Det har sikkert vært flere tusen artikler om Lørenskogforsvinningen, de fleste med et islett av polarisering mellom politiet og Tom Hagen.

Politiets oppgave er å oppklare saken – å fremskaffe etterforskningsmateriale som kan løse en sak. Politiet etterforsker sannsynligvis denne saken bredt, og neppe bare mot Tom Hagen.

Noen saker er enkle å oppklare. I saker hvor man er kommet etterforskningsmessig bakpå, eller har lite bevis, er det vanskeligere å oppklare og iretteføre saker.

Jeg viser til mitt innlegg om rikspressens rolle i saken i Haugesunds Avis.

I flere alvorlige saker har det vist seg at gjerningsmannen har ligget i politiets etterforskningsmateriale, selv om man over lengre perioder har vært overbevist om andre løsninger. Dersom politiet gjør et samvittighetsfullt og grundig arbeid, kan saker løses om vurderingene svinger under løpet.

Det kan nevnes Monika-saken, Førde-saken og Birgitte-saken. Forskjellig innfallsvinkel til forskjellige uavklarte prosjekter i en sak kan gi ulike vurderinger og resultater.

I Baneheia-saken har Oslo-politiet åpenbart en grundigere tilnærming til forklaringene opp mot det kriminaltekniske enn hva man hadde i Kristiansand.

I Birgitte-saken har Grete Strømmes rapport (som politi og påtalemyndighet fortiet gjennom to rettsinstanser) og Harald Olsens rapport, vært tillagt vekt og foranlediget at man har ettergått nye gjerningsmenn.

I Monika-saken i Bergen var det «dissenterens» vinkling som senere løste saken. Forskjellige vurderinger av et uklart hendelsesforløp kan være positivt.

I Danmark er det mer vanlig enn hos oss å bruke påfyll eller «nye øyne» på uløste eller fastlåste saker. Dette vurderes som positivt, og er ikke kritikk over de som har utført grunnarbeidet.

I VGs oppsummering av tiden forut for pågripelsen av Tom Hagen, ser man konturene av at det kan ha vært for høyt spenningsnivå og fravær av bevis.

Ingen fra norske politidistrikter reiser til England og Scotland Yard for å få taktisk input om hvordan en mann i 70-årene skal skakes og bli mentalt satt ut i forbindelse med en pågripelse, dersom man har klare bevis.

Dersom man hadde hatt klare bevis var det bare å pågripe siktede, gi vedkommende anledning til å forklare seg og så foreholde vedkommende de klare bevisene.

Det er viktig at spillereglene følges, og at forsvaret får tilgang til all informasjon fra både tradisjonell og utradisjonell etterforskning. Det er flere alvorlige saker hvor endel bevis og informasjon ikke er tilflytt forsvaret og derved holdt saken avsporet over tid.

Forsvarerne og politiet vil ofte i marginale saker gjøre forskjellige vurderinger om hva som har betydning som bevis og hvordan det vektes.

Krimkommentator Olav Rønneberg i NRK hadde nylig en kronikk hvor han omtalte utradisjonelle etterforskningsmetoder i saken.

Et dilemma i disse sakene, er at man sannsynligvis står med et begrenset faktum i retten. Dette faktum kan være skjevt vinklet eller basere seg på informasjon som ikke har vært gjenstand for kontradiksjon. Det blir oppnevnt en skyggeadvokat. Det er en liten krets med dommere som løpende vurderer og godkjenner de pågående etterforskningsskritt. Terskelen for å anvende utradisjonell etterforskning kan fort ligge lavt i alvorlige saker.

Skjult etterforskning mot en mistenkt kan slå positivt ut for den mistenkte. Politiets samfunnsoppdrag er å løse saken – samt under løpet å avklare skyld og skyldfrihet. En skjult etterforskning kan fremskaffe dokumentasjon for både skyld og skyldfrihet.

Jeg tror ikke politiet har tapt tid til vitneavhør eller fremdrift på grunn av utradisjonell etterforskning. Politiet har benyttet dette bevisst.

Det fremgår av journalisters oppsummering at politiet ga motsatte opplysninger av sine planer til Hagen i begynnelsen av april 2020 – sikkert for å kontrollere hans atferd og kontakter etter dette.

Jeg antar sakskomplekset er anlagt vidt, og at det er flere uavklarte prosjekter. Man sitter neppe med et batteri av utstyr og personell med kompetanse operative over flere år om det bare dreide seg om kryptoadresse og sender/mottaker. Det er sikkert et proaktivt team, forhåpentligvis med rom for dissentere, som systematisk har innsamlet og ettergått forskjellig informasjon.

Samfunnet håper og forventer at det som skjedde med Anne Elisabeth Hagen blir oppklart. Det er ofte mye interessant i bredden og dybden i det tidsnære arbeid som er gjort.

Det er mange alternative innfallsvinkler og løp som må gås om man søker det politiet mener er de som faktisk har utført bortføringen.