Stian Elle i 1987, fra et pressebilde i forbindelse med en dokumentar på NRK.
Stian Elle i 1987, fra et pressebilde i forbindelse med en dokumentar på NRK. (Foto: NRK)

Stian Elles historie - Er vi flinke nok til å vise omsorg? 

I forrige uke leste jeg Politiforums artikkel om Stian Elle. Den gjorde sterkt inntrykk.

Elle ble ansett som en av politiets dyktigste avhørere. Han hadde en sentral rolle under Birgitte Tengs-saken, og fikk anerkjennelse da den mistenkte fetteren tilsto drapet i 1997. Men så snudde stemningen seg. 

Fetteren trakk tilståelsen. Det kom sterk kritikk mot metodikken Kripos den gang anvendte under avhør, med påstand om at den var manipulerende og forutinntatt. En augustdag i 2008 begikk Elle selvmord. Ingen vet med sikkerhet hvorfor livet ble for tungt å bære.

Håkon Skulstad, konstituert politidirektør. Foto: Politihøgskolen

Jeg kan knapt tenke meg et mer meningsfylt, allsidig og spennende yrke enn å være politi. Det er fint å tilhøre en etat som betyr så mye for så mange. Men samtidig kjenner jeg daglig på hvilket ansvar politiet har. Vi er satt til å håndtere noen av de vanskeligste situasjonene i samfunnet, både i hverdagen og i et uoversiktlig trusselbilde. Innbyggerne forventer mye av oss. Pressen minner oss stadig om at vi må bli enda bedre.

Ny metodikk

Birgitte Tengs-saken fremtvang smertefull nytenkning om politiets rutiner for avhør i kriminalsaker. Den lærte vi mye av. Dyktige medarbeidere som blant annet Asbjørn Rachlew tok initiativ til å utarbeide ny metodikk med et helt annet kvalitetsnivå enn det som gjaldt på nittitallet. Slik sett kan vi si at det kom noe godt ut av den ellers så dypt tragiske drapssaken på Karmøy.

I vår tid ønsker alle å dyrke best practice. Samtidig vet enhver lærende organisasjon at faglig debatt ofte stimulerer til ny viten. Og at det er klokt å granske det som går galt. En slik systematisk gjennomgang bør ha ny kunnskap som formål, ikke jakt på syndebukker.

Politiet må tåle å bli vurdert med et kritisk blikk. Skal innbyggerne gi oss den tilliten vi er avhengig av, må vi være åpne og ærlige om arbeidet vårt. Vi er tjent med at uavhengige instanser som Spesialenheten ettergår oss både i enkeltsaker og ved systemfeil.

Sviktet vi?

Stian Elle var ikke bare en pliktoppfyllende politimann. Han representerte også et system og en idé, og gjorde det han var lært opp til ut i fra datidens kriterier. Men da det røynet på følte han seg ifølge familien sviktet av sin egen arbeidsgiver, politiet.

Er vi flinke nok som ledere og kolleger til å vise omsorg for de som over tid utsettes for store belastninger? Dette er en anledning til å reflektere over det. Vi som ledere har et særlig ansvar, men også kollegaer må være oppmerksomme på når noen trenger oss som mest. Det kan gjelde en kollega i dag, deg og meg i morgen. Det er også et ansvar vi alle må ta.

Jeg vil rose Politiforum for å ha tatt tak i et vanskelig og følelsesladet tema. Og så oppfordrer jeg alle som trenger noen å snakke med til å kontakte kollegastøtte, vernetjenesten eller lederen sin.

Innlegget ble først publisert på politiets intranett Kilden.

Til toppen