å stille spørsmålene sine. Marius merker ikke at han faller tilbake i det gamle mønsteret sitt før det er for sent. Når pandemisommeren 2020 kommer, ramler han ned fra knivseggen han balanserer på.

– Treningen tar overhånd. I juni kjenner jeg at dette ikke er bra, sier Marius.

Han er ikke i stand til å forstå hvorfor.

Alt i livet mitt er jo på stell. Hodet er på plass. Hva er det som skjer? tenker Marius.

– Denne sommeren går jeg på en ny smell, og det er treningen som feller meg, sier han.

Krasjlandingen gir ham et forklaringsproblem over overfor kollegene. Han er nødt til å fortelle dem noe, men timingen – dette er rett før sommerferien – bidrar til at han også denne gangen kan bagatellisere det han går gjennom.

Istedenfor er det familien som må betale prisen for overtreningen.

– Jeg bruker de tre ukene med familien til å gå rett inn i lademodus. Jeg lar utmattelsen være der, sover ekstremt mye og restituerer for fulle mugger, sier Marius.

Ikke faen om jeg skal sykmeldes igjen, tenker han.

Det klarer han også å unngå. Men i realiteten skyver Marius bare problemet foran seg. Høsten 2020 slurer han på halv maskin, og rett før jul sier det stopp igjen.

– Da blir jeg sykmeldt i en måned. Jeg sover 12-15 timer i døgnet, men i januar er jeg tilbake på jobb igjen, sier Marius.

På papiret jobber han 100 prosent, men hver dag er en kamp for å holde ut til han skal hjem. I pausene på jobb legger han seg ned på utstyrsrommet for å hvile – ute av syne for kollegene.

Dette er bare jævlig dumt, tenker Marius.

Han prøver å hente seg inn så godt han klarer. Så går han tilbake og later som ingenting. Fortsatt er det ingen som egentlig vet.

Et blaff av åpenhet

En vinterdag i slutten av januar 2021 banker Marius på døra til sjefen Martin.

– Har du litt tid? spør Marius.

Han har kjent på det lenge. Kroppen er i ferd med å gå tom, og angsten og uroen er i ferd med å bygge seg opp igjen. Noen dager tidligere har Marius og Martin pratet ut etter en heftig diskusjon dem imellom. Nå er ærendet et helt annet.

– Jeg kjenner på at det er slitsomt å gjemme bort en del av meg. Jeg føler det er på tide for meg å slutte å skjule meg, og heller åpne opp, og eie hele meg og historien min fullstendig, sier han.

Marius skal ta av seg maska inne på kontoret til sjefen denne januardagen.

Vi trenger mer åpenhet i etaten, og hvis ikke jeg kan være ærlig om meg og min historie, hvem skal gjøre det da? tenker han.

Martin, sjefen som har sett alle opp- og nedturene til Marius på nært hold, forstår at det ligger mer bak enn det han har blitt fortalt. Det vet også Marius at sjefen gjør når han med nervene utenpå kroppen setter seg ned i en stol inne på kontoret.

Han trenger noen sekunder på å summe seg og presse fram ordene.

– Jeg vil fortelle deg mer om hvordan ting egentlig har vært og hvor ille det faktisk var på det verste, sier Marius.

Stemmen skjelver.

Nå er det ingen vei tilbake, tenker han.

Mens tårene renner, forteller han om panikkanfallene, selvmordstankene og månedene i fullstendig mørke. Marius beskriver den overveldende håpløsheten, og skammen over å ikke strekke til.

Og Martin, han lytter.

– Han sitter der trygg og rolig og møter meg med anerkjennende blikk. Han får meg til å føle meg modig som åpner opp om det sårbare. Jo mer vi prater, jo mer kjenner jeg hvor befriende og godt det kjennes å være ærlig, sier Marius.

Kanskje er det plass til hele meg i politiet? tenker han.

De to politimennene gir hverandre en klem når samtalen er over. Marius kjenner hvordan det gir styrke å brette ut følelsene. Men noen mønstre er vanskeligere å bryte enn andre.

Han tørker tårene, retter på kjeledressen og tar på seg maska si. Ingen av kollegene ser noen forskjell når Marius går ut i øvingssenteret igjen, like høy og mørk som før.

En uke senere er han 100 prosent sykmeldt nok en gang.

Telefonsamtalen

Det er skammen som har holdt ham tilbake. Men skammen har løsnet grepet, og Marius føler seg klar. Tre måneder har gått siden praten med Martin; tre måneder med tankespinn.

Kan historien min være til hjelp for andre? Kan jeg bidra til mer åpenhet? tenker Marius.

Tanken ble sådd allerede i mars 2019. Samme høst begynte den å spire. I to år har den vokst seg sterk inni ham.

Nå er tiden inne, tenker Marius.

Det er slutten av april 2021. Han sitter på kjøkkenstolen og fikler med mobiltelefonen. Marius er fortsatt sykmeldt, fortsatt langt unna å være seg selv, men det passer egentlig helt fint for det han har planer om å gjøre.

Han slår nummeret han har funnet fram, og ringer Politiforum.

Den ene for en annen

Ensomheten er noe av det han husker best. I ensomheten finner han også motivasjon for valget han har tatt om å åpne seg opp ikke bare for familien og jobben, men for offentligheten.

– Motivet mitt springer ut ifra den smerten og enorme skammen jeg føler rundt det å ha gått på en psykisk smell, som stor og sterk politimann. Jeg følte meg så alene, og var overbevist om at jeg var den eneste politimannen som opplevde det jeg gikk gjennom. Etter hvert skjønte jeg at jeg var langt fra alene, men at svært få snakket om det, sier Marius.

Vissheten om bare én kollega som hadde opplevd det samme, ville hjulpet ham voldsomt.

– Det dette handler om for meg, er et håp om at jeg kan være den ene for noen andre, sier Marius.

Tall fra NAV viser at det er mange av de andre. I 2021 ble 682 politibetjenter sykmeldt på grunn av psykiske lidelser som angst og depresjon. For politi- og påtalemyndigheten som helhet, var tallet nesten det dobbelte. Omfanget er omtrent som i samfunnet ellers.

– Det er ikke slik at du får utdelt en superkraft som gjør at du tåler mer enn andre når du går ut av Politihøgskolen. Vi er stort sett mennesker med de samme følelsene vi også, sier Marius.

Samtidig jobber han med å vri hodet sitt rundt et stort paradoks. I så mange år har han vært en del av det han nå begynner å innse er en slags innbilt machokultur i etaten. Nå må han anerkjenne et helt nytt perspektiv på politiet og kollegaene.

– Politiet er fullt av fine og varme folk, med masse empati og omsorg. Men jeg opplever at det likevel er lett å tenke at det er en svakhet å vise sårbarhet eller si at noe er vanskelig. For min del er det en ekstrem tilleggsbelastning å føle at jeg er svak, sier Marius.

Det er en kamp mellom fornuften og følelsene.

– Miljøet er nok veldig mye mer forståelsesfullt enn det føles. Jeg tror kanskje at man går litt rundt hverandre, men jeg vet det ikke, sier han.

Hvordan kommer det til å gå når jeg forteller alt? tenker Marius.

Macho, macho man?

Du har sett ham på film. Den høye og kraftige politimannen med jernansiktet, som aldri viser hverken følelser eller nåde. Med sterk personlighet og sterke muskler, er denne mytiske machomannen en stereotyp politimann av den gamle sorten.

Karikert, ja, men også en slags legemliggjørelse av den polisiære machokulturen som Marius har trodd han har vært en del av. Det er gjennom disse brillene politiførstebetjenten har sett seg selv alle disse årene.

Men hvor utbredt er egentlig denne machomannen og machokulturen i norsk politi i dag? Ikke veldig, tror seksjonsleder Rune Pedersen i Politidirektoratets HMS-seksjon.

– Politiet er såpass store at vi nok har elementer av denne machokulturen, men dette endres nå, sier han.

Pedersen peker på at økt mangfold i både kjønn, etnisitet, alder og erfaring, allerede har bidratt til en ny type kultur, tenkning og åpenhet i etaten. Den nye generasjonen som nå er på vei inn i politiet, tror han kan bidra til et enda sterkere fokus på psykisk helse.

– For å løse samfunnsoppdraget må de ansatte være i både fysisk og psykisk god tilstand. En normal reaksjon på en unormal livssituasjon er jo at man kan slite litt med psyken. Politiet med sine 17.000 ansatte er ikke i noen særstilling, sier seksjonslederen.

Det er Politidirektoratets ansvar å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø i etaten på overordnet nivå, mens politidistrikter og særorganer har det lokale ansvaret. I dette ligger også hensynet til politiansattes psykiske helse, som Pedersen sier blant annet blir ivaretatt gjennom direktoratets digitale HMS-system, med prosesser, rutiner og retningslinjer.

– Systemet utvikles kontinuerlig, basert på lovendringer og tilbakemeldinger fra ledere og ansatte. Vi lærer ofte best av reelle hendelser, og skal lære av disse historiene, sier han.

Pedersen understreker at den aller viktigste suksessfaktoren for god ivaretakelse av politiansatte, er relasjonen mellom nærmeste leder og den enkelte medarbeider.

– Ledelse er ekstremt viktig. Ledere som er tett på, som liker medarbeiderne sine, har så vanvittig mye å si. Kanskje spesielt når det kommer til å følge opp i etterkant. Så har vi støttefunksjoner som HMS og bedriftshelsetjenesten, og det vi kanskje er blant de beste på i Norge, nemlig kollegastøtteordningen, sier Pedersen.

Han sier Politidirektoratet også har en rolle i å formidle at åpenhet om psykisk helse er viktig.

– Det å ikke tørre å gå ut med informasjon fordi man er redd for konsekvensene, det er ikke en sånn organisasjon vi ønsker å være. Så er det heller ikke tvil om at psykisk helse har fått større fokus i samfunnet, og den åpenheten ser vi allerede litt mer av i politiet også, sier Pedersen.

I Øst politidistrikt har Marius Ulekleiv kommet fram til at han vil gjøre sitt for å bidra til denne åpenheten. Nå skal han være åpen om sin psykiske helse, og de problemene han har gått gjennom.

– Jeg håper min historie kan bidra til mer åpenhet og normalisering av et tema jeg opplever blir undersnakket og fortsatt er skambelagt i etaten. Jeg tror åpenhet kan gi liv tilbake, og også redde liv. Vi er politiet, men vi er bare mennesker. Det er greit å være redd, det er greit å bli sliten, og det er greit å gå på trynet, også for oss, sier politiførstebetjenten.

Det er store ambisjoner for en mann som i april 2021 fortsatt er 80 prosent sykmeldt og ikke er i stand til å trene. Ikke minst er det paradoksalt at han har bestemt seg for å fortelle hele politi-Norge om problemene han ennå ikke har klart å dele fullt og helt med kollegene sine.

Det blir helt feil at mine gode kompiser og kolleger skal få vite om dette gjennom å lese det i et blad, tenker Marius.

Det finnes egentlig ikke noe alternativ. Han må tørre å snakke med kollegene først.

Blottleggelsen

Så er han der i møterommet foran kollegene, mens tårene renner og ordene stotrer ut av munnen. Det er juni 2021, og Marius Ulekleiv har aldri følt seg så sårbar. Veien fram til dette øyeblikket har vært lang, men nå blottlegger han alt for politimennene foran seg.

– Jeg har virkelig ikke hatt det så bra. Jeg har vært mye lengre nede enn dere har vært klar over. Jeg har vært veldig mye mer destruktiv enn dere veit, sier Marius.

Flere av kollegene hans er menn han selv så opp til da han var fersk politi, som han aldri tidligere har vist sårbarhet overfor. Nå forteller han dem om absolutt alt han har gått gjennom; om de dypeste dalene, panikkanfallene og selvmordstankene.

– Dere må bare spørre meg om alt dere lurer på, sier han til dem.

Hva kommer til å skje nå? tenker Marius.

Troen på framtiden

Møtet med kollegene har løftet ham opp. Det føles som et gjennombrudd. Ikke på aldri så lenge har så mye i livet til Marius Ulekleiv vært på stell. Psyken er i vater, kroppen føles god, og etter sommerferien skal han tilbake i full jobb. Gleden over å endelig skulle komme seg ut på patrulje igjen, overgås bare av takknemligheten over stedet han har kommet til.

– Jeg føler at det å tørre å vise og dele sårbarheten min med kollegaene mine, har gjort at vi har knyttet sterkere bånd. De møtte meg så fint, og sto i det sammen med meg. For meg var det enormt sterkt og veldig, veldig lettende, sier Marius.

På jobb kjenner han på en overveldende følelse av å være ivaretatt.

– Gutta på jobben er helt suverene. De bryr seg ikke om hvilken prosent jeg går i; jeg merker bare at de setter pris på at jeg er her. Det føles utrolig bra. Flere av de tøffeste gutta har blitt enda større forbilder for meg gjennom måten de har ivaretatt meg på, og hvordan de har møtt meg etter at jeg åpnet meg, sier politiførstebetjenten.

Seksjonsleder Pedersen i Politidirektoratet peker på hvor viktig det er å få en slik sosial støtte fra kolleger og ledelse, og hvilken betydning dette har for medarbeidere som står i en tøff situasjon.

– At han var redd for å stå fram, og får noe tilbake som er helt annerledes enn det han trodde, det varmer mitt hjerte. At han hadde den sosiale støtten. Fordi forskning viser at den er eksepsjonelt viktig. Det er slik vi ønsker at det skal være, sier han.

Støtten gir Marius en optimisme og framtidstro han ikke har følt på lenge. Det nærmer seg tre år siden den fatale høsten i 2018, og nå har kona og barna endelig fått tilbake en familiefar i balanse.

Marius er klar. Nå skal han gjøre comeback i den blå uniformen. Han har bestått oppskytingen på jobb. På treningsrommet har han begynt å legge på tyngre vekter og skru opp farta på tredemølla. Marius lytter til kroppen, føler framgangen.

Jeg skal tilbake i mitt livs form, tenker han.

Så smeller det igjen.

Elva bruser noen meter unna Marius Ulekleiv og eldstegutten på 11 år. Det er sommerferien 2021, og far og sønn deler et nært øyeblikk.

11-åringen har opplevd å se faren, den sterke og høyreiste politimannen, synke sammen og forsøke å reise seg igjen. Forsiktig forsøker Marius å få 11-åringen til å fortelle hva han tenker om det faren har opplevd.

– Jeg er stolt av deg, pappa, sier sønnen.

Gutten blir stille et øyeblikk.

– Har du noen gang tenkt på å ta selvmord?

Tilbake i mønsteret

Fella ligger der, midt på stien, synlig og unngåelig. Likevel tråkker Marius rett oppi, som han har gjort så mange ganger før. Det er juli 2021, og Marius trykker for hardt på gassen. Belastningen blir for stor, for raskt.

– Jeg faller tilbake i sporet med å presse meg for tidlig. Heldigvis skjønner jeg det ganske fort. Det er en god påminnelse om hvor lett det er å havne tilbake i det gamle mønsteret med å undertrykke slitenhet, sier han.

Marius trenger noen dager på å akseptere at han må stoppe opp. Det tar tid å fordøye skuffelsen over at han sannsynligvis likevel ikke vil være tilbake i patruljebilen i august.

Også jeg som hadde sett så enormt fram til å kjøre patrulje og være en del av beredskapen igjen, tenker han.

– Jeg innser at jeg bare må legge det helt bak meg. Jeg kan ikke tenke på dette i hele sommer, sier Marius.

Kroppen verker disse dagene. Utmattelsen murrer, og inni seg kjenner han det velkjente tankekjøret sette i gang. Katastrofetankene og angstfølelsen holder ham våken om natta. Ubehaget er voldsomt når det står på. Men Marius er mer komfortabel med å stå i det nå.

– Det psykiske aspektet var ekstremt utfordrende for to-tre år siden. I dag opplever jeg at jeg har gode verktøy for å forebygge det. Det handler om å gi rom for de negative følelsene og anerkjenne at de er der. Da er de ikke så sterke. Jeg vet jo at dette kun er naturlige reaksjoner som kommer fordi jeg er for sliten. Jeg vet der og da at det vil gå over med ro og hvile. Det har jeg erfart drøssevis av ganger tidligere, smiler Marius.

Det er bare noen uker siden Politiforum stilte ham spørsmålet om han er redd for nye tilbakefall. Svaret var et bastant nei.

– Jeg husker spørsmålet og jeg husker svaret, sier Marius.

I dag ville han svart annerledes.

– Det er ufattelig vanskelig å holde igjen når du føler deg litt ovenpå. Å forvalte den lille flammen når energien kommer tilbake, er veldig krevende. Men jeg har stor respekt for grensene mine, og skal behandle kroppen bra, så jeg vet at den behandler meg bra. Innerst inne er jeg redd for å havne der igjen, men jeg lar ikke frykten styre meg, sier politiførstebetjenten.

Han erkjenner at fokuset på å komme tilbake i sitt livs form, og å bevise det både for seg selv og andre, er en farlig trigger.

– Målet mitt er å fortsette å ha det bra, ha en funksjonell kropp til å gjøre det jeg har lyst til sammen med familien min, venner og meg selv. Det er dette som er viktig. Målet om å komme i superform vil også være der, men det er sekundært og på lengre sikt, sier Marius.

Sjefens tvil

Som han har gjort i snart tre år, lytter politioverbetjent Martin Kristiansen fortsatt når Marius snakker. Like lenge har sjefen båret med seg en nagende bekymring.

– I perioder tviler jeg på om Marius kommer tilbake til jobb i det hele tatt, sier Martin.

Kontrasten mellom den sykmeldte politiførstebetjenten og medarbeideren han har lært å kjenne gjennom alle årene på instruktørvingen i Øst politidistrikt, er slående. Marius er den som kommer først og går sist; polititjenestemannen som aldri trenger å bli fortalt hvilke oppgaver som venter. Han bare gjør dem.

– Kanskje betaler Marius prisen for å alltid være et ja-menneske. Jeg har aldri sett på Marius som syk, men som utbrent. Totalbelastningen ble for høy, sier Martin.

Sjefen sier det er vanskelig å forstå hva Marius har gått – og går – gjennom.

– Det går an å forestille seg hvordan det er å gå på veggen, men man vet egentlig ikke hvordan det er uten å ha gjort det selv. Marius er såpass åpen at vi har fått en klar fornemmelse om at dette er beintøft. Heldigvis har vi kommet dit i vårt miljø at det ikke er farlig å være sårbar, sier Martin.

Det er vondt for ham å være vitne til alle opp- og nedturene til Marius.

– Han kommer tilbake i jobb og har en veldig positiv utvikling, men får likevel tilbakefall og blir dårlig igjen. Det opplever jeg mange ganger. Det kan gå kort tid mellom gleden over å være tilbake og nedturene når det likevel ikke går. Det er tøft å se, for det er tross alt et menneske vi snakker om, sier Martin.

Sjefen ser at det lugger for Marius også i august 2021. De 40 prosentene han skal jobbe, blir raskt nedjustert til 20. Igjen er Marius frustrert.

– Jeg blir sint og lei meg. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men jeg er fanget i kroppen min. Jeg kjenner at jeg blir motløs, og at tvilen kommer, sier Marius.

Kommer det til å bli bra igjen? tenker han.

Knekken får Marius til å ta opp kontakten med psykologen Jon Petter Fagerhaug igjen. Det viser seg å være et klokt valg. Dialogen med psykologen presser fram nye erkjennelser hos politiførstebetjenten.

– Det jeg sa om at målet var å komme tilbake i superform igjen, kjenner jeg i dag var feil fokus. Det er det gamle ønsket om å prestere som kommer fram igjen. Det å løpe jævlig fort eller løfte tungt er jo alt i alt ikke viktig. Men det renner i blodet mitt, dette ønsket om å klare alt, sier Marius.

Det er også slik sjefen Martin kjenner ham.

– Marius var godt trent og et forbilde for mange. Det er mange som ser opp til ham, og han føler nok at han mister litt av identiteten sin når han opplever menneskelig svakhet slik han gjør. Men jeg er stolt av måten Marius takler dette på, og hvordan han evner å kjempe seg tilbake. Det viktigste for oss er uansett å få tilbake personen Marius, sier Martin.

Men hvem er egentlig personen Marius?

Pilene i ryggen

En episode til. Den høsten livet raser sammen, for tre lange år siden, skal kollegene på instruktørvingen kurses i bruk av taser. Marius melder seg umiddelbart som frivillig til å bli skutt med elektrosjokkvåpenet.

Selvfølgelig gjør han det.

– Jeg hadde hørt hvor ille det skulle være, men jeg gir faen. Det kan umulig være verre enn det jeg føler innvendig, sier Marius.

Jeg skal vise dere. Ikke faen om jeg skal rope eller vise svakhet, tenker han.

På videoen stønner han av smerte i det pilene treffer ryggen og han faller framover i kollegaenes armer. Etter noen sekunder er det verste over.

– Åssen er følelsen, Marius? spør øvingsinstruktøren.

– Nå er det digg. Som en liten intervalløkt, svarer han.

Gjengen rundt ham bryter ut i latter.

Lett, tenker Marius.

Et større repertoar

Det var denne personen han var. Det var slik Marius ville være. Alt startet med den lille gutten og mestringsstrategien – den som vokste med ham, helt til gutten ble en mann, og mestringsstrategien muterte til en altoppslukende besettelse.

– Jeg ser så godt hva jeg har holdt på med, sier Marius.

– Jeg har undertrykt følelser, undertrykt de sårbare sidene mine, fordi jeg har skammet meg over dem. Jeg kompenserte ved å være tøff. Ved å gå inn i rollen som høy og mørk. Behovet for å vise robusthet og ureddhet, for å alltid være alfahannen, var så stort, fortsetter han.

Det har tatt et kvart århundre å komme til denne erkjennelsen.

– Å alltid strebe etter å komme først, er fryktelig slitsomt når du ikke er best, smiler han.

Han legger sine egne brikker nå, Marius Ulekleiv. Aldri har det vært flere av dem i puslespillet hans. Høsten 2021 er personen Marius i ferd med å tre fram, godt hjulpet av psykologens formaning om at Marius ikke behøver å slutte å være høy og mørk – han skal bare utvide repertoaret sitt.

Jeg klarer å romme hele spekteret, tenker Marius.

– Det er en enorm styrke i å eie hele spennet fra sårbarhet til styrke, og å klare å bruke det, sier politiførstebetjenten.

Psykolog John Petter Fagerhaug sier han møter mange som er redde for å endres for mye.

– Men dette handler om å være et helt menneske. Å være den man er. Spesielt i et yrke som krever så mye som det politiyrket gjør, er dette viktig. Om en krise krever at man er høy og mørk, så er man det, men man må ikke forveksle hardhet med styrke, sier Fagerhaug.

Nøkkelen ligger i å akseptere den man er.

– Aksepten kan være et magisk verktøy, det samme er betydningen av å være ærlig. Noen aksepterer ganske tidlig, mens for andre kan det ta tid, sier psykologen.

Jeg anerkjenner den jeg er, tenker Marius.

– Jeg klarer å akseptere at jeg ikke får trent som jeg vil, eller at jeg ikke alltid får gjort noe eller bidratt hjemme. Det er lite konstruktivt å stadig fortelle meg selv hvor dårlig og svak jeg er, sier han.

Han har forsonet seg med at han aldri blir en del av Beredskapstroppen.

– Det gjør vondt, det gjør det. Men jeg er ikke god nok til å en gang få sendt av gårde søknaden. Sånn er det. Så vet jeg at når jeg kommer i gang igjen, må jeg være bevisst på hva jeg gjør, sier Marius.

Han understreker at han fortsatt mener det er positivt å sette seg høye mål og ha høye standarder.

– Misforstå meg rett; det er fantastisk kult å være i den bobla. Men mitt perspektiv nå, er at alle har en verdi, uavhengig av hva de presterer og produserer. Det tok tid for meg å virkelig erkjenne at det er sant. At de rundt meg, som er glad i meg, ikke kunne brydd seg mindre om hvor fort jeg løper eller hvor tungt jeg løfter, sier han.

Kanskje har han nå kommet til den største og viktigste erkjennelsen av dem alle:

– Jeg har en egenverdi, sier Marius Ulekleiv, snart 36 år.

Comeback kid

Så finner han balansen denne høsten. Den innvendige stabiliteten hjelper ham med å ta ett skritt om gangen. Erkjennelsene gir kraft til å motarbeide det gamle mønsteret. Og plutselig er den der, dagen han har ventet på så lenge.

Fredag kveld 22. oktober 2021 går Marius Ulekleiv inn dørene til instruktørvingens lokaler i Lillestrøm. Det er over ett år siden han sist var på patrulje.

– Det blir så utrolig godt å sette seg i en politibil igjen. Jeg finner stor mening i å rulle og vite at jeg er gripbar om noe skjer. Jeg legger en veldig stolthet i det å bære politiets logo, sier han.

Rutinen slår inn når han logger seg på systemet, tar på seg vernevesten og ikler seg uniformen. Kroppens autopilot roer Marius ned; setter ham i modus. Nå har han godfølelsen.

Jeg er tilbake, tenker han.

Marius vil gjerne ha en actionfylt vakt, men egentlig passer det ham kanskje bra at nattevakta på Romerike blir av det rolige slaget. For han har lært nå, Marius. Nå skal han bygge opp det sammenraste fundamentet sitt, sten for sten.

– Jeg vet at livet kommer til å gå opp og ned, og at jeg kommer til å være sliten enkelte dager. Alt handler om hvordan jeg klarer å forholde meg til det. Jeg finner en ny styrke i den stressmestringen, i å forholde meg til det som skjer med kroppen istedenfor å løpe fra det, slik jeg gjorde for tre år siden, sier politiførstebetjenten.

– Har du noen gang selv tenkt at du aldri kommer tilbake?

– Ja, jeg har tidvis gjort det. Når jeg har vært på mitt verste, er det den frykten som har herjet. Men nå finnes jeg ikke redd. Jeg vet at jeg sitter i sjefsstolen. Dette har jeg kontroll på.

Et nytt kapittel

Telefonen ringer klokka 10.13 den 29. november 2021. Det er Marius.

– Siste kapittel var visst ikke skrevet i denne sagaen likevel, sier han.

Han har kjent på det i noen uker. Det er tyngre å stå opp om morgenen. Marius er mer inneslutta.

– Kristine spør meg om det ikke går litt for fort. «Hva snakker du om? Dette går helt fint», svarer jeg. Men innerst inne vet jeg at hun har rett, sier Marius.

Det er en gryende erkjennelse om feilen han underbevisst er i ferd med å gjenta.

Prestasjonsjaget har tatt meg igjen, tenker Marius.

– Det er fryktelig å måtte innse det nok en gang, sier politiførstebetjenten.

En måned etter patruljecomebacket er Marius tilbake i kjelleren, med angstfylte netter og en kropp som for alt i verden ikke ønsker å gjøre det han vil at den skal gjøre. Det er en altoppslukende følelse av nederlag.

Så skjer det noe med Marius.

Dette er det beste som kunne skjedd meg, tenker han noen dager senere.

Han føler han forstår mer denne gangen. At lærdommen han burde fått fra de tidligere nedturene, endelig har sunket inn. Aksepten er ærligere.

– Jeg må trene på å forholde meg til jobben på en annen måte. Det er viktig å ha arbeid å gå til, og jobben i politiet gir meg så utrolig mye, men det betyr ingenting hvis ikke helsa holder og de på hjemmebane blir nedprioritert. Det er en erkjennelse som har truffet meg som et godstog nå. Jeg har vært en dårlig pappa den siste måneden. Kjip og sur, uten overskudd. Kristine blir like fortvilet hver gang jeg går meg vill slik, sier Marius.

Han ser likedan på higenen etter å bli like topptrent som han en gang var.

– Jeg har utbasunert veldig at jeg skal bli like bra trent. Det er piss. Jeg blir egentlig kvalm av det perspektivet, sier Marius.

Følelsen han kjenner aller mest på nå, er lettelse.

– Jeg kjenner på kjærlighet og takknemlighet over alt jeg har her i livet. Det som betyr noe er at jeg har det bra, og at gutta og kona har det bra. Det er det som er det viktige i livet.

Familiefaren vet ikke hvor historien hans kommer til å ende.

– Det er ikke nødvendigvis slik at alt blir bra, men jeg vet det kommer til å bli bedre. Og ingen rundt meg trenger å være bekymra. Det er alltid et sted å gå, alltid en løsning, sier Marius.

Budskapet er det samme som da eldstesønnen et halvt år tidligere spurte om han noen gang hadde tenkt på å ta selvmord, og Marius kjente på hvor viktig det var at sønnen virkelig forsto.

– Jeg har aldri vurdert å gjøre det, men tanken dukket opp da jeg hadde det som verst. Det var forferdelig ubehagelig, og den gjorde meg livredd. Men uansett hvor vondt eller håpløst noe skulle føles, kommer jeg aldri noen gang til å gjøre det, sa faren til sønnen.

Jeg klarer meg alltid, tenker Marius.

Da fire ble tre

Når hun tenker på det i dag, er det som å se inn i en tåke. Alle disse dagene, ukene og månedene hvor Kristine så ektemannen famle seg gjennom tilværelsen – det føles så lenge, samtidig som det gikk så fort.

– Jeg skjønner det nesten ikke selv, sier hun.

I ettertid har hun sett gjennom mobilbildene sine fra denne perioden.

– Fra 2018 og i nesten halve 2019, er det meg og gutta på praktisk talt alle bildene mine. Kamerarullen vitner om en lang periode fullstendig uten Marius. Det er vi tre som finner på ting. Marius orker ikke å være med på bursdager, middager, ferier eller fritidsaktiviteter, sier Kristine.

Hun minnes ektemannen på krykker; hvordan han sitter slukøret og uttrykksløs i en campingstol. Alle bilturene hvor Marius er så sliten at han ligger og sover i baksetet.

– Men jeg tenker aldri at det ikke kommer til å bli bra. Det kommer ordentlig kjipe perioder, men hele tiden tenker jeg at Marius kommer seg opp på den hesten igjen.

Kanskje er det ikke så rart. Marius har alltid hatt gjennomføringskraft; han er en som når de målene han setter seg. Det er slik Kristine kjenner ham.

– Han har alltid vært veldig selvsentrert, veldig selvrealiserende, enten det var trening, jobb eller jakt. Det ser jeg sterkere nå. Jeg opplever ikke at han sviktet familien, men bildet har virkelig endret seg nå, til det veldig mye bedre, sier hun.

Den Marius som stadig strebet etter å oppnå nye mål og prestasjoner, er borte.

– Jeg tror jaget han hadde, handler om en uro inni ham som han ikke klarte å få bukt med. Jeg opplever at han har fått en ro gjennom å finne glede i de tingene han burde funnet glede i for lenge siden. Marius har fått noen nye verdier som er veldig mye mer forenlig med å være en familiefar, sier Kristine.

Det er det som er kjernen også for henne.

– Jeg husker at Marius skrev i et brev til meg at «livet skjer for oss, ikke mot oss». De ordene gir langt større mening nå som jeg ser hva vi har blitt og hvor vi har kommet. Situasjonen er sånn at han fortsatt ikke er i ordentlig jobb, men det føles trygt likevel. Dagene våre er lagt opp rundt guttas hverdag, og Marius er tilstede med blikk og med sinn, sier Kristine.

Konklusjonen står klart for henne:

– Vi står sterkere enn vi har gjort noen gang.

Nye lapper

2021 har akkurat blitt 2022. Marius og Kristine har vinket farvel til noen av gjestene de har hatt på besøk hjemme hos seg. Et vennepar med barn skal overnatte – det er den samme familien som overnattet etter den bedrøvelige nyttårsaftenen tre år tidligere, dagen før Marius brøt sammen.

I kveld er stemningen en helt annen. Nyttårsfeiringen har vært fin og rolig, med god mat og spill. Det var en kveld på barnas premisser.

Marius er på et godt sted i det han går inn på badet for å pusse tenner. Han åpner skapet for å ta ut tannbørsten.

Inni skapet, der han før har klistret opp IP1-lapper, henger det nå et bilde av familien hans; et bilde Marius ser på hver eneste morgen og kveld.

Ingenting er viktigere enn dem, tenker han.

Marius Ulekleiv er fortsatt delvis sykmeldt. Opp- og nedturene har fortsatt i 2022, og han vet ikke når – eller om – han vil komme tilbake i full jobb i politiet. Angsten og utmattelsen dukker opp med ujevne mellomrom, men Marius finner styrke og trygghet i en familierelasjon som aldri har vært bedre. Han utredes for nakkeskader og får behandling mot kroniske lårsmerter. Likevel ser han lyst på framtiden.

– Jeg har lært meg at man må spille de kortene man sitter med. Jeg fokuserer på det jeg har, kan gjøre og får til, framfor det jeg har mistet, ikke kan og ikke får til. Det har vært beintøffe dager også i 2022, men jeg har erfart at alle stormer går over, sier Marius.

Han finner mening i å fortelle sin historie i Politiforum, og gjennom en kommende podkast hvor han vil skape åpenhet om tabubelagte temaer – som menn og psykisk helse.