Når politiet ikke kommer

April 2018: På Mehamn Arctic Hotel blir en beruset gjest nektet servering. Han slår til dørvakten, som knekker nesa. Hotellet ringer politiet, de kommer ikke. Etterpå er daglig leder Oddvar Jenssen kritisk.

«Vi lurer jo på om det er slik at vi selv må være politi? Er det dette den nye politireformen betyr? For fortsetter det på denne måten, må vi ansette egne livvakter som kan være her,» sa han til iFinnmark. 

April 2019. Hans Enge i Mehamn kontakter politiet om det han mistenker er fyllekjøring etter å ha observert en vinglete ferd som endte i en lyktestolpe.

«Det er nesten som om det ikke er vits å ringe politiet når de ikke kommer, når ingenting skjer så er det ikke noe poeng,» uttalte Enge til iFinnmark etterpå.

Mai 2019. Det holdes folkemøte om politiberedskapen i Gamvik og Jeanethe Paulsen fra Mehamn holder appell. Her forteller hun om en gang hun selv kontaktet politiet da en fyllekjører nesten kjørte ned hennes to år gamle barnebarn, hun måtte vente i 35 minutter før de kom.

«Etter at nærpolitireformen ble innført, skaper politiet ikke lenger noen form for trygghet. Politiet er ikke tilgjengelig for innbyggerne, politiet jobber ikke forebyggende, politiet ferdes ikke der hvor allmennheten er, politiet er ikke lokalt. Nærpolitireformen er ikke noe av det den lover,» sier Paulsen fra talerstolen i rommet der også politimester Ellen Katrine Hætta er blant tilhørerne. 

Målet var et nærpoliti

Så hva lover egentlig nærpolitireformen?

Stortingsproposisjonen fra 2015 levner liten tvil:

«Målet med reformen er et nærpoliti som er operativt, synlig og tilgjengelig, og som har kapasitet og kompetanse til å forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger, og sikre innbyggernes trygghet. Det skal utvikles et kompetent og effektivt lokalt nærpoliti der befolkningen bor. Samtidig skal det utvikles robuste fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens kriminalitetsutfordringer. Formålet med proposisjonen er å sikre politiet en organisering som legger til rette for å nå disse målene. Målene innebærer blant annet å gå fra tomme lensmannskontorer til et tilstedeværende politi som befinner seg i lokalsamfunnet, er synlig og tilgjengelig, og som sikrer borgernes trygghet.»

Jeg gjentar: Et tilstedeværende politi som befinner seg i lokalsamfunnet, er synlig og tilgjengelig og sikrer borgernes trygghet.

Lenger vekk fra virkeligheten mehamnværingene skildrer i dag, kan vi vanskelig komme.

Rundt om i landet sitter det andre og føler på det samme.

Det går fram av rapporten «Nærpolitireformen og politiets relasjon til publikum», som ble publisert av Arbeidsforskningsinsituttet i april i år. 

LES OGSÅ: Tre av fire politifolk sier ressursmangel går ut over oppgaveløsningen

Går utover yrkesstoltheten

Den er resultatet av et forskningsprosjekt som blant annet utforsker politireformens konsekvenser for politiets relasjon til publikum, og er basert på svarene fra 3.100 politiansatte.

En av konklusjonene er at politiet har mindre kontakt med publikum i dag enn for fem år siden.

«Mens nesten syv av ti politiansatte opplevde å ha direkte kontakt med publikum flere ganger om dagen i 2013, er det tilsvarende tallet for 2018 fem av ti,» heter det i rapporten.

I Finnmark er andelen fire av ti.

På spørsmålet om nærpolitireformen gir publikum et bedre tilbud, svarer flertallet benektende. I Finnmark er drøye 62 prosent helt uenig i påstanden, mens drøye 18 prosent er litt uenig. Samtidig forteller rapporten at reformen har gått utover yrkesstoltheten til de politiansatte.

Seks av ti mener reformen bidrar til at de ikke lenger er like stolt av å være politi.

«Jeg føler at jeg ikke klarer å yte like god service til de vi skal tjene der ute som jeg gjorde før. (...) Vi er satt i en situasjon der vi ikke får til jobben like godt som før. Da er reformen mer enn bortkasta,» sier en politiansatt som har deltatt i en fokusgruppe for prosjektet. 

Tilliten til politiet

Den ferskeste evalueringen av politireformen viser også en negativ trend når det gjelder publikums oppfatning av politiet. Evalueringen er gjennomført av Direktoratet for forvaltning og IKT i 2018, og konkluderer med at tilliten til politiet har gått tilbake fra året før. Dette baserer de på politiets innbyggerundersøkelse, der 27 prosent oppgir å ha svært stor tillit til politiet, mens 51 prosent har ganske stor tillit. Dette er henholdsvis to og fire prosentpoeng lavere enn året før. 

LES OGSÅ: Første gang på flere år: Tilliten til politiet synker

«De som har blitt utsatt for kriminalitet, særlig de som har vært utsatt for utpressing, mobbing, hatkriminalitet eller ran, har gjennomgående lavere tillit enn de som ikke har vært utsatt for kriminalitet. Ifølge 2018-undersøkelsen har tilliten til politiet gått ned i alle politidistrikter,» heter det i rapporten.

I Gamvik kommune er tilliten til politiet tynnslitt, nettopp fordi befolkningen gang på gang opplever at de ikke får hjelp når de ber om den.

27. april ble det så altfor tydelig når det var ambulansepersonellet som kom først på stedet etter drapet på Gísli Thor Thorarinsson. De måtte vente utenfor fram til politiet kom, sånn er reglene når det kan være vold og våpen inne i bildet. Og politiet, de lot vente på seg. De har selv bekreftet overfor NRK at det tok 53 minutter fra nødmeldingen kom til patruljen var på plass ved huset i Mehamn. Det er unødvendig å si at det er lenge å vente når drapsalarmen har gått. 

Kanskje begynne med boplikt

Det er et faktum at Finnmark er et fylke med store avstander, og det er forståelig at det ikke er mulig å være stasjonert 24 timer i døgnet i hver en krok. Men vi burde kunne forvente tilstedeværende politi i kommunesentrene, nettopp på grunn av de store avstandene.

For det er ikke bare snakk om avstand. Jevnlig spiller også været en stor rolle. Plutselig er en vei stengt. Hva skjer da?

For Gamviks del er den største utfordringen manglende bosatt politi i kommunen. Mens både ordføreren og andre innbyggere mener det umulig kan være tre politiansatte ved lensmannskontoret i Mehamn, står politiet fast på det motsatte. Men flere av dem har bostedsadresse i Kjøllefjord. Da kan det være langt til Mehamn når det smeller, ikke minst når det smeller utenom ordinær arbeidstid.

Selv sier politiet at de ikke opererer med boplikt overfor sine ansatte. Vel. Kanskje de skulle begynne med det.

For det er mange grunner til at politiet bør være tilstede i Mehamn, grunner som ikke eksisterer for Kjøllefjords del.

Tatt loven i egne hender

Det er for eksempel Mehamn som har skjenkestedene, som naturlig nok kan by på utfordringer nattestid. Det er Mehamn som har flyplassen, noe som må anses som det største terrormålet på Nordkyn. Og fra Mehamn fortsetter veien videre til bygda Gamvik, som blant annet har et veletablert miljø av tilreisende fiskere og fiskeriarbeidere. For Kjøllefjords del ligger bygda ved veis ende på den andre siden av halvøya, og dermed langt unna alt. Det er bare bygda Dyfjord som nås kjappere derfra enn fra Mehamn.

Det må politiet ta innover seg.

Og de må ta den klare talen fra befolkningen på alvor. De skal forebygge, etterforske og påtale kriminelle handlinger og sikre innbyggernes trygghet.

Første post må være å lytte når befolkningen ringer om hjelp og strekke seg langt for å komme til unnsetning. I tide.

I Mehamn sier Jeanethe Paulsen at hun flere ganger har sett seg nødt til å ta loven i egne hender, hun stiller seg opp med gul refleksvest og kamera og simulerer at hun er politi for å skremme dem som kjører for fort i nabolaget, hun sparker baller ut i veien for å få dem til å bremse, hun gjør det hun som privatperson kan for å sikre dem hun er glad i.

Og selv om det er en prisverdig innsats av Jeanethe, så er det vel ikke sånn vi vil ha det?

Det er politiet som skal stoppe råkjørerne. Fyllekjørerne. De som tyr til vold etter for mange øl på puben, som skaper utrygge situasjoner, som i verste fall skader andre.

Det er politiets oppgave.

Da må de komme når befolkningen ber om hjelp. 

Dette debattinnlegget ble først publisert på iFinnmark.no. 

LES OGSÅ: Folk har størst tillit til Oslo politidistrikt - minst til Finnmark politidistrikt