Referanser
· Henriksen,
S.V. og Kruke, B. I. «Dynamic and Stressful Situations. » i Nordic journal of
studies in policing, 7(02), 99-120.
· Kahneman, D. (2012). «Tenke, fort og langsomt
(E. Lilleskjæret & G. Nyquist, Overs.).», PAX Forlag.
· Klein,
G. (2008). «Naturalistic decision making.» i Human factors, 50(3), 456-460.
· Myhrer, T.-G. (2020). «Våpeninstruks for
politiet: Kommentarutgave (2. utg.).», Universitetsforlaget.
· «Våpeninstruks for politiet.» (2015).
· Yaldizli, S. (2022). «Skudd ikke avfyrt!: En
studie av tjenestepersoners beslutningsprosesser i situasjoner hvor de truet
med bruk av skytevåpen», masteroppgave ved Politihøgskolen.
Norsk politi bruker sjeldent skytevåpen i oppdragsløsning.
Men når det oppstår situasjoner hvor politiet må bruke skytevåpen, er dette
krevende beslutninger som må tas under utfordrende omstendigheter. I verste
fall kan ende det med alvorlig skade eller død.
I en studie undersøkte Steinar
Vee Henriksen og Bjørn Ivar Kruke hvorfor politibetjenter bruker skytevåpen.
I
min masteroppgave har jeg undersøkt hva som former tjenestepersoners
beslutningsprosesser i de situasjoner hvor det er truet med bruk av skytevåpen
uten at det har blitt avfyrt skudd. Masteroppgaven er skrevet som en del av
mastergradsstudiet politivitenskap ved Politihøgskolen i Oslo.
Oppgaven er en kvalitativ studie og forskningsmaterialet er
basert på dybdeintervjuer av seks tjenestepersoner som har truet med bruk av
skytevåpen i reelle oppdrag. Det teoretiske rammeverket er basert på teorier om
hvordan beslutninger foretas i virkelige hendelser, også kalt for «naturalistisk
beslutningstaking».
Trussel om bruk
Hva vil det si at politiet truer med bruk av skytevåpen? Til
min overraskelse var dette ikke tydelig definert.
Våpeninstruksens §5-3 omhandler
politiets rapporteringsplikt. I denne bestemmelsen nevnes det blant annet at
det oppstår en rapporteringsplikt dersom politiet muntlig og/eller i handling har
truet med bruk av skytevåpen. Med andre ord kan tjenestepersoner formidle
trusselen muntlig og/eller i handling.
Dersom en trussel formidles muntlig vil det ikke være tvil
om at det faktisk var en trussel. For eksempel «Slipp kniven, ellers skyter
jeg!». Imidlertid kan det være mer utfordrende å avgjøre når tjenestepersoner
har passert grensen for trussel i handling. Derfor ble informantene i studien bedt
om å reflektere over hvor grensen går for om en handling med skytevåpen er en
trussel eller ikke.
Som forventet var alle enige om at det var en trussel dersom
politiet med strake armer pekte skytevåpenet mot en person. Derimot var de ikke
like enige dersom politiet holdt skytevåpenet i andre posisjoner. For eksempel dersom
politiet holdt våpenet i hånda uten å peke det mot en person, eller at politiet
brukte lykta på skytevåpenet for å lyse på en person.
For informantene var intensjonen med bruken av skytevåpenet avgjørende
for om det skulle skrives en rapport eller ikke. De skilte dermed mellom
taktisk bruk av skytevåpenet og bruk for å formidle en trussel.
For andre involverte personer kan det være vanskelig å
skille mellom politiets taktiske bruk av skytevåpen fra en trussel om bruk av
skytevåpen. De involverte vil med rette kunne føle seg «truet», men dette
utløser likevel ikke en rapporteringsplikt i seg selv.
Ifølge våpeninstruksens
kommentarutgave er hensikten med politiets bruk av skytevåpen avgjørende
for om det utløser en rapporteringsplikt. Med andre ord er dette i tråd med
informantenes syn på hva som er en trussel.
Likevel må det påpekes at det synes å være noe usikkerhet
omkring hva som er en trussel eller ikke. Denne type usikkerhet kan være
problematisk dersom det fører til underrapportering.
Av hensyn til rettsikkerheten, samfunnet og erfaringslæring, er det viktig for politiet å ha god notoritet på maktutøvelse, særlig i de tilfeller hvor politiet benytter skytevåpen.
Av hensyn til
rettsikkerheten, samfunnet og erfaringslæring, er det viktig for politiet å ha
god notoritet på maktutøvelse, særlig i de tilfeller hvor politiet benytter
skytevåpen.
Baseres på situasjonsforståelse
Hva foregår i hodet til tjenestepersonene når de truer med
skytevåpen? Naturligvis kan ikke denne studien gi svaret på et så komplekst
spørsmål. Derimot kan det gi en viss innsikt og forståelse for de psykologiske
mekanismene som spiller en rolle i tjenestepersoners beslutningstaking.
De kognitive prosessene begynner allerede når
tjenestepersoner mottar oppdragsmeldingen. Etter meldingsmottak vil
tjenestepersoner forberede seg ved å danne en forståelse av oppdraget de er på
vei til, og hvordan oppdraget kan utvikle seg. I politiet blir dette omtalt som
å danne en situasjonsforståelse.
En tendens blant informantene var at de tok høyde for at vitneopplysninger
kunne være ukorrekte, eller at vitner kunne ha misforstått situasjonen. Informantenes
situasjonsforståelse hadde dermed sitt utgangspunkt i vitneopplysninger, men
informantene var samtidig forberedt på andre mulige utfall.
Situasjonsforståelsen er en kognitiv prosess som konstant
oppdaterer seg. Et funn i studiet er at det til enhver tid var informantenes
nyligste «versjon» av situasjonsforståelsen som utgjorde grunnlaget for deres
beslutninger om å ikke skyte.
Det vil si at deres beslutninger var basert på hva de trodde der og da. Dette er et funn som støttes av tidligere forskning.
Det vil si at deres beslutninger var basert på
hva de trodde der og da. Dette er et funn som støttes av tidligere forskning.
Påvirkningsfaktorer
Hvilke faktorer påvirker beslutningen om å ikke skyte? Politiets
oppdrag er sjeldent helt like og faktorenes rolle er avhengig av konteksten det
skjer i. Slike kontekstavhengige faktorer kan variere, men denne studien har
identifisert tre sentrale faktorer.
De tre faktorene er den fysiske konteksten
i oppdraget, opplevd tidspress, og gjerningspersonens handlinger.
Den fysiske konteksten i oppdraget, dreier seg om de fysiske
forholdene ved oppdraget. Fellestrekkene i informantenes vurdering dreide seg
om å vurdere avstanden til gjerningspersonen, det fysiske miljøet rundt dem, om
det var tredjepersoner til stede og om gjerningspersonen hadde våpen. Den
sammenlagte vurderingen av disse hadde betydning for informantenes beredskap,
handlingsmønster og subjektive vurdering av om de har hjemmel til å skyte eller
ikke.
Ett av kjennetegnene ved politiets bevæpnede konfrontasjoner er tidspress.
Ett av kjennetegnene ved politiets bevæpnede konfrontasjoner
er tidspress. Tidspress forstås her som en subjektiv følelse av at det haster å
ta beslutninger.
Tidspresset kan føre til at beslutningstakere blir mindre
analytiske i sine tankeprosesser, ved at de prioriterer og forenkler informasjonsprosesseringen.
Følelsen av tidspress er dynamisk, og kan endre seg til å bli høyere eller
lavere i løpet av kort tid – avhengig av hvordan politioppdraget utvikler seg.
Et funn i studien var at de fleste informantene truet med bruk av skytevåpen i det øyeblikket konfrontasjonen med gjerningspersonen oppsto.
Et funn i studien var at de fleste informantene truet med
bruk av skytevåpen i det øyeblikket konfrontasjonen med gjerningspersonen
oppsto. Konfrontasjonsøyeblikket er et kritisk øyeblikk, hvor det gjøres mange
vurderinger på kort tid samtidig som tjenestepersoner vil få et inntrykk av
gjerningspersonens intensjon og kapasitet.
Dette bringer oss over til den tredje kontekstavhengige
faktoren: Gjerningspersonens handlinger. Nærmere sagt dreide dette seg om å
oppfatte gjerningspersonens handlinger (hva gjør han?) og en subjektiv
oppfattelse av hvilken trussel gjerningspersonen utgjør (hva kan han gjøre?).
Et fellestrekk ved konfrontasjonene til informantene var at
ingen av gjerningspersonene gikk til angrep på politiet eller tredjepersoner,
og ingen av informantene følte at seg utrygge. Sammenlignet med oppdrag hvor
politiet faktisk skyter, ser vi at disse gjerningspersonene var truende eller
at de gikk til angrep på politi eller tredjepersoner. Tjenestepersonene som
skjøt oppfattet en trussel mot seg selv eller andre.
Med andre ord blir gjerningspersons intensjon og vilje til å
utøve vold, samt politiets muligheter for å begrense gjerningspersonens
kapasitet, en sentral faktor i beslutningen skyt/ikke skyt.
Kjennetegn ved beslutninger
Hva kjennetegner hvordan
tjenestepersoner foretar beslutninger? Tankeprosesser blir gjerne fremstilt som
enten intuitive eller analytiske. Intuitive tanker blir beskrevet som ubevisste
og raske, i motsetning til analytiske tanker som er bevisste og trege.
En annen
innfallsvinkel er derimot at intuitive tankeprosesser ikke skal ses på som et
alternativ til analytiske, men at disse prosessene henger sammen i et kontinuum
av hvordan beslutninger tas.
Som nevnt over opplevde informantene kort tid til å vurdere
og handle i det øyeblikket konfrontasjonen oppsto, og beslutningene kan
beskrives som intuitive. Videre har jeg undersøkt hva som kjennetegnet
informantenes tankeprosesser videre i konfrontasjonen og kommet fram til tre
hovedtrekk. For å illustrere disse hovedtrekkene ble de plassert i et
intuitiv-analytisk kontinuum (se illustrasjon).
En informant opplevde sine beslutninger som en instinktiv
vurdering fordi situasjonen var veldig gjenkjennelig fra trening, samt at
gjerningspersonen var under kontroll på få sekunder.
Andre informanter opplevde at konfrontasjonen var
gjenkjennelig fra trening og at gjenkjennelsen ga dem mentalt overskudd til å
«løfte blikket». På den måten kunne de vurdere omgivelsen og legge en plan om
hvordan de skulle reagere dersom situasjonen eskalerte. Tankeprosessene har
blitt beskrevet som en kombinasjon av intuitive og analytiske, uten at dette
opplevdes som anstrengende for beslutningstageren.
Andre informanter opplevde en del av situasjonen som
gjenkjennelig fra trening. Samtidig opplevde de at elementer i konfrontasjonen
var ukjente, fordi man hadde liten eller ingen erfaring fra lignende
situasjoner. For eksempel opplevde en informant usikkerhet om personen som ble
konfrontert var gjerningspersonen eller en fornærmet i sjokk.
Informanter i
denne kategorien brukte sin mentale kapasitet på å avklare det «ukjente», og
deres beskrivelser tyder på at de ikke hadde samme mentale overskudd som
forrige gruppe.
Hvordan tjenestepersoner foretar beslutninger er altså avhengig av situasjonen de står i, samt tidligere erfaringer.
Hvordan tjenestepersoner foretar beslutninger er altså
avhengig av situasjonen de står i, samt tidligere erfaringer.
Erfaring fra jobb og trening
I dagligtalen brukes begrepet «erfaring» for å beskrive noe
man har gjort eller opplevd. I denne sammenheng skilles det mellom hvor erfaringen
kommer fra. Arbeidserfaring viser til opplevelser fra virkelige situasjoner fra
reelle oppdrag, mens treningserfaring viser til erfaringer fra
treningssituasjoner.
Refleksjonene til informantene tyder på at de anså mer
arbeidserfaring og mer treningserfaring som fordelaktig. Den viktigste
betydningen av mer arbeidserfaring syntes å være at det ga en økt følelse av
trygghet til å kunne utføre sine arbeidsoppgaver på en god måte. Som en
konsekvens av dette opplevde informantene sjeldnere de negative effektene av
stress, og de opplevde bedre mentalt overskudd.
Norsk politi bruker sjelden skytevåpen og de fleste politibetjenter har dermed ikke erfaring med slikt fra reelle tilfeller.
På en annen side har arbeidserfaring en klar begrensning.
Norsk politi bruker sjelden skytevåpen og de fleste politibetjenter har dermed
ikke erfaring med slikt fra reelle tilfeller.
Naturligvis opplevde flere av
informantene å true med skytevåpen for første gang. På en annen side hadde de
mye treningserfaring fra scenarioer hvor politiet måtte bruke ulike maktmidler
for å løse situasjonen, deriblant bruk av skytevåpen.
For informantene var deres erfaringer fra trening avgjørende
for gjenkjennelse i «nye» situasjoner. Gjenkjennelsen opplevdes som positivt
for deres mentale kapasitet i utfordrende situasjoner.
Et sentralt funn i
studiet er derfor at trening på scenarioer som sjeldent oppstår reelt, fyller
«tomrommet» fra manglende erfaring fra virkeligheten.
Å fylle opp «tomrommet»
til tjenestepersonenes erfaringer er viktig for å fatte gode beslutninger under
utfordrende omstendigheter hvor det er fare for liv og helse.
Avslutningsvis
Denne studien kan ikke gi et kortfattet svar på hva som
former tjenestepersoners beslutningsprosesser i situasjoner der de har truet
med skytevåpen.
Disse beslutningsprosessene formes av oppdragets kontekst og
deres egne erfaringer. Hver beslutning vil også få ringvirkninger for hvordan
oppdraget utvikler seg videre.
For å sitere en informant: «Det er en million ting som
påvirker vurderingen.»