Tap av stilling som straff eller ved avskjed

Polititjenestemenn som begår straffbare handlinger risikerer også å miste jobben i tillegg til å bli straffet.

  • Endret

Spørsmålet om hvorvidt en polititjenestemann får beholde sin stilling kan bli avgjort administrativt etter tjenestemannslovens regler, ved at tilsettingsmyndigheten gir polititjenestemannen avskjed, jfr. tjml. § 15.Spørsmålet kan imidlertid også bli avgjort som en del av straffesaken, ved at det nedlegges påstand om fradømmelse av stillingen som rettighetstap, jfr. straffelovens § 29. Spørsmålet kan med andre ord bli behandlet på to alternative måter.

Bevisbyrden strengere krav for rettighetstap i en straffesak

Etter tjml. § 15 vil det være spørsmål om tjenestemannen grovt har krenket sine tjenesteplikter, men kanskje særlig om tjenestemannen «ved utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sin stilling eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen». Etter strl. § 29 er skjønnstemaet om den straffbare handling «viser at vedkommende er uskikket eller kan misbruke en stilling», og om allmenne hensyn tilsier tap av stillingen.

Selv om skjønnstemaet således er gitt en noe forskjellig formulering, er realiteten likevel langt på vei sammenfallende. Handlingens art, og særlig hensynet til tjenestens tarv - herunder den anseelse som knytter seg til stillingen - skal tillegges vesentlig vekt ved vurderingen. Det kan ikke være tvil om at den som ved utilbørlig atferd har vist seg uverdig til stillingen, eller som har nedbrutt den for stillingen fornødne aktelse eller tillit, må ansees for uskikket til stillingen.

Tap av stillingen etter strl. § 29 er utvilsomt å anse som straff, mens administrativ avskjed etter tjml. § 15 er en sivilrettslig reaksjon. Det er derfor ikke uten videre klart at terskelen for tap av stilling etter strl. § 29 må være høyere enn terskelen for avskjed etter tjml. § 15. Utformningen av lovreglene trekker ikke i denne retning. Høyesterett har likevel lagt til grunn rettighetstap etter strl § 29 "må benyttes med varsomhet", jf Rt. 2003 s. 445 og Rt. 1999 s. 383.

Dette må innebære at rettighetstap blir en strengere reaksjon enn avskjed, jf også Bjørnaraa, Gaard og Selmer: Norsk tjenestemannsrett (2000) s. 748. Dertil kommer at beviskravene er strengere i en straffesak enn i en avskjedssak.

Politimester vurderer på selvstendig grunnlag

Når det er spørsmål om en tjenestemann skal gis avskjed, er utgangspunktet at dette spørsmål skal vurderes av politimesteren, og avgjøres av tilsettingsrådet. Avgjørelsen kan påklages, og klageinstansens vedtak kan bringes inn for domstolene, jfr. tjml. § 19.

Politimester som de øvrige organer er forpliktet til å vurdere selvstendig om det er grunn til å meddele avskjed, og uavhengig av eventuell straffesak, jfr. også Bjørnaraa m.fl. s. 644.

Det kan være at det straffbare forhold er av en slik art at politimesteren har påtalemyndighet. Dette vil eksempelvis være tilfellet ved promillekjøring utenfor tjenesten, fordi det i et slikt tilfelle er det tale om en forseelse, jfr. vegtrafikkl §§ 22 og 31og strprl § 67 annet ledd. I slike tilfelle må det legges til grunn at det først må vurderes administrativt om forholdet gir grunn til avskjed, eventuelt ordensstraff, før det reises tiltale med påstand om tap av stillingen etter strl. § 29, jfr. Rt. 1966 s. 195.

Avgjørelsen legger opp til «at spørsmålet om tjenestens tarv krever at domfelte avskjediges fra stillingen, eller om han skalilegges ordensstraff (...) blir behandlet og avgjort av de administrative myndigheter etter reglene i tjenestemannsloven». Tilsvarende gjelder Rt. 2003 s. 445, jfr. også Bjørnaraa m.fl s. 643.

Er tjenestemannen gitt avskjed eller ilagt ordensstraff, skal det ved straffutmålingen tas hensyn til dette, jfr. tjml. § 21. Imidlertid vil det også ved straffutmålingen kunne tas hensyn til om tjenestemannen blir idømt tap av stilling som rettighetstap. I seg selv kan tjenestemannslovens bestemmelse derfor neppe tas til inntekt for at administrativ behandling må ha funnet sted før straffesak med rettighetstap avgjøres, og lovforarbeidene kan ikke sees å gi uttrykk for noen forutsetning i en slik retning.

Det kan likevel merkes at Bjørnaraa m.fl. s. 643 gir uttrykk for det syn at tjenestemannslovens bestemmelse bygger på en slik forutsetning, likevel uten nærmere å underbygge dette.

Frifinnende dom - likevel avskjed

I Rt. 1966 s. 195 var forholdet at de faktiske omstendigheter var «helt på det rene». Høyesterett fant det da riktig at fradømmelse av stillingen ikke burde skje «når det ikke foreligger noen uttalelse om hvorledes de administrative myndigheter ser på spørsmålet». Vanskeligere blir det i de tilfelle hvor de faktiske omstendigheter ikke er rimelig klarlagt, f.eks. om tjenestemannen skulle være anmeldt for voldtekt, i en situasjon som ikke har noen tilknytning til tjenesten.

I slike tilfelle vil det for tilsettingsmyndigheten kunne fremstå som hensiktsmessig å avvente videre etterforskning og straffesakens behandling før det tas standpunkt til spørsmålet om avskjed skal meddeles. Siden de faktiske forhold ikke er rimelig klarlagt vil det i slike tilfelle også være vanskelig for administrative myndigheter å avgi noen uttalelse. Dertil kommer at det tjenestemannsrettslig kan ha betydning om det i straffesaken blir avsagt dom for betinget eller ubetinget fengselsstraff.

Tjenestemannsrettslig vil tjenestemannen i slike tilfelle kunne suspenderes, og eventuelt overføres til en annen og mindre betrodd stilling inntil straffesaken er avgjort.

Selv om straffesaken går sin gang, kan det selvstendige ansvar for tilsettingsmyndigheten vise seg under straffesakens behandling, f.eks. hvor tingretten avsier frifinnende dom, men hvor de faktiske omstendigheter viser en opptreden fra tjenestemannens side som ikke er forenlig med de krav som stilles til den for stillingen fornødne aktelse og tillit. I slike tilfelle må tilsettingsmyndigheten selvstendig vurdere om det foreligger grunnlag for avskjed.

Frifinnelse ikke hinder for avskjed

Når den straffbare handling er begått i tjenesten, er påtalekompetansen lagt til Spesialenheten for politisaker som også forestår etterforskningen. Spesialenheten skal sende saken til vedkommende politimester «dersom det gjennom anmeldelse eller enhetens etterforskning er kommet frem forhold som tilsier at saken bør vurderes administrativt».

Spesialenhetens standpunkt med hensyn til om det vil bli nedlagt påstand om tap av stillingen som straff refererer seg til de strafferettslige spørsmål. Dette standpunkt er ikke avgjørende i forhold til det tjenestemannsrettslige spørsmål om det foreligger grunnlag for vedtak om administrativ avskjed, og arbeidsgiveran­-svaret.

I tilfelle hvor de faktiske omstendigheter fremstår som tilstrekkelig avklarte etter etterforskningen, vil politimester og tilsettingsråd på selvstendig grunnlag måtte vurdere spørsmålet om avskjed, om tjenestemannen fortsatt kan være suspendertosv. Hensynet til politiets anseelse må da tillegges betydelig vekt, samtidig som det må tas hensyn til den enkelte tjenestemann. Når uregelmessigheter er avdekket, forventer samfunnet en reaksjon, samtidig som reaksjonen må være proporsjonal i forhold til hvor alvorlig tjenesteforseelsen har vært.

Det forhold at domstolen ikke har funnet grunn til å idømme tap av stillingen som straff, ikke er til hinder for at det administrativt blir truffet vedtak om avskjed, jfr. Rt. 1966 s. 195 og Rt. 2003 s. 445.

Det kan reises spørsmål om det er grunn til å opprettholde bestemmelsen om tap av stillingen som straff i strl. § 29. Bestemmelsen reiser vanskelige spørsmål i forhold til administrativ behandling av avskjedsspørsmål, herunder kompetanseforholdet mellom påtalemyndighet og de administrative myndigheter.

Spørsmålet er om det ikke vil være tilstrekkelig med de regler som følger av tjenestemannsloven om avskjed og eventuell etterfølgende klagebehandling og domstolsbehandling.

Til toppen