Ring en politiker på Stortinget når du er misfornøyd med politiet, oppfordrer artikkelforfatteren.
Ring en politiker på Stortinget når du er misfornøyd med politiet, oppfordrer artikkelforfatteren. (Foto: Ådne Sinnes)

Ring en regjeringspolitiker!

Hvis du er misfornøyd med polititjenesten, bør du rette frustrasjonen mot de som sitter med ansvaret: Regjeringen. Det skriver Per Fronth.

At vi som skal ivareta samfunnets og borgernes sikkerhet sliter om dagen, er nok ikke lenger noen hemmelighet.

Det er ikke få sider som er skrevet om altfor små budsjetter, altfor gammelt utstyr, utslitte medarbeidere, og så videre.

Per Fronth. Foto: Simon Skreddernes

Det er faktisk skrevet så mye at vi nesten er på høyde med pressedekningen av et av Norges minste politiske partier, og fire millimeter nysnø på Østlandet.

Informasjon om negativ utvikling er noe som skal deles ut forsiktig. Overstiger man mengden negativitet, vil mottakerne bli «mettet», og man risikerer å bli satt i bås med de som bare syter og klager – uansett.

Denne gangen skal jeg ikke være negativ. Denne gangen skal jeg forsøke å være konstruktiv og positiv.

Jeg fastholder fremdeles at grunntanken bak politireformen er god. Det er utvilsomt et behov for at politiet fornyer arbeidsmetoder i takt med samfunnets utvikling. Utfordringen nå er at de nye arbeidsmetodene viser seg å være vesentlig mer arbeidskrevende enn antatt. Det er også bra.

Sistnevnte fordi mange av våre nye arbeidsmetoder innebærer at kvaliteten øker. Dette resulterer igjen i et vesentlig bedre sluttprodukt.

Her er vi ved et avgjørende krysningspunkt. Enhver vil se at økt arbeidsmengde og økt kvalitet skulle tilsi en økning i antallet av de som skal sørge for dette fine sluttproduktet. Der svikter det, og der sliter jeg med min positivitet og konstruktivitet.

Kvalitetsproduktet «Nærpolitireformen» har vist seg å være så arbeids-, kostnads- og mannskapskrevende at tilførselen av ansatte ikke har vært tilstrekkelig. Heller ikke den økonomiske satsningen har vært tilstrekkelig. Det har vært «tidenes satsning på politiet», men det er ikke tilstrekkelig i forhold til den omfattende kvaliteten man har bestilt.

Det flotte produktet som politireformen er, blir ødelagt fordi «noen» har sett et

Det flotte produktet som politireformen er, blir ødelagt fordi «noen» har sett et innsparingspotensial.

innsparingspotensial.

Vi skal høyne kvaliteten gjennom mer arbeidskrevende prosesser, men vi skal ikke øke antallet arbeidere i produksjonslinjen. Vi skal faktisk redusere antallet arbeidere.

Nå svir det ordentlig i positiviteten og konstruktiviteten.

Helt konkrete eksempler som berører «Hvermansen»:

  • For å bygge opp FSI og Ejour (glimrende tiltak, men krever tilstrekkelig antall dyktige etterforskere og jurister) har man blitt nødt til å rekruttere etterforskere. Disse tas fra de lokale etterforskningsseksjonene. Dette resulterer at det på din lokale politistasjon, er svært få etterforskere til å behandle din anmeldelse.
  • Den sivile rettspleien (blant annet Namsmannsfunksjonen) er ikke en av de prioriterte oppgavene i politireformen.  Dette gjør at denne funksjonen kan nedbemannes. Et faktisk resultat er at man noen steder har over 1300 saker per medarbeider, mens normalen skal være maks 650. Disse sakene kan ikke henlegges på en finurlig kode, så hvis du har en sak inne her, må du belage deg på laaaaaang ventetid.

Som et samfunnsøkonomisk apropos, sier et forsiktig anslag at den norske stat har cirka 250 millioner utestående i rettsgebyrer. Dette er kun ett resultat av at dette arbeidsområdet har blitt nedprioritert.

Disse to eksemplene bringer meg til kjernen av utfordringen vi har. Når du opplever at din sak blir henlagt, eller at du føler det tar alt for lang tid å få noen tilbakemelding i din pågående sak, så ringer du til politiet. Du er gjerne forbannet og fortvilet på samme tid, og du øser ut din forbannelse og fortvilelse over den stakkaren som sitter i andre enden av telefonen.

I dagens situasjon klager du da til en person som er helt enig med deg. Du klager til en person som er like fortvilet som deg. Det ligger i ryggmargen til politiansatte og politisivile et inderlig ønske om å hjelpe.

Den du snakker med, er nødt til å forsvare en løsning som er underfinansiert og underbemannet.  Vedkommende skal forsvare en løsning som ikke holder mål, fordi «noen» har fått en fantastisk ide om å spare penger på din lidelse og din sikkerhet.

Det samme vil du kunne oppleve når du ringer inn til en operasjonssentral. Det er ikke folk å sende. Klager du da, så klager du på pianospilleren fordi komponisten har laget en dårlig melodi!

Men; jeg lovte å være positiv og konstruktiv! Jeg har løsningen!

Neste gang du opplever at saken din blir henlagt, kravet ditt ikke blir behandlet innenfor fristen, det ikke kommer noen politipatrulje, han som slo til deg fikk en kraftig strafferabatt…så ringer du til en politiker som sitter i regjering!

Neste gang du opplever at saken din blir henlagt, kravet ditt ikke blir behandlet innenfor fristen, det ikke kommer noen politipatrulje, han som slo til deg fikk en kraftig strafferabatt…så ringer du til en politiker som sitter i regjering!

Det er de som har ansvaret. De legger frem budsjetter som ikke står i stil med hva som er nødvendig for å gi samfunnet den nødvendige rettssikkerheten, så de må ha tenkt tanken som gjør at dette ser fornuftig ut. De må ha sett et lys hverken du eller jeg, eller majoriteten av mine kolleger har sett.

Så kom igjen! Ikke ring politiet. Grav frem telefonnumrene til alle regjeringsmedlemmene og ring i vei! Få ut frustrasjonen, fortvilelsen og sinnet ditt der det hører hjemme! Spør hvorfor, og be om en forklaring du kan forstå! Politikerne som sitter i regjering (uansett hvilken politisk valør), er dine fremste tillitsvalgte.

Kanskje de har sett en mening med flodbølgen av restanser som bygger seg opp, politibilene som aldri kommer, politiutdannede som ikke får jobb, narkotikaselgere som får operere fritt, og fjellene av henlagte saker.

Hvis du ringer til en politiker istedenfor til politiet, får vi nemlig en bitteliten effektiviseringsgevinst; de politifolkene og politisivile som må sitte og svare på disse telefonene, kan begynne å arbeide med det de egentlig skal arbeide med.

Og hvem vet; kanskje du til og med klarer å vekke en regjeringspolitiker?

Til toppen