Bildet er et illustrasjonsfoto.
Bildet er et illustrasjonsfoto.

Politiets pedagogiske grunnsyn: Vil politiet egentlig lære?

Vi har i flere kronikker, med vitenskapelig grunnlag, pekt på politimaktens utfordringer med å lære. Hver gang møtes våre kritiske, men velmenende forslag med motstand i offentlige medier.

Publisert

Hva er ståa i politiet? Vi har i flere kronikker, med vitenskapelig grunnlag, pekt på politimaktens utfordringer med å lære. Hver gang møtes våre kritiske, men velmenende forslag med motstand i offentlige medier, ikke minst fra Politihøgskolens fagpersonale. Gjengangstonen er at politiet ikke har mer å lære, alt står bra til.

Noe annet hører vi fra det operative politiet, de som møter virkeligheten hver dag. I både e-poster og telefoner får vi i stort monn høre hvordan ståa er: Vi har mer å lære!

Flere ledelsesorienterte løsninger er foreslått. Vi stiller oss derimot bak de som fikk fjernet «visjon»-tanken, som var tiltenkt som en reddende engel. Politiet har allerede et mangfold av administrative direktiver og funksjonsbeskrivelser, både på lokalt detaljnivå, og på overordnet samfunnsnivå. Imidlertid mangler det som virkelig trengs, nemlig Politiets Pedagogiske Grunnsyn (PPG). La oss forklare nærmere.

Referanser

  • «Does the Norwegian police force need a well-functioning combat mindset?», av Ole Boe, Glenn-Egil Torgersen og Tom Hilding Skoglund, Frontiers in psychology (2020).
  • «It All Comes Down to Preparation: A Study of the Perceived Outcomes of Norwegian Police Tactics and Maintenance Training», av Jarle Løwe Sørensen, Glenn-Egil Torgersen, Martin Grove, Lene-Merethe Ellingsen og Ole Boe, Nordic journal of studies in policing (2022).
  • «Mener norsk politi er for dårlig mentalt forberedt», av Jan-Henrik Kulberg, USN.no (2020).
  • «Meeting the challenges of existentioal threats through educational innovation», av Herner Sæverot (red.), Routledge (2022).
  • «Kunne improvisasjon fra politiet ha forhindret Kongsberg-drapene?», Rolf B. Wegner, Aftenposten (2022).
  • «Interaction: “Samhandling” under risk – a step ahead of the unforeseen», av Glenn-Egil Torgersen (red.), Cappelen Damm Akademisk (2018).

Å ta læring på alvor

Etter våre kronikker og ekspertuttalelser i rikspressen, deriblant Dagbladet, har politidirektøren hyppigere tatt i bruk læringsord, som «lærdom» og «læringspunkter». Men, ut ifra flere vitenskapelige studier, er det noe annet som er grunnleggende galt.

Saken er at politiet ikke tar pedagogikkfaget og læringsbegrepet på alvor. Det er ikke nok å si at en skal eller vil lære. Det som må til er å kunne lære, og da må en ha kunnskap om viktige forhold som handler om hvordan læring faktisk skjer.

For å få til faktisk læring, må mange forhold tilfredsstilles, deriblant de tre kjerneprinsippene i moderne pedagogikkvitenskap:

1. Hva er læring egentlig?

For det første må en vite hva læring egentlig er. Her synder politiet mest. I vår siste vitenskapelige antologi – «Meeting the Challenges of Existential Threats through Educational Innovation» – understreker vi at læring innebærer å ta til seg noe nytt og innovativt, slik at både tankesett og handling påvirkes.

Kanskje må tidligere tankesett og handlinger forkastes helt og holdent, en form for avlæring, samtidig som en tar til seg ny kunnskap. Eller kanskje må tidligere måter å tenke og handle på revideres, slik at ny og gammel kunnskap integreres.

Kort sagt, læring innebærer endring av atferd, altså at noe forandres til det bedre.

Men, dette kan en ikke vite sikkert før den eventuelle læringen og endringen er undersøkt i sine aktuelle kontekster. Gode punktvise erfaringer kan gi feil inntrykk og forståelse, ikke minst over tid, når nye og uforutsigbare betingelser oppstår og presser på det tilsynelatende lærte i retninger som da ikke er lært på forhånd.

Ut fra det som har oppstått i diverse PLIVO-hendinger, evalueringsrapporter og utsagn i medier den senere tiden, er det åpenbart at politiet trenger en grundig leksjon om hva læring egentlig er.

2. Hvordan kan læring skje?

For det andre må organisasjonen ha en felles forståelse av sentrale prinsipper for hvordan læring kan skje. I politiet skjer nå læring i form av daglig tjeneste, øvelser og undervisning basert på erfaring fra både operative tjenestepersoner og ansatte fra en rekke fagområder.

Imidlertid finnes det ikke etablerte føringer for hvordan pedagogiske grunnbegreper og metoder skal forstås eller anvendes knyttet til hvilke temaer og ferdigheter som skal utvikles. Da vil også ny-begrepet i politiet, «læringspunkter», få et uheldig utfall: Nemlig at læring knyttets til enkeltpunkter, ikke hvordan disse henger sammen med hverandre eller andre viktige forhold, deriblant situasjon, kultur og system. «Læres» et punkt, krysses dette av, og atferden fortsetter rimelig lik som før – med fornøyde ledere, punktet er jo tilsynelatende lært.

Det viser seg også at innøving av sentrale indirekte kompetanseområder som eksempelvis improvisasjon, som har vist seg å være svært viktig der situasjonsbildet er uoversiktlig, dilemmapreget og tidskritisk, gjerne blir neglisjert som læringsinnhold i utdanninger og øvelser, når spissede erfaringspunkter og systemstrukturer skal tilfredsstilles.

3. Forskningsbasert profesjonskompetanse om samhandling

For det tredje må en vite at samhandling, internt og eksternt, krever spesifikk profesjonskompetanse forankret i forskning som faktisk har undersøkt dette. Disse forhold er dokumentert i vår vitenskapelige antologi «Samhandling under Risk». Det handler om profesjonskunnskap, både slik dette konkret er og virker i ulike deler av egen sektor, men også i andre – for eksempel i helsesektoren.

Samhandling innebærer et høyere relasjonelt ambisjonsnivå sammenliknet meg kommunikasjon eller koordinering. De faktorer som kreves for å få til samhandling under risiko og uforutsigbare betingelser, er til dels helt annerledes enn i situasjoner der samhandling skal skje i et trygt og forutsigbart kontorlandskap.

Slik krever utvikling av effektiv samhandling – både i forbindelse med utdanning, ledelse og operativt – innsikt i dypere kompetansestrukturer, i kombinasjon med moderne teknologi og materiell.

Det er her profesjonskompetansen kommer inn. Det må øves på i praksis, grundig. Feilen som begås, er å tro at en samhandler, som når en gjør som enkle lærebøker eller egen logikk tilsier. Riktig nok er det her, dessverre, et utviklingspotensiale langt utover politietatens rekker.

Pedagogisk grunnsyn

Det som trengs, som både Forsvaret og en rekke større bedrifter har, er et omforent pedagogisk grunnsyn.

I sum: Det som trengs, som både Forsvaret og en rekke større bedrifter har, er et omforent pedagogisk grunnsyn. Det er i praksis et strategisk og dynamisk dokument som klargjør prinsipper og begreper som har med læring, læringskultur, læringsmetoder og ikke minst eksistensielle grunnlagsproblemer og verdier å gjøre.

Alt relatert til politiets arbeidsoppgaver og utfordringer, med fokus også på improvisasjon og det uforutsigbare. På den måten kan alle jobbe i takt, med rom for dissens, samtidig som samhandling og det uforutsette kan inkluderes og legitimeres via et undervisningskorps som har sin forankring i det pedagogiske grunnsynet.

Når dette er sagt, er det ikke nok med å ha dokumenter liggende. Politiets pedagogiske grunnsyn (PPG) må nemlig gjennomsyre læreplanene, utdanningene, kursene og øvelsene. Dertil må PPG inkluderes i strategiske virksomhetsplaner, inkludert på direktoratsnivå, nettopp fordi utøvelse av moderne og effektiv pedagogikk er ressurskrevende, og at den angår alle.

Politiet kan så visst lære, men da under forutsetning av at de ikke går i skyttergraven. Alle former for ubøyelighet eller fastlåste standpunkter må gis slipp på, samtidig som det er rom for kritisk distanse. Når viljen til læring er til stede, kreves kunnskap og kompetanse, samt grundighet og tålmodighet for å sikre læring. Det fins dessverre ingen «quick fix» eller snarvei når det gjelder læring.

Men, når en tar slike forhold til seg, vil politiet igjen kunne være skikkelig på fote. Det gjenstår imidlertid å se om politiet egentlig vil lære.

Powered by Labrador CMS