En høst full av korrupsjon

Lokalt politi i grenseland mellom Norge og Sverige har betjenter med skikkelig urent mjøl i posen. Det er så urent at de ikke lenger bare befinner seg i grenseland.

De tråkker langt over grensen.

Og som om ikke det er nok: De korrupte tjenestemennene ved lensmannskontoret
får besøk av en Kripos-kar som nettopp har pågrepet en korrupt kollega i Oslo.

Det er mørkt i skogen og i det fjerne freser en farlig elv. Der henger et lik og dingler i ei
grein. Nordisk krim, der altså.

Utaktisk etterforsker

Heller ikke denne gang benytter politiet de taktiske og tekniske fremgangsmåter man
kjenner igjen fra dagliglivet. Samtaler med involverte i en kriminalsak ender farlig nær
skjæringspunktet med avhør. Megatriste beskjeder overleveres skruppelløst utendørs i
et nabolag.

Når Kripos kommer, forventes kanskje fremadstormende etterforskere som tenker
utrolig annerledes når lokale tanker har låst seg. Og gjerne at de er uforbunden og
ubeslektet med eventuelt involverte. 

Men ikke i «Grenseland».

Når spesialisten avdekker grums, kaster han seg selvsagt ut på dypt vann og involverer seg i kriminalitet og grov uforstand med strafferammer han åpenbart må ha glemt.

Heldigvis ekte BL

Heldigvis ser vi bruk av ekte BL-dokumenter, at politiet faktisk kjører Passat og at det
faktisk finnes homofile politibetjenter.

Her hadde manusforfatter en ypperlig mulighet til å samtidig gjøre ham til en lojal stjerne, en helt, som i pensjonistlivet kan bli «krimekspert» i «Åsted Norge». 

Men korrupsjonen gjennomsyrer saken og utvikler seg, men heldigvis: Kripos-betjent Anniken er skeptisk. Ingen regel uten unntak.

Norsk politi har altså – som i Netflix-serien «Narcos» – til alt hell enkelte streite medarbeidere
som ikke lar seg kjøpe eller bruke. 

Når høsten er over, er det på tide å se politiet fra en vinkel hvor Etterforskningsløftet
og Nærpolitireformen herjer på sitt beste.