Bildet er tatt i en annen sammenheng, under en UEH-øvelse i 2014.
Bildet er tatt i en annen sammenheng, under en UEH-øvelse i 2014.

Politikultur og kjønn anno 2020

Det ser ut til å være lokale variasjoner i hva som preger kulturen i de ulike UEH-lagene rundt om i landet.

Publisert

Under tittelen «Barske menn og tafatte ledere - om uheldige kulturer i Vest politidistrikt» skriver Dag Ellingsen og Ulla-Britt Lilleaas om UEH og kvinnelige IP3 i politidistriktet. De tegner et svært negativt bilde av «mannskultur, varslerkultur, «metoo» og «cop couples»». Omtrent samtidig som Ellingsen og Lilleaas har gjort sitt arbeid, har jeg også gjennomført en studie av kvinnelige IP3, med informanter fra flere politidistrikter. 

Der Ellingsen og Lilleaas’ beskrivelse er entydig negativ, fant jeg et langt mer nyansert bilde.

Jeg fulgte et grunnkurs på PHS med en spesiell høy kvinneandel, intervjuet deltagere og instruktører, i tillegg til andre kvinner i kategoriene IP3 og IP4. Jeg spurte kvinnene om hvordan det er å være kvinne og jobbe som operativt politi på gata som IP4, om deres oppfatning av kulturen i UEH, for å se på hvilken betydning kjønn har i det operative politiarbeidet.

Mine informanter kommer fra flere ulike politidistrikter spredd utover landet. Ingen av mine informanter var fra Vest politidistrikt, og jeg har heller aldri besøkt Vest. Jeg kan derfor ikke si noe om kulturen i Vest politidistrikt. Mine informanter forteller altså en helt annen historie enn den Ellingsen og Lilleaas presenterer. 

Helt uproblematisk!

Kort oppsummert formidler de at det å være kvinnelig IP4 i ordenstjenesten er fullstendig uproblematisk. «Helt uproblematisk!» og «Veldig fint!» var de spontane svarene på mitt spørsmål om hvordan de opplever å være kvinne i det operative politiet. Selv om jeg utfordret dem på dette, var de tydelige på sitt budskap.

De hadde en klar opplevelse av å være likestilt sine yngre, mannlige kollegaer, og de rapporterte at kjønn i liten grad betyr noe i deres operative hverdag som IP4.

Jeg spurte ikke bare om deres egne erfaringer, men også om de kjente eller visste om noen kollegaer med negative erfaringer. Heller ikke dette bekreftet de. I motsetning til en rekke studier fra andre land, og tidligere studier fra Norge, opplever de kvinnelige informantene i hovedsak ikke å bli marginalisert, at de må bevise at de er kapable og troverdige, eller at de utfordres og testes av mannlige kollegaer. De har heller ingen opplevelse av at de må prestere bedre enn menn eller at de oppfattes som mindre kompetente enn menn.

De aller fleste hadde ingen negative opplevelser knyttet til at de er kvinner.

Det forekommer noen få unntak i mitt materiale, og disse historiene var knyttet til eldre, mannlige kollegaer som hadde kommet med negative, muntlige kommentarer om at kvinner ikke passer inn i UEH, eller til ledere som nøler med å sette to kvinner sammen på slike patruljer.

I møte med disse negative opplevelsene hadde de fleste kvinnene jeg intervjuet protestert og tatt til motmæle, og gjennom det «lagt ballen død». Én kvinne derimot, hadde forsøkt å få støtte av sin leder til å stoppe kommentarer fra en eldre, mannlige kollega uten å ha opplevd den støtten hun hadde fortjent. 

LES OGSÅ: Barske menn og tafatte ledere – Om uheldige kulturer i Vest politidistrikt

Kulturen i UEH

Ut fra mine informanters fortellinger ser det ut til å være lokale variasjoner i hva som preger kulturen i de ulike UEH-lagene rundt i landet. Kulturen i enkelte UEH-lag ser ut til å knytte seg noe tettere til politiforskningens dokumentasjon av politikultur preget av problematisk maskulinitet som Ellingsen og Lilleaas’ studie bekrefter.

Flere av de jeg intervjuet er inne på at det i deler av UEH er en (u)kultur preget av cowboymaskulinitet og macho-kultur, men uten slike utsalg som det berettes om fra Vest. Noen av mine informanter fortalte om en kultur som dyrket seg selv som en kul, selektert elite, noe som samsvarte lite med den kulturen de opplever i den ordinære ordenstjenesten.

Sett utenifra oppleves kulturen i en del UEH-lag som preget av at de dyrker seg selv som elite, og de fremstår som «høye på seg selv» og med «spisse albuer». Bruk av kjeledress til daglig oppfattes av mange som brifing og flashing av statusen som IP3.

Iscenesettelse som tøff med kjeledress og det å fylle «riggen» med utstyr, og gjennom det markere seg som en egen, opphøyd elite, er det de fleste kommenterer når de snakker om en negativ kultur i UEH.

Én informant fremhevet et mer sexistisk preg i form av seksualisert språkbruk som «fitte» og «homo», og knyttet dette til en eldre generasjon med polititjenestemenn.

Disse eksemplene utgjør imidlertid et mindretall i mitt materiale. De fleste fortalte om lokale UEH-lag med en helt annen innstilling, med en kultur som harmonerte med hvordan de opplever den ordinære operative tjenesten som IP4. Informantene i mitt materiale beretter om en kultur hvor de som kvinner ønskes velkommen og blir tatt godt imot i et miljø preget av jovialitet og raushet. I to studier om kvinnelig IP3 kommer vi altså frem til svært ulike svar. Det kan handle om at Vest skiller seg så tydelig ut fra andre distrikter, det kan handle om innretningen på våre studier, eller en kombinasjon. 

LES OGSÅ: Krass kritikk av UEH-kulturen i Vest politidistrikt: -Delvis utdatert og tidvis unyansert

Politikultur og kjønn i endring

Mitt materiale viser at kvinner i operativ tjeneste i vår tid opplever å ha en likestilt hverdag sammen med sine yngre mannlige kollegaer. Dette er en helt annen fortelling enn den kvinnene fortalte om 1970-, 80- og 90-tallet. Siden den gang har det skjedd store endringer i det norske samfunnet generelt og i utviklingen av politietaten spesielt.

Norge har vokst frem som Likestillingslandet, og er et av de fremste landene i verden på likestilling, sammen med de øvrige nordiske landene.

Kvinnekampen og kvinneforskningen på 1970-tallet medførte endringer i forståelsen av hva en kvinne er og kan være, og jenter og kvinners handlingsrom er betydelig utvidet siden 1950- og 60-tallets rigide forestillinger om kjønn. Endrede oppfatninger av hva kvinner og menn er og kan være betyr at vi oppdrar helt andre jenter og gutter i dag enn vi gjorde noen tiår tilbake.

Likestillingens døtre og sønner har et langt større repertoar enn i tidligere tider. Jenter oppdras til å bli selvbevisste, ambisiøse, selvhjulpne og aktivt handlende og begjærende subjekter. Forskning viser også at det for likestillingens sønner er viktigere å være snill enn sterk. I klasseromsforskning beskrives dagens gutter som følsomme, omsorgsfulle og deltakende.

Å snakke om følelser fremstår som et ideal for gutter, og ikke som problematisk eller feminint.

I motsetning til hva tidligere tiders forskning på gutter viste, preges ikke dagens gutters omgangsform av hardhet, aggressivitet og regelbrudd. I vår tid kombinerer mange – både gutter og jenter – handlekraft (tradisjonelt maskulint) med omsorgsevner (tradisjonelt feminint).

Parallelt med samfunnets endrede oppfatninger av likestilling, kjønn og jenter/ kvinner og gutter/menns økende handlingsrom har det også foregått store endringer i politiet. Politiets arbeidsmetoder har også vært i endring med mindre vektlegging av fysisk styrke og mer vektlegging av tålmodighet og kommunikative ferdigheter. 

Likestilt og anerkjent

Det er et ideal for politiet å holde seg så lavt som mulig i maktpyramiden, så lenge som mulig. Prinsippet om «minst mulig maktbruk» og konfliktløsning via kommunikasjon står sterkt, og det legges mye vekt på dette i rekrutteringen av politistudenter og i utdanningen av politiet.

Både i samfunnet generelt og i politiet spesielt har det altså skjedd endringer som vil ha betydning for kultur og for hvordan det oppleves å være kvinnelig operativ politi.

Det er selvsagt viktig å sette fokus på ukultur der den finnes. Det er viktig å fokusere på områder hvor kvinner i etaten motarbeides og ekskluderes. Samtidig mener jeg det er viktig å understreke at en slik fortelling ikke er det eneste fortellingen om UEH og politikultur i 2020. Min studie viser at endringer i det norske samfunn mot et likestilt samfunn, kombinert med generell utvikling av politiet, og en økt kvinneandel i norsk politi har gjort at kvinner i ordinær ordenstjeneste som oftest opplever å være likestilt med og anerkjent av sine mannlige kollegaer. 

LES OGSÅ: Svaret på hvorfor det er så få kvinner i UEH finnes i Buskerud, hvor det er flest