«Synnøve Solbakken» i politiuniform
Synnøve ute i felten, uten uniformslue og med flettene hengende nedover ryggen. Skulle noen i forbindelse med en arrestasjon få fatt i denne fletta, er det vel bare å glemme de fem politigrepene hun fikk med seg i lomma fra Politihøgskolen.
Dersom noen antar at jeg er motstander av kvinner i politiet, så tar de fullstendig feil. Rett kvinne og rett mann på rett plass bør være målet, - men tiden har forlengst forlatt at trøbbel ute i gata løses med «sjarm og ynde». Muligens kan dette være årsaken til at mange kvinner finner seg ei «nisje» innendørs nettopp fordi de ikke har lyst på ei ørteve til. Kom dere opp på barrikadene og forfekt deres syn på spørsmålet fra forbundsleder Arne Johannessen i siste nummer av Politiforum: Hvorfor slutter alt for mange kvinner tidlig i den operative tjenesten?
Respekt for politiet og disiplin er på mange måter en saga blott i samfunnet i dag, og er på mange måter årsaken til at der vi kunne patruljere i «blådress med hvite hansker» må dagens politimann være iført feltantrekk med «dingel og dangel» i beltet, som om han skal ut i krig.
Justispolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, Jan Bøhler; hadde nylig et innlegg i Adresseavisen, hvor han foreslår en «fastlegeordning» også innen politietaten, slik at folk kunne få en fast politimann å forholde seg til for å skape økt trygghet, både i klagesaker og etterforsking.
Med fare for at Bøhler holder på å finne opp hjulet nok en gang, kan det opplyses at da jeg begynte i politiet ved den gang Trondheim og Strinda politikammer i 1958, så var en slik ordning forlengst tatt i bruk. Byen var inndelt i distrikter, og ble holdt under oppsyn av distriktsbetjenten som hadde som oppgave å holde sitt distrikt i orden både med renholdt, strøing av fortau, istapper på tak og lign.
Han var kontaktperson for alle som bodde i sitt distrikt - påtalte forhold og mottok klager. Distriktsbetjentene hadde på mange måter en intern konkurranse om hvem som hadde sitt distrikt i orden. I dag toer politiet og de kommunale myndigheter sine hender om hvem som er ansvarlig for at byen til tider ligner på en svinesti. Oppunder sin pensjonsalder på 66 år (ansatt på kommunale vilkår før 1937) hadde distriktsbetjentene fortsatt så mye saft i «nævan» at de også kunne holde fast i et rebelsk nakkeskinn om nødvendig.
Distriktsbetjentene ble rasjonalisert bort - virksomhetsplanlegging og effektivisering sammen med all «kompetansen» som dukket opp over alt - tok knekken på ordningen.
Vi som er pensjonister og som har vært med på denne såkalte «utviklingen», bør kanskje en gang i blant rette blikket bakover for å se hva slags samfunn vi har lagt bak oss og overlatt til dagens unge å takle. Kanskje bør vi innrømme at noen veivalg og grep kunne ha vært gjort annerledes, eller er vi mer opptatt av neste busstur og regulering av pensjonene?
Hadde vi flyttet tilbake til Hornemannsgården hvor politiet holdt til i gamle dager, så ville vi hatt politifolk ute i bybildet. Men etter at vi nok en gang har fått nytt politihus, er det plass til alle inne, og der sitter mange i sine nisjer og planlegger og fintenker - kanskje alt for mange politikvinner etter hvert, ifølge forbundslederen.
