DEBATTINNLEGG

Fallitterklæring fra fagorganisasjonene på justisfeltet

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Politietaten er med sitt voldsmonopol den etat som tydeligst representerer staten og statsmakten. Ansatte i politietaten forvalter dermed makt på individnivå som få andre offentlige ansatte gjør. Det gjør misbruk av den makten svært alvorlig. Derfor er uttalelsene fra Politiets Fellesforbund og Politijuristene, ved lederne Unn Alma Skatvold respektive Are Skjold-Frykholm, særlig bekymringsfulle.

Nylig varslet både Skatvold og Skjold-Frykholm overfor NRK at deres medlemmer i politietaten står handlingslammede i møte med folk de mistenker har brukt ulovlige rusmidler. Ifølge fagforeningslederne skyldes dette uklare grenseoverganger og retningslinjer fra Riksadvokaten, landets høyeste påtalemyndighet. Dette er imidlertid en sannhet med kraftige modifikasjoner, som jeg må gå ut fra at begge lederne er klare over.

LES OGSÅ: Rapport: Politifolk vegrer seg for å ransake

Farid Shariati, generalsekretær for Preventio.
Farid Shariati, generalsekretær for Preventio.

Ledere for betydelige arbeidstakersammenslutninger på justisfeltet vet rimeligvis at Riksadvokaten har ikke myndighet til å endre norske lover. Det er nasjonalforsamlingen på Stortinget sin jobb. De er nok og kjent med at dagens narkotikalovgivning ikke har blitt mer «liberal», tross de stadige påstandene om noe annet. I vår har nemlig 3 avsatte høyesterettsdommer endt med straffefritak for besittelse av mindre mengder heroin, kokain og amfetamin. Det har ført til at Riksadvokaten, som før øvrig skal være uavhengig, fulgte opp med nye instrukser for hva politiet skal prioritere av type kriminalitetsforebyggende oppgaver. Det er både riktig og logisk rekkefølge. Når dommene er rettskraftige, skal ikke Riksadvokaten overprøve Høyesterett. Det er og helt i tråd med at politiet skal bruke ressurser på forhold som domstolene faktisk utmåler straff for.

Derfor er det gode grunner til å bli bekymret av uttalelsene til Skatvold og Skjold-Frykholm. Rent faglig er deres utsagn en direkte og alvorlig fallitterklæring. Til tross for at politiets primæroppgave er forebygging, vet "man rett og slett ikke hva man skal gjøre for å forebygge" når de ikke nå lenger kan bruke uforholdsmessige tvangsmidler. Hvis dette medfør riktighet, er problemet ikke utydelig lovverk, men manglende grunnleggende innsikt i eget fag.

En nærliggende konklusjon er at politiets ledelse i en årrekke har neglisjert å prioritere politifaglig kompetanseheving både på rusfeltet og forebyggingsfeltet. Når jurister tilsynelatende ikke forstår jussen og når politi «med skoen på» ikke vet hvordan de skal drive med oppsøkende arbeid uten trussel om straff, tvang, bot, ransakelse eller andre alvorlige tvangsmidler, reiser det først og fremst spørsmålet om: Er politietaten i stand til å ivareta og beskytte folks "rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig", og samtidig ivareta samfunnsmandatet sitt, uten å systematisk bryte lovene?

Det tegnes et alt mer tydelig bilde av at politiet preges av svak rolleforståelse og forkjærlighet for tung virkemiddelbruk. De har i for stor grad brukt makt og tvang som løsning i møte med komplekse oppgaver. Fremfor å dyrke metoder basert på dialog, etablering av tillitsfulle relasjoner til viktige målgrupper med basis i empati og forskning har retorikken dreid seg om «verktøykassa» og flere virkemidler i kampen mot kriminalitet. Dette bildet styrkes når politiet får refs av Riksrevisjonen for forhold som kan knyttes til svak politifaglig ledelse.

LES OGSÅ: Riksadvokatens «retningslinjer» er på tvers av loven

Det er særlig skuffende at Politijuristenes leder Skjold-Frykholm nå gir et helt annet signal enn det som var hans reaksjoner i vår da det ble stadfestet av flere offentlige institusjoner at norsk politi systematisk har brutt lovene og menneskerettighetene til brukere. Da omtalte Skjold-Frykholm politiskandalen som "en systemfeil" og "mangel på legalitetskontroll". Her ble det fremmet ønske om et eksternt utvalg som både kunne "rydde opp" i systemfeilen og sikre at det aldri mer gjentok seg. Dette var viktigere enn å plassere ansvaret på politidirektør Benedicte Bjørnland. Samme måned tok også Skjold-Frykholm til ordet for at Justisminister Emilie Mehl burde ta grep og at noe annet ville oppleves som "en hån". Samtidig pekte han på at deler av systemsvikten kunne skyldes for tette forbindelser mellom påtale- og politimyndigheter. Skjold-Frykholms seneste utspill fremstår nå som en helomvending. Det er synd av to grunner. For det første fordi uttalelsene fra april virket ærlige og genuine, og bidro til å styrke troen på integritet i justissystemet. For det andre blir det vanskelig for utenforstående å forestille seg hvordan den interne legalitetskontrollen og fagledelsen kan gjennomføres i politietaten når selv ikke de som er ansatt fra juriststanden vil – eller kan.

Hvem skal politiet jobbe for? Skal det være privatpraktiserende politifolk som følger sine egne moralske kompass, eller skal vi ha et politi som åpner for diskusjoner som gjør de i bedre stand til å ivareta etatens samfunnsmandat? Dessverre ser det ut som at både Skatvold og Skjold-Frykholm har valgt å representere de førstnevnte. Det er alvorlig, og ikke så rent lite trist for de som ønsker rettsstaten vel. En minste forutsetning i en rettstat innebærer at det navigeres etter lover, presisering av praksis og prejudikatenes rolle. Det hadde jeg forventet at lederne for arbeidstakersammenslutninger på justisfeltet tatt utgangspunkt i. Når det ikke er tilfelle får vi alle håpe at Riksadvokat Jørn Maurud er i stand til å finne frem den minste t-skjeen når han må «bruke enda mer tid på å forklare hva som er gjeldende rett, og hva jeg forventer at de gjør og ikke gjør».

Powered by Labrador CMS