En dag på forsommeren sent på 1980-tallet vinket den da 16 år gamle datteren adjø til sine foreldre et sted i Tyskland. Hun skulle sammen med venner oppleve leirskole i noen måneder.

Foreldrene hørte ikke noe fra henne, og gikk derfor ut ifra at hun hadde det så kjekt at de kom i annen rekke. Da leirskolen var slutt, dukket ikke datteren opp. Foreldrene tok kontrakt med skolevenninner, som kunne fortelle at datteren ikke hadde vist seg på leirskolen.

Hun ble etterlyst via det lokale politiet, men uten at dette gav noe resultat. Så dukket det et postkort fra Norge opp i familiens postkasse. Det var adressert til datteren, og der sto det at det var koselig å treffe henne og at hun nå sikkert var vel hjemme igjen.

Bildet på korte viste et område i Fana utenfor Bergen. Over et bestemt hus hadde avsenderen tegnet et kryss, med opplysning om at det var der han bodde.

Endelig kom det et livstegn, og pappa kjøpte flybillett til Bergen Lufthavn Flesland. Han kapret en drosje, der han viste kortet til sjåføren med spørsmål om han kunne kjøre til huset med kryss over. Heldigvis traff han en lommekjent sjåfør, som kjørte ham til det aktuelle huset.

Der fikk han vite at kortet var sendt av sønnen i huset, som nå befant seg i Oslo der han studerte. Etter at det telefonisk var skaffet kontakt med sønnen, kunne han opplyse om at han hadde truffet datteren på Stavali turisthytte på vestsida av Hardangervidda. Jenta, som ikke var fjellkledd, hadde opplyst at hun gikk fra hytte til hytte på Hardangervidda.

Faren fikk også vite at det nærmeste politiet til Stavali var Ullensvang lensmannskontor i Kinsarvik. Faren fikk overnatte, og neste dag dro han tilbake til Tyskland. Han gjorde seg der klar til sin store Norgestur, hvor han skulle forsøke å lete opp sin datter.

En dag seinhøstes samme år dukket det en sliten, eldre tysktalende mann opp på lensmannskontoret. På dårlig tysk fortalte han historien ovenfor. Mannen fortalte også at han var immigrant til Tyskland fra Ungarn. I Tyskland bodde han sammen med sin kone og deres eneste barn, som nå var forsvunnet i Norge.

Faren kom kjørende i en sliten gammel Ford Taunus. Selv hadde han bare en fot. Den andre var påsatt protese. Han hadde sett på kartet at Stavali befant seg ikke så langt fra Kinsarvik, og ville derfor gå til Stavali den samme kvelden. For kanskje det var spor etter datteren der?

Formaninger om avstand, fjellterreng og høydeforskjell hjalp ikke. Han satte seg i bilen og kjørte innover dalen i retning Hardangervidda. Alle mine formaninger hjalp ikke. Han var ustoppelig.

Kvelden, som oppsto med regn og lavt skydekke, gjorde meg mer og mer urolig. Hva skulle jeg gjøre? Jeg kjørte innover dalen. Og riktig nok, innerst i dalen der vegen tok slutt, der sto den gamle Forden forlatt.

Det regnet, og elva Kinso tett ved, med sine mange fossefall, gikk stri. Jeg fikk ikke noen rolig natt der jeg tenkte på den stakkers faren, som desperat lette etter sin datter i for ham et ukjent land og terreng.

Dagen etter møtte jeg på kontoret som vanlig. Jeg tok en tur tilbake til den gamle Forden. Den sto fortsatt forlatt. Jeg tenkte, at i morgen «må det gjøres noe». Tilbake på kontoret ble det skrevet en utførlig rapport, som ble sendt i posten til politikammeret for registrering. Var dette nok? Faren var fortsatt ute i det ugjestmilde terrenget, dårlig kledd og med bare en velfungerende fot.

Etter arbeidstid sa jeg til min kone at jeg bare måtte ta meg en tur og sjekke Forden igjen. Det var nå blitt kveld, og jeg regnet med at bilen sto der fortsatt forlatt. Vel framme ved bilen så jeg at vinduene var dugget på innsiden. Inni satt den gamle mannen hutrende og dyvåt. Hva gjør en lensmannsbetjent da? Ja hva gjør han? «Hvordan går det?», spurte jeg. «Mir geht es schlecht», svarte mannen.

Stotrende av kulde fortalte han at han kvelden før hadde stavret seg oppover helt til tåka innhyllet ham. Han så ikke en meter foran seg. Derfor valgte han å sette seg på en stein mens duskregnet silte ned.

Etter en stund la han merke til at han fikk selskap. En sau hadde registrert at det var et levende vesen på denne steinen. Hele natten satt han på denne steinen med en selskapssyk sau som eneste venn i nøden.

Dagen etter lettet været litt, og han forsto at han måtte se til å komme seg tilbake til sivilisasjonen. Han fant bilen, men visste ikke hva han skulle gjøre videre. I det minste ga bilen ly for været. Der satt han helt til jeg fant ham.

Dette var på slutten av 1980-tallet. Hva gjorde man da som ansvarlig politi?

Jeg tok ham med hjem. Kona, som var en forståelig lensmannsbetjentkone, hadde opplevd det meste i denne rollen. Pappa tysker ble vist inn på badet, der han fikk beskjed om å senke seg ned i badekarets tempererte vann. Deretter fikk han låne tørre klær, samt at han fikk et velsmakende kveldsmåltid. Mens klærne hans tørket, fikk han sove ut i rene sengeklær til neste morgen.

Neste dag var faren blitt noenlunde oppegående igjen. Som en takknemlighetsgave fikk jeg en ganske ubrukelig havfiskestang. Han ble forklart at det ikke hadde noen hensikt å lete etter datteren på Stavali, noe som han nå hadde fortstått. Derfor dro han, uten mål og mening, ut på landeveien igjen.

Jeg hadde avtalt med ham at han kunne ringe meg med visse mellomrom i tilfelle det skulle dukke opp noe nytt om datteren. Pressen ble kontaktet, og Dagbladet hadde et oppslag der historien om den savnede tyske jenta ble fortalt. Noen hadde sett henne i Frognerparken. Dette ble formidlet neste gang faren ringte.

Han kjørte til Oslo der han lette over alt, men uten at det ble noe resultat. Så var det en kveld at jeg fikk en telefon fra et ektepar fra Oslo, som hadde kommet hjem og sett over alle avisene som hadde samlet seg opp i postkassen.

De hadde registret etterlysningen i Dagbladet, og jo da de hadde kommet i snakk med en tysktalende jente på rundt 16 år i Stølsheimen.

Dette ved ei spesiell selvbetjent hytte. Jenta hadde fortalt at hun var på fjellvandring i Norge, men hun var ikke kledd for fjellvandring og det hadde nå begynt å komme snø i fjellet. Hva gjorde jeg da?

Heldigvis hadde våre kollegaer i Sogn full forståelse for problemet. Etter en del diskusjoner for og imot, ble det bestemt at Hovedredningssentralen skulle kontaktes. Det ble bevilget flytimer for søk etter jenta. Det var en spent lensmannsbetjent som ventet på resultatet.

Trolig dagen etter kom det en kjær telefonbeskjed. Et helikopter hadde søkt i et begynnende snødekt område der jenta trolig kunne være. De hadde funnet henne der hun gikk innover fjellheimen i «sommerklær».

Farens følelser i telefonen, da jeg fortalte han hva som hadde skjedd, kan leserne bare forestille seg. Han fikk beskjed om å reise til Sogn der det lokale politiet ville hjelpe ham videre og sørge for at han ble gjenforenet med sin datter.

Hva som skjedde videre i denne familien har jeg ingen anelse om. Har de det bra? Og hvordan går det med datteren? Kanskje dro hun igjen til Norge for å oppleve noe som hun har lengtet etter.