Visepolitimester Arne Jørgen Olafsen og politiinspektør Kenneth Berg var to av medlemmene i bevæpningsutvalget.

Svarer bevæpnings- utvalget på politiets utfordringer knyttet til responsevne, terrorbekjempelse og tjenestepersonenes sikkerhet?

Utvalget har jobbet kunnskapsbasert og har i rapporten vurdert grundig både de politifaglige, praktiske og sikkerhetsmessige sidene ved ulike bevæpningsformer. Samtidig må et så viktig spørsmål som bevæpning av politiet løftes til noe mer og større.

  • Endret

Bevæpningsutvalget la frem sin rapport 29. mars. Statsråd Per-Willy Amundsen uttalte umiddelbart blant annet at «dette skal vi bruke tid på å gå gjennom, og sende ut på høring hvor vi skal reise motforestillinger mot de anbefalinger som ligger i utredningen». Lederen i Politiets fellesforbund Sigve Bolstad beskrev like raskt deler av utredningen som «litt tannløs».

Begge mer enn antydet at utvalget ikke har svart på utfordringene knyttet til terrorangrep som begås med biler og kniver, behovet for rask respons fra politiet og forventninger knyttet til polititjenestepersonenes sikkerhet.

Utvalget har jobbet kunnskapsbasert og har i rapporten vurdert grundig både de politifaglige, praktiske og sikkerhetsmessige sidene ved ulike bevæpningsformer. Samtidig må et så viktig spørsmål som bevæpning av politiet løftes til noe mer og større.

Uforutsette situasjoner der skytevåpen potensielt kan medføre en vesentlig forskjell, kan ikke utelukkes. Ingen bevæpningsordninger kan garantere mot at alvorlige hendelser vil finne sted. Det er ikke mulig å fjerne enhver risiko, men det gjelder å finne den rette balansen mellom risiko og andre hensyn. Ingen sikkerhetstiltak vil kunne garantere mot hendelser som terror eller andre grusomme handlinger, uten samtidig å bryte med sentrale verdier i samfunnet eller ha andre uønskede konsekvenser. Utvalgets vurderinger er at det er viktig å redusere risikoen gjennom gode risikovurderinger, grundig informasjonsinnhenting, riktig bemanning, kompetanse, verneutstyr og instrukser. Det er helheten som ivaretar politiets evne til å beskytte egne og andres liv i kritiske situasjoner

Når det gjelder hvilken effekt generell bevæpning av politiet vil ha på terrorbekjempelse, refererer utvalget til forskning på terror i Europa. Flertallet av angrepene involverte bomber og forgiftninger. Dette er angrepsformer hvor det er lite aktuelt å tro at vanlig bevæpnet ordenspoliti skal kunne spille en avgjørende rolle. Flere av angrepene som ble utført med skytevåpen, kniv eller øks var over før politiet kom til stedet. Et funn er at bevæpnet politi må være til stede når angrepet starter for at bevæpning skal ha en betydning. I europeisk sammenheng har det vært få terrorhendelser hvor forskjellen på fremskutt lagring og bæring av våpen på hoften ville vært avgjørende.

Den menneskelige tilbøyeligheten til å vektlegge konsekvenser og nærmest se bort fra sannsynlighet når man vurderer risiko, er godt dokumentert i forskning. Utvalget er av den oppfatning at samfunnet og politiet ikke bør innrettes etter dette. Politiets maktmidler og maktbruk må stå i forhold til de oppgaver politiet står overfor og den risikoen det er sannsynlig at politiet må forholde seg til enten det gjelder kriminalitet, terror eller psykiatri.

Utvalget har gjennomgått statistikker for anmeldte lovbrudd, strategiske kriminalitetsanalyser, offerundersøkelser og selvrapportert kriminalitet, og ser ingen tegn til forverring av kriminalitetsbildet. Det foreligger heller ikke dokumentasjon som tilsier at polititjenestepersoner oftere enn før står overfor mer alvorlige trusselsituasjoner.

Bevæpningsutvalget har selvfølgelig drøftet alle sider ved en bevæpningsmodell hvor politiet bærer pistolen i hylster på hoften. Primært er det ansatte i politiet som har fremmet fordelene ved en slik bevæpningsmodell.

Når flere i politiet har uttrykt et ønske om permanent bevæpning uten at utvalget har funnet et dokumentert behov for det, kan det være et signal om mer opplevd utrygghet, heller enn et mer farlig samfunn. Disse opplevelsene må tas på alvor. Utvalget har også sett at det kan være situasjoner hvor dagens maktmidler ikke fremstår som tilstrekkelige. Dette er begrunnelsen for at utvalget har sett nærmere på andre tiltak, herunder elektrosjokkvåpen og bedre bemanning i patruljestyrken.

I utvalgets evaluering av perioden fra 25. november 2014 til 3. februar 2016 hvor politiet var midlertidig permanent bevæpnet er noen av funnene at enkelte risikofylte oppdrag ble løst med færre tjenestepersoner enn tidligere, at det ble utført færre og dårligere risikovurderinger enn tidligere, at økt risiko ble tilført på noen områder i form av flere vådeskudd og faren for å bli fratatt eget våpen, og at operasjonssentralens rolle knyttet til ledelse og kontroll ble svekket.

Ordningen med et ordinært ubevæpnet politi med fremskutt lagring er et uttrykk for samfunnskontrakten mellom publikum og politi der tillit og legitimitet betinges av at politiets maktbruk begrenses. Utvalget har vært tydelige på at også denne bevæpningsmodellen har svakheter, men i hovedsak har den fungert godt også politifaglig gjennom nesten 45 år.

Dersom politiet skal endre en bevæpningsordning som i det store fungerer godt, må det baseres på et dokumentert behov, noe utvalget ikke har funnet. Utvalgets flertall mener at fremskutt lagring av skytevåpen i kombinasjon med innføring av elektrosjokkvåpen, riktig bemanning, og god operasjonell og taktisk ledelse, er det beste for å ivareta politiets responsevne og evnen til å beskytte seg selv og publikum.

Til toppen