Tiden er overmoden for egen kommunikasjonskanal mellom politiet og pressen

Tiden er overmoden for egen kommunikasjonskanal mellom politiet og pressen

Politiet svikter ofte som verst når det gjelder som mest. Det svarer norske journalister i en ny, landsomfattende undersøkelse.

28. september 2011 sendte politiet ut sin første tweet, i Oslo. De andre politidistriktene fulgte etter. Ett av målene skulle være å levere likere tjenester til borgerne. For alle har vi forventinger om at politiet skal kommunisere godt og jevnlig om pågående oppdrag og operasjoner som er av betydning for samfunnet. Politiets korte meldinger på sosiale medier kan i så måte nå et bredt publikum.

Landets journalister og redaktører har imidlertid ved flere anledninger uttrykt sin misnøye med denne kommunikasjonsformen. Både gjennom avisledere, kommentarer og i møter med politiets representanter. For første gang er denne kritikken satt i system, og vi kan vise til landsomfattende og mer generelle funn.  Det kom inn 658 svar da Norsk Journalistlag (NJ) i oktober gjennomførte en spørreundersøkelse blant alle medlemmer som er i kontakt med politiet som en del av sin arbeidshverdag. Hovedkonklusjonene bygger opp om kritikken som journalister har meldt inn til Norsk Journalistlag de siste årene.

Når det skjer større ting, er manges inn­trykk at politiet unn­later å melde før det har gått en viss tid

Kommunikasjonen er blitt dårligere etter at politiet tok i bruk Twitter som primær kommunikasjonskanal. Det svarer over halvparten av medlemmene i vår undersøkelse. De spurte journalistene er i stor grad i kontakt med politiet i forbindelse med pågående hendelser, aksjoner eller oppfølging av disse. Og det er her det ofte svikter som mest. Når det skjer større ting, er manges inntrykk at politiet unnlater å melde før det har gått en viss tid. Og det er når det virkelig haster at politiet er minst tilgjengelig. «Så fort det skjer litt større hendelser, pleier politidistriktet å melde at det ikke er mulig å kontakte operasjonssentralen,» er en tilbakemelding som går igjen. Det samme er denne: «Vi har etter hvert en god del eksempler på saker som ble tvitret om først timer etter at de har skjedd. Da forsvinner pressens mulighet til å rykke.»

Silje Bratland Roksvåg

Politiet melder heller ikke fra om alt av betydning. Kun 1,7 prosent av de spurte mener at politiet tvitrer ut alle hendelser. Ni av ti i NJs undersøkelse oppgir at redaksjonene ofte får tips om hendelser eller politiaksjoner som ikke varsles på Twitter. Sprengningsuhell der stein hagler over skolegård, drap med potensielt farlig gjerningsperson på frifot og bombetrussel mot plattform der 170 personer ble evakuert er bare noen av mange eksempler våre medlemmer har oppgitt at politiet ikke har loggført på Twitter. «Det blir vanskelig å stole på Twitter», heter det i undersøkelsen.

Ina Nyrud

Og når politiet først melder om hendelsene, er opplysningene svært sjeldent gode nok til at pressen kan utføre samfunnsoppdraget som informasjonsformidler på tilstrekkelig vis. Ni av ti av våre medlemmer oppgir at politiets informasjon i Twitter-meldingene er så mangelfull at de ofte må ringe for å få supplerende eller korrigerende informasjon. Som en journalist skriver: «Jeg har opplevd flere ganger at saker ikke blir oppdatert via Twitter, at politiet rett og slett glemmer det. Sist var det en ulykke, og det ble oppdatert på Twitter først etter at jeg ringte og hadde stilt en del oppfølgingsspørsmål.» Eller som en annen skriver: «Vi vil gjerne gi politiet arbeidsro i den første fasen. Men når de utelater viktig informasjon om sted/omstendigheter må vi ringe. De saboterer for seg selv.»

Ifølge NJs medlemmer er det operasjonslederne i Nordland, Oslo og Møre og Romsdal som er de flinkeste til å tvitre utfyllende nok, mens det skorter mer hos operasjonslederne i Trøndelag, Agder og Innlandet. Det er likevel et annet politidistrikt som scorer dårligst på oppfølgingsspørsmålet «hvor ofte må du ringe for å få supplerende informasjon?» Her oppgir 97 prosent av dem som forholder seg til Vest politidistrikt at de svært ofte eller nokså ofte må plukke opp telefonen og ringe, mens man i andre enden av skalaen finner Oslo politidistrikt der «kun» 82 prosent svarer det samme. Det er også Vest politidistrikt som scorer dårligst på spørsmålet om tilgjengelighet blant operasjonslederne, mens NJs medlemmer mener at de mest tilgjengelige operasjonslederne sitter i Finnmark.

Politiet må finne en bedre løsning på informasjonsflyten til journalister når det smeller

Politiet må finne en bedre løsning på informasjonsflyten til journalister når det smeller. Særlig i politidistrikter som nylig er slått sammen er voksesmertene store. Journalister i lokalaviser forteller i undersøkelsen om misvisende geografiopplysninger i Twitter-meldingene eller at deres kommuner nærmest er blitt borte i politiets logg etter politireformen som 1. januar 2016 reduserte antall politidistrikter fra 27 til 12. Nærpolitireformen er med andre ord blitt en fjernpolitireform for mange av våre medlemmer. 

Det er flere grunner til at det er viktig med god dialog mellom politiet og pressen. Årsak nummer én er medias rolle som informasjonsformidler. Publikum skal føle seg trygg på at mindre og større eller alvorlige hendelser som kan berøre dem er å finne omtalt i sine respektive lokalmedier. Ofte har publikum også behov for å få bekreftet eller avkreftet om noen av deres nærmeste har vært involvert i pågående hendelser. Det er videre i samfunnets interesse at straffesaker blir omtalt. Den allmennpreventive effekten forutsetter at publikum blir gjort kjent med hvilke handlinger som ligger til grunn, og hva som blir konsekvensene av slike lovbrudd. Skal straffeforfølgingen kunne ha en avskrekkende virkning, er det nødvendig at politiet orienterer allmennheten om både foranledningen og oppfølgingen av disse sakene.

Dessverre sitter mange journalister i dag med inntrykket av at politiet ikke forstår pressens samfunnsrolle. I undersøkelsen kommer det frem at særlig tv- og radioreportere sliter med å få politiet til å uttale seg i opptak. «Det er bare noe jeg har bestemt meg for at jeg ikke gjør» har enkelte fått til svar fra operasjonslederne i sine distrikt. Medlemmene våre opplever at politiet i dag siler informasjonen ut til pressen i større grad enn tidligere, og gjør seg selv til «redaktør». Vi har naturligvis forståelse for at Twitter kan skape noen personvern-utfordringer. Nettopp derfor er det nødvendig å gjøre noe med dagens informasjonskanal til pressen, som står i en særstilling.

Journalister står ikke uten rettigheter i spørsmålet om hva politiet skal gi ut av informasjon til allmennheten. Det er ikke fritt frem for politiet å bestemme hvordan opplysningene skal gis. De rettslige reguleringene kan dels innebære plikt til å uttale seg, og dels forbud. Men utenfor disse områdene er det et vidt område der det er adgang til å gi saklig og nøktern informasjon etter et konkret skjønn. Det er særlig dette politiskjønnet som må utfordres. I dag er det slik at prinsippene praktiseres svært ulikt, tidvis også innenfor samme politidistrikt. Flere journalister skriver i undersøkelsen: «Operasjonssentralen er veldig personavhengig. Enkelte leverer veldig bra og detaljert på Twitter, andre kommer ikke med en eneste melding gjennom en hel vakt.»

Politiet har egne retningslinjer for hvordan de skal informere allmennheten på Twitter. Her heter det at politiet blant annet «skal» tvitre om trafikkulykker, brann, store alvorlige hendelser og fare for befolkningen. Og at de «bør» tvitre om pågående oppdrag med flere enheter, hjelp til pågripelse og redningsaksjoner. Vi sitter imidlertid med eksempler fra undersøkelsen der journalister verken har fått informasjon om drap, politibiler som har kollidert, trailervelt, branner eller store politiaksjoner med helikopter, for å nevne noe.

Lov og forskrift setter også krav til politiets informasjonsoppgave. Her heter det blant annet at de skal «gi saklig og nøktern informasjon om hendelser av allmenn interesse.» Alle straffesaker har en viss allmenn interesse, særlig når det er tale om en verserende straffesak. Pressens oppgave med å informere om saker av allmenn interesse gir journalister et saklig og beskyttelsesverdig behov for å få opplysninger om slike saker.

Det synes imidlertid som om det er nettopp i sakene med stor allmenn interesse at politiet svikter mest med å gi informasjon. Resultatene i undersøkelsen sammen med den uttrykte misnøyen hos norske pressefolk gjennom flere år sender signaler om at medienes samfunnsoppgave i større grad enn i dag må hensyntas. Det skorter ikke på forslag til endringer i undersøkelsen – 288 svar for å være helt nøyaktig.

Konklusjonen er denne: Tiden er overmoden for at pressen får sin egen, lukkede kommunikasjonskanal med politiet.

Til toppen