KRONIKK

Politiets kapasitets-undersøkelse av politioperativt område: Trylling med tall?

På 1800-tallet observerte Fredric Taylor at arbeidere og maskiner ofte sto uvirksomme, og gjennom å ta tiden på de ansatte identifiserte han potensial for effektivisering. Politidirektoratets kapasitetsrapport har også stor tro på tallenes tale, men bygger på et langt tynnere grunnlag.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Kapasitetsrapportens beregningsmodell er utviklet av konsulentselskapet Accenture; en såkalt «Capacity Planning for Policing Tool». For prosjektgjennomføringen betalte Politidirektoratet kroner 4.969.000 + mva. til Accenture. Kapasitetsberegningene som presenteres i rapporten bygger dels på data registrert i politiets operative system (PO) og dels på estimater gjort av politiansatte som har deltatt i workshoper.

Det påpekes i rapporten at datagrunnlaget er usikkert. Dette hindrer ikke regjeringen i å påstå at rapportens konklusjoner feier all tidligere forskning og utredninger om politireformens konsekvenser av banen. Forskningsbasert kunnskap om reformens konsekvenser som blir presentert i for eksempel boka «Politireformer. Idealer, realiteter, retorikk og praksis» i 2018 og Difis mange utredninger, omtaler Regjeringen som «myter om nærpolitireformen » i en pressemelding den 31. januar i år.

Beregningsgrunnlaget

Rapporten presenterer kvantitative analyser av aggregerte data fra politiets dataregistre og politiansattes estimater av egen tidsbruk. Det gis også noen tynne redegjørelser for hvordan dataene er kvalitetssikret og validert. Hovedkilden er tidsregistreringer i PO som er en database for sanntidsregistrering.

PO har klare begrensinger som analyse eller forskningskilde. Noen av disse påpekes i rapporten, men ikke alle. Ei heller har man problematisert tallene i lys av forskning som viser hvordan POs data blir til, noe Jenny Lundgaard analyserte i sin doktorgrad (2019). PO-systemet viser eksempelvis ikke henvendelser og hendelser som på grunn av prioritering ikke registreres.

Rapporten nevner heller ikke hvor mange som deltok på workshops der en skulle estimere egen tidsbruk. Derimot påpekes det at både de som ledet workshopene og deltakernes erfaringsbakgrunn fra deres tjenestested kan ha påvirket estimatene.

Rapporten trekker bastante konklusjoner på tynt grunnlag og bærer preg av liten forståelse for kompleksiteten i politiets rolle og samfunnsoppdrag. Dette kan henge sammen med at Accentures analysemetode er utviklet for å kunne anvendes uavhengig av type virksomhet som analyseres.

Myter?

Pressemeldingen hevder at kapasitetsrapporten knuser en rekke «myter». Som at det har blitt færre politifolk i distriktene. At politiet nedprioriterer hverdagskriminalitet og mindre akutte hendelser. At antallet patruljeårsverk er redusert og at politiet jobber mindre med operative oppgaver enn tidligere.

Det som omtales som myter er kvalitetssikret kunnskap som har blitt presentert i en rekke forskningspublikasjoner og Difi-utredninger. Politidirektoratets kapasitetsrapport gir ikke grunnlag for slike bombastiske påstander. Det er flere eksempler som illustrerer hvorfor:

• Beregningsgrunnlaget i rapporten gir ikke grunnlag for å si om politifolk er mer eller mindre tilstede i distriktene enn før, da det ikke finnes et skikkelig sammenligningsgrunnlag (Politianalysen fra 2013 benyttet ikke samme metode/ datamateriale). Det er ikke godt nok å sammenligne med estimater for 2015, slik det gjøres i rapporten.

• Beregningsgrunnlaget i rapporten gir ikke grunnlag for å påstå at politiet har kapasitet til å prioritere/prioriterer mindre akutte hendelser og hverdagskriminalitet. Man har ikke lagt til grunn 02800-anrop som har blitt håndtert av politiets sentralbord, kun dem som har blitt loset videre til operasjonssentralen. Lundgårds doktorgrad (2019) viser at sentralbordets vurdering av oppdragets prioritet og hvorvidt en samtale bør settes videre til operasjonssentralen avhenger av hvor travelt det er på sentralen. Det er altså mange henvendelser som aldri blir loggført i PO, og vi vet derfor ikke hvor mange henvendelser om «mindre akutte forhold og hverdagskriminalitet » som faller utenfor registrene. Det vi imidlertid vet er at ansatte ved operasjonssentralen avviser publikum mest, og at 7 av 10 ansatte ved operasjonssentralen ofte har en dårlig følelse når de går hjem fra jobb (Wathne, Talberg og Gundhus 2018).

Ifølge rapporten bruker patruljene 48,5 prosent av sin tid til «mindre alvorlige hendelser» og «hverdagskriminalitet». Men i redegjørelsen for datagrunnlaget opplyses det at majoriteten av disse oppdragene består i vakthold, kortesje, fremstilling, transport og vakthold i tillegg til oppdrag initiert av patrulje, rådgivning, bistand og service. Av disse er det bare de fire sistnevnte som kan sies å handle om mindre alvorlige forhold og hverdagskriminalitet.

Rapporten gir ikke grunnlag for å påstå at patruljemannskaper bruker 53 prosent av sin tid til «arbeidsoppgaver av forebyggende karakter». Rapportens forfattere har delt inn patruljenes tidsbruk i proaktive, reaktive og pålagte gjøremål. Proaktive aktiviteter defineres som kontroll av person, kjøretøy og sted, trafikkontroll, patruljering i problemområder og overvåking av trafikk og «kjenninger av politiet». Av disse estimeres det at patruljering i problemområder og å overvåke kjenninger utgjør 47 prosent. Hva slags syn på forebygging er en slik kategorisering fundert i?

Urovekkende

Rapporten gir ikke grunnlag for å påstå at politiet har ressurser nok til å håndtere alle alvorlige hendelser på en rask og god måte. Lundgård viser at operasjonssentralens vurdering av alvorlighetsgrad avhenger av hvor mye de har å gjøre, og at de på grunn av målstyring av responstid kan risikere å nedprioritere hendelser som på en mindre hektisk dag ville blitt gitt en høyere prioritet. Av samme grunn kan ikke Accentures beregningsmodell brukes til å estimere politiets fremtidige operative behov, som den lover.

Lundgaards forskning viser at jo mer travelt det er på sentralbord og operasjonssentral, dess flere hendelser/henvendelser siles bort og blir aldri registrert i PO. Og så lenge de ikke er registrert og blitt talt med i statistikken, kan opplevelsene til publikums og politiansatte rammes inn som myter.

Rapporten gir ikke grunnlag for å si noe om kvaliteten på politiets arbeid. Troen på tallene er så stor hos Politidirektoratet i deres kapasitetsrapport at de anbefaler å effektivisere de ansattes tidsbruk på rapportskriving og trening uten å vurdere konsekvensene dette kan få for rettsikkerheten og kvaliteten i politiarbeidet.

I en tid der det reises spørsmål rundt målstyringsregimer og tillitsreformer i det offentlige er etterspurt, synes fortsatt Taylorismen å råde i politiledelsen. Godt hjulpet av internasjonale konsulentbyråer med sin målingsteknologi. Politiet skal arbeide kunnskapsstyrt, heter det. Konsulentbyråene selger tydeligvis den kunnskap politiledelsen har behov for.

At Regjeringen velger å forholde seg til slik «kunnskap» og hevder at dette er bedre enn forskning, samt publikums og politiets erfaringer, er urovekkende. Er våre folkevalgte representanter bekvemme med at norsk politi styres på et slikt kunnskapsgrunnlag?