Nils Christies «Hvis skolen ikke fantes» fikk stor oppmerksomhet da den utkom i 1971. Denne teksten skal ikke handle om den boken. Nils Christie omkom i en ulykke i 2015. Christie var selve tenketanken bak det som i dag heter Konfliktådet.

Jeg tror han kunne ha skrevet en bok med tittelen «Hvis politiet ikke fantes».

Hvilke tanker hadde han gjort seg om politivoldsaken på Kongsberg? Politimannen som var tiltalt for vold og grovt brudd på tjenesteplikten, ble frikjent. Saken er anket til lagmannsretten. Hva kunne ha vært gjort annerledes?

Jeg tror Christie hadde hatt tanker om et annet forløp. Han ville nok ha foreslått å samle dem som var til stede og involvert i episoden natt til søndag 30. oktober 2022. 

Ikke umiddelbart, selvsagt, men gjerne den påfølgende mandagen. Da hadde adrenalinkicket roet seg, og muligheten for og evnen til fornuftig tenkning og dialog større. En tilkalt og erfaren konfliktmekler (ja, hvorfor ble ikke Konfliktrådet kontaktet i denne saken?) hadde lyttet oppmerksomt til deltakernes beskrivelser og oppfatninger av den nattens hendelser: Dørvakten, politifolkene og de berørte gjestene fra utestedet.

Etter det jeg har lest meg til, hadde en av gjestene, på vei ut av lokalet, kommet med trusler mot dørvakten. Han varslet politiet som raskt kom til stedet. Det tok bare noen sekunder før slåsskampen var i gang. 

Konfliktmekleren ville sikkert vite mer om hva som hadde skjedd før gjestene kom ut på gaten. Ble de bedt om å forlate lokalet? Var de beruset? Var det allerede en amper stemning inne på utestedet da en av gjestene truet dørvakten på vei ut?

Mekleren ville vært opptatt av detaljbeskrivelser. Hva tenkte og følte politimannen – han som på videoen slo – da han kom til åstedet? Meklerens oppgave er ikke å dømme. Hans oppgave er å lytte til de ulike aktørenes beretninger.

Min gjetning er at de den natten var sterkt emosjonelt styrte. Sterke følelser og lite rasjonell tenkning. Hva skjer når man er i en antatt farlig situasjon? Løpe fra stedet, eller ta opp kampen? Flight eller fight? De gikk rett i fightmodus. 

Mekleren skjønte at de hadde vært redde. Frykten drev dem inn i kampmodus. Med empati og tilstedeværelse ville mekleren forhåpentligvis kunne få partene til å akseptere og forstå hverandres reaksjoner. 

«Ja, vi var egentlig redde alle mann.»

Det kan kalles forsoning. I denne saken er det ingen gjerningsmann eller offer. Kamphanene kan gjerne møtes igjen i retten, men da som forlikte parter.

I sin artikkel «Konflikt som eiendom» hevder Christie at rettssystemet fratar de involverte parter selve konflikten. Slåsskampen på gata i Kongsberg tilhørte gutta som var med på den.

«Hvis politiet ikke fantes» hadde denne episoden på Kongsberg føyd seg inn i rekken av et velkjent fenomen i Norge: «Bli med utafor.»

Den som blir stående, går inn igjen. Den som blir liggende igjen på bakken, slikker sine sår.