Bildet er et illustrasjonsfoto.
Bildet er et illustrasjonsfoto.

FAGARTIKKEL

Hva skjer når politiet truer med skytevåpen, men ikke avfyrer skudd?

Norsk politi bruker sjelden skytevåpen i oppdragsløsning. Men hva vil det si å true med skytevåpen, og hva skjer i hodet til tjenestepersoner som peker skytevåpenet mot en gjerningsperson?

Publisert Sist oppdatert

Referanser

· Henriksen, S.V. og Kruke, B. I. «Dynamic and Stressful Situations. » i Nordic journal of studies in policing, 7(02), 99-120.

· Kahneman, D. (2012). «Tenke, fort og langsomt (E. Lilleskjæret & G. Nyquist, Overs.).», PAX Forlag.

· Klein, G. (2008). «Naturalistic decision making.» i Human factors, 50(3), 456-460.

· Myhrer, T.-G. (2020). «Våpeninstruks for politiet: Kommentarutgave (2. utg.).», Universitetsforlaget.

· «Våpeninstruks for politiet.» (2015).

· Yaldizli, S. (2022). «Skudd ikke avfyrt!: En studie av tjenestepersoners beslutningsprosesser i situasjoner hvor de truet med bruk av skytevåpen», masteroppgave ved Politihøgskolen.

Norsk politi bruker sjeldent skytevåpen i oppdragsløsning. Men når det oppstår situasjoner hvor politiet må bruke skytevåpen, er dette krevende beslutninger som må tas under utfordrende omstendigheter. I verste fall kan ende det med alvorlig skade eller død.

I en studie undersøkte Steinar Vee Henriksen og Bjørn Ivar Kruke hvorfor politibetjenter bruker skytevåpen.

I min masteroppgave har jeg undersøkt hva som former tjenestepersoners beslutningsprosesser i de situasjoner hvor det er truet med bruk av skytevåpen uten at det har blitt avfyrt skudd. Masteroppgaven er skrevet som en del av mastergradsstudiet politivitenskap ved Politihøgskolen i Oslo.

Oppgaven er en kvalitativ studie og forskningsmaterialet er basert på dybdeintervjuer av seks tjenestepersoner som har truet med bruk av skytevåpen i reelle oppdrag. Det teoretiske rammeverket er basert på teorier om hvordan beslutninger foretas i virkelige hendelser, også kalt for «naturalistisk beslutningstaking».

Trussel om bruk

Hva vil det si at politiet truer med bruk av skytevåpen? Til min overraskelse var dette ikke tydelig definert.

Våpeninstruksens §5-3 omhandler politiets rapporteringsplikt. I denne bestemmelsen nevnes det blant annet at det oppstår en rapporteringsplikt dersom politiet muntlig og/eller i handling har truet med bruk av skytevåpen. Med andre ord kan tjenestepersoner formidle trusselen muntlig og/eller i handling.

Dersom en trussel formidles muntlig vil det ikke være tvil om at det faktisk var en trussel. For eksempel «Slipp kniven, ellers skyter jeg!». Imidlertid kan det være mer utfordrende å avgjøre når tjenestepersoner har passert grensen for trussel i handling. Derfor ble informantene i studien bedt om å reflektere over hvor grensen går for om en handling med skytevåpen er en trussel eller ikke.

Som forventet var alle enige om at det var en trussel dersom politiet med strake armer pekte skytevåpenet mot en person. Derimot var de ikke like enige dersom politiet holdt skytevåpenet i andre posisjoner. For eksempel dersom politiet holdt våpenet i hånda uten å peke det mot en person, eller at politiet brukte lykta på skytevåpenet for å lyse på en person.

For informantene var intensjonen med bruken av skytevåpenet avgjørende for om det skulle skrives en rapport eller ikke. De skilte dermed mellom taktisk bruk av skytevåpenet og bruk for å formidle en trussel.

For andre involverte personer kan det være vanskelig å skille mellom politiets taktiske bruk av skytevåpen fra en trussel om bruk av skytevåpen. De involverte vil med rette kunne føle seg «truet», men dette utløser likevel ikke en rapporteringsplikt i seg selv.

Ifølge våpeninstruksens kommentarutgave er hensikten med politiets bruk av skytevåpen avgjørende for om det utløser en rapporteringsplikt. Med andre ord er dette i tråd med informantenes syn på hva som er en trussel.

Likevel må det påpekes at det synes å være noe usikkerhet omkring hva som er en trussel eller ikke. Denne type usikkerhet kan være problematisk dersom det fører til underrapportering.

Av hensyn til rettsikkerheten, samfunnet og erfaringslæring, er det viktig for politiet å ha god notoritet på maktutøvelse, særlig i de tilfeller hvor politiet benytter skytevåpen.

Av hensyn til rettsikkerheten, samfunnet og erfaringslæring, er det viktig for politiet å ha god notoritet på maktutøvelse, særlig i de tilfeller hvor politiet benytter skytevåpen.

Baseres på situasjonsforståelse

Hva foregår i hodet til tjenestepersonene når de truer med skytevåpen? Naturligvis kan ikke denne studien gi svaret på et så komplekst spørsmål. Derimot kan det gi en viss innsikt og forståelse for de psykologiske mekanismene som spiller en rolle i tjenestepersoners beslutningstaking.

De kognitive prosessene begynner allerede når tjenestepersoner mottar oppdragsmeldingen. Etter meldingsmottak vil tjenestepersoner forberede seg ved å danne en forståelse av oppdraget de er på vei til, og hvordan oppdraget kan utvikle seg. I politiet blir dette omtalt som å danne en situasjonsforståelse.

En tendens blant informantene var at de tok høyde for at vitneopplysninger kunne være ukorrekte, eller at vitner kunne ha misforstått situasjonen. Informantenes situasjonsforståelse hadde dermed sitt utgangspunkt i vitneopplysninger, men informantene var samtidig forberedt på andre mulige utfall.

Situasjonsforståelsen er en kognitiv prosess som konstant oppdaterer seg. Et funn i studiet er at det til enhver tid var informantenes nyligste «versjon» av situasjonsforståelsen som utgjorde grunnlaget for deres beslutninger om å ikke skyte.

Det vil si at deres beslutninger var basert på hva de trodde der og da. Dette er et funn som støttes av tidligere forskning.

Det vil si at deres beslutninger var basert på hva de trodde der og da. Dette er et funn som støttes av tidligere forskning.

Påvirkningsfaktorer

Hvilke faktorer påvirker beslutningen om å ikke skyte? Politiets oppdrag er sjeldent helt like og faktorenes rolle er avhengig av konteksten det skjer i. Slike kontekstavhengige faktorer kan variere, men denne studien har identifisert tre sentrale faktorer.

De tre faktorene er den fysiske konteksten i oppdraget, opplevd tidspress, og gjerningspersonens handlinger.

Den fysiske konteksten i oppdraget, dreier seg om de fysiske forholdene ved oppdraget. Fellestrekkene i informantenes vurdering dreide seg om å vurdere avstanden til gjerningspersonen, det fysiske miljøet rundt dem, om det var tredjepersoner til stede og om gjerningspersonen hadde våpen. Den sammenlagte vurderingen av disse hadde betydning for informantenes beredskap, handlingsmønster og subjektive vurdering av om de har hjemmel til å skyte eller ikke.

Ett av kjennetegnene ved politiets bevæpnede konfrontasjoner er tidspress.

Ett av kjennetegnene ved politiets bevæpnede konfrontasjoner er tidspress. Tidspress forstås her som en subjektiv følelse av at det haster å ta beslutninger.

Tidspresset kan føre til at beslutningstakere blir mindre analytiske i sine tankeprosesser, ved at de prioriterer og forenkler informasjonsprosesseringen. Følelsen av tidspress er dynamisk, og kan endre seg til å bli høyere eller lavere i løpet av kort tid – avhengig av hvordan politioppdraget utvikler seg.

Et funn i studien var at de fleste informantene truet med bruk av skytevåpen i det øyeblikket konfrontasjonen med gjerningspersonen oppsto.

Et funn i studien var at de fleste informantene truet med bruk av skytevåpen i det øyeblikket konfrontasjonen med gjerningspersonen oppsto. Konfrontasjonsøyeblikket er et kritisk øyeblikk, hvor det gjøres mange vurderinger på kort tid samtidig som tjenestepersoner vil få et inntrykk av gjerningspersonens intensjon og kapasitet.

Dette bringer oss over til den tredje kontekstavhengige faktoren: Gjerningspersonens handlinger. Nærmere sagt dreide dette seg om å oppfatte gjerningspersonens handlinger (hva gjør han?) og en subjektiv oppfattelse av hvilken trussel gjerningspersonen utgjør (hva kan han gjøre?).

Et fellestrekk ved konfrontasjonene til informantene var at ingen av gjerningspersonene gikk til angrep på politiet eller tredjepersoner, og ingen av informantene følte at seg utrygge. Sammenlignet med oppdrag hvor politiet faktisk skyter, ser vi at disse gjerningspersonene var truende eller at de gikk til angrep på politi eller tredjepersoner. Tjenestepersonene som skjøt oppfattet en trussel mot seg selv eller andre.

Med andre ord blir gjerningspersons intensjon og vilje til å utøve vold, samt politiets muligheter for å begrense gjerningspersonens kapasitet, en sentral faktor i beslutningen skyt/ikke skyt.

Kjennetegn ved beslutninger

Hva kjennetegner hvordan tjenestepersoner foretar beslutninger? Tankeprosesser blir gjerne fremstilt som enten intuitive eller analytiske. Intuitive tanker blir beskrevet som ubevisste og raske, i motsetning til analytiske tanker som er bevisste og trege.

En annen innfallsvinkel er derimot at intuitive tankeprosesser ikke skal ses på som et alternativ til analytiske, men at disse prosessene henger sammen i et kontinuum av hvordan beslutninger tas.

Som nevnt over opplevde informantene kort tid til å vurdere og handle i det øyeblikket konfrontasjonen oppsto, og beslutningene kan beskrives som intuitive. Videre har jeg undersøkt hva som kjennetegnet informantenes tankeprosesser videre i konfrontasjonen og kommet fram til tre hovedtrekk. For å illustrere disse hovedtrekkene ble de plassert i et intuitiv-analytisk kontinuum (se illustrasjon).

En informant opplevde sine beslutninger som en instinktiv vurdering fordi situasjonen var veldig gjenkjennelig fra trening, samt at gjerningspersonen var under kontroll på få sekunder.

Andre informanter opplevde at konfrontasjonen var gjenkjennelig fra trening og at gjenkjennelsen ga dem mentalt overskudd til å «løfte blikket». På den måten kunne de vurdere omgivelsen og legge en plan om hvordan de skulle reagere dersom situasjonen eskalerte. Tankeprosessene har blitt beskrevet som en kombinasjon av intuitive og analytiske, uten at dette opplevdes som anstrengende for beslutningstageren.

Andre informanter opplevde en del av situasjonen som gjenkjennelig fra trening. Samtidig opplevde de at elementer i konfrontasjonen var ukjente, fordi man hadde liten eller ingen erfaring fra lignende situasjoner. For eksempel opplevde en informant usikkerhet om personen som ble konfrontert var gjerningspersonen eller en fornærmet i sjokk.

Informanter i denne kategorien brukte sin mentale kapasitet på å avklare det «ukjente», og deres beskrivelser tyder på at de ikke hadde samme mentale overskudd som forrige gruppe.

Hvordan tjenestepersoner foretar beslutninger er altså avhengig av situasjonen de står i, samt tidligere erfaringer.

Hvordan tjenestepersoner foretar beslutninger er altså avhengig av situasjonen de står i, samt tidligere erfaringer.

Erfaring fra jobb og trening

I dagligtalen brukes begrepet «erfaring» for å beskrive noe man har gjort eller opplevd. I denne sammenheng skilles det mellom hvor erfaringen kommer fra. Arbeidserfaring viser til opplevelser fra virkelige situasjoner fra reelle oppdrag, mens treningserfaring viser til erfaringer fra treningssituasjoner.

Refleksjonene til informantene tyder på at de anså mer arbeidserfaring og mer treningserfaring som fordelaktig. Den viktigste betydningen av mer arbeidserfaring syntes å være at det ga en økt følelse av trygghet til å kunne utføre sine arbeidsoppgaver på en god måte. Som en konsekvens av dette opplevde informantene sjeldnere de negative effektene av stress, og de opplevde bedre mentalt overskudd.

Norsk politi bruker sjelden skytevåpen og de fleste politibetjenter har dermed ikke erfaring med slikt fra reelle tilfeller.

På en annen side har arbeidserfaring en klar begrensning. Norsk politi bruker sjelden skytevåpen og de fleste politibetjenter har dermed ikke erfaring med slikt fra reelle tilfeller.

Naturligvis opplevde flere av informantene å true med skytevåpen for første gang. På en annen side hadde de mye treningserfaring fra scenarioer hvor politiet måtte bruke ulike maktmidler for å løse situasjonen, deriblant bruk av skytevåpen.

For informantene var deres erfaringer fra trening avgjørende for gjenkjennelse i «nye» situasjoner. Gjenkjennelsen opplevdes som positivt for deres mentale kapasitet i utfordrende situasjoner.

Et sentralt funn i studiet er derfor at trening på scenarioer som sjeldent oppstår reelt, fyller «tomrommet» fra manglende erfaring fra virkeligheten.

Å fylle opp «tomrommet» til tjenestepersonenes erfaringer er viktig for å fatte gode beslutninger under utfordrende omstendigheter hvor det er fare for liv og helse.

Avslutningsvis

Denne studien kan ikke gi et kortfattet svar på hva som former tjenestepersoners beslutningsprosesser i situasjoner der de har truet med skytevåpen.

Disse beslutningsprosessene formes av oppdragets kontekst og deres egne erfaringer. Hver beslutning vil også få ringvirkninger for hvordan oppdraget utvikler seg videre.

For å sitere en informant: «Det er en million ting som påvirker vurderingen.»

Powered by Labrador CMS