Respons, robust, ressurs og retorikk

I retorikken om politiets beredskap etter 22. juli 2011, via Gjørv-rapporten og Politianalysen, har begrepene responstid, robuste enheter og ressursbruk vært gjennomgangstemaer. Etter tragedien i Årdal har dette naturlig nok skutt ny fart. Man sitter lett igjen med inntrykket av at problemene kan løses ved å omorganisere politiet til større distrikter og driftsenheter, og å fastsette krav til politiets responstid.

Det er ikke mitt budskap at disse tiltakene ikke kan ha positive virkninger, men for store deler av landet tror jeg virkningene vil være begrensede, som vist i artikkelen i Avisa Hordaland sin nettutgave 7. november med tittelen «Berre ein politipatrulje mellom Trengereid og Finse».

At Finse ligger midt på Hardangervidda er vel kjent for de fleste. Trengereid er plassert knapt et girskift fra Stor-Bergen.

Artikkelen er et intervju med den tillitsvalgte og lensmannen i Voss lensmannsdistrikt. Når det er særlig grunn til å anbefale artikkelen, er det fordi Voss lensmannsdistrikt kan tjene som en liten forstudie for den medisinen politianalysen foreslår.

Distriktet består i dag av det gamle Voss lensmannsdistrikt, samt de tidligere små lensmannskontorene i Vaksdal, Ulvin og Granvin. Dette har gitt et distrikt som er 3450 kvadratkilometer, eller cirka en halv gang større enn hele Vestfold fylke (og politidistrikt). Mellom ytterpunktene i lensmannsdistriktet er det 166 km.

For å sette det i perspektiv, innebærer dette at hvis patruljen fra Voss er ved Trengereid, og får melding om en akutt hendelse i den andre enden av distriktet, er det som om en patrulje fra Oslo (dog på vesentlig bedre veier) skulle rykke ut til Porsgrunn.

Sammenslåingen av distriktene har selvsagt gitt det store Voss lensmannsdistrikt større samlede ressurser som kan benyttes i operativ tjeneste, men likevel ikke mer enn at det i følge artikkelen utgjør 0,85 per 1000 innbyggere. Måltallet for hele landet, som skal søkes nådd før 2020, er to per 1000.

Selv med en overdekning i de store byene bør vel tallet også for landdistriktene ligge på 1,5. For Voss lensmannsdistrikt vil det kreve innpå en fordobling av mannskapsstyrken. Dette illustrerer det selvsagte:At selv om det ikke er noen politikraft i «tomme» politistasjoner og lensmannskontorer, blir det verken flere tjenestepersoner eller kortere avstander av å omorganisere.

Å ta vekk sivile oppgaver bedrer nødvendigvis heller ikke politiets beredskap. De som utferdiger pass eller behandler andre forvaltningssaker er i liten grad politiutdannet. I krisesituasjoner utgjør imidlertid dette personellet en ressurs som kjenner politiet og dets systemer, og som kan settes til oppgaver som frigjør tradisjonell politikraft.

I retorikken gjøres også et stort poeng av at politiet er den eneste blålysetaten som ikke har krav til responstid. Jeg er ikke motstander av at politiet måler sin responstid og at det fastsettes krav. Men å sammenlikne med brannvesen og ambulansetjenesten, er å sammenlikne med noe som ikke er likt.

Brannvesen og ambulansetjenesten er i hovedsak rene beredskapstjenester som vi betaler for å skulle sitte og vente på at noe skal skje. Det er bare i de store byene at det vil være treffende å sammenlikne dette med politiet: Her har politiet patruljer som skal respondere på meldinger som krever umiddelbar innsats, og man opplever derfor her også ganske ofte at det er politiet som er først på stedet.

For mindre steder og i landdistriktene forholder det seg annerledes. Her må alle politiets oppgaver utføres av de som er på vakt, og ofte innebærer arbeidstidsbestemmelsene at dette bare består av én patrulje med to tjenestepersoner.

Det er ingen forventning om at verken ambulansetjenesten eller brannvesenet skal vise seg i distriktet for å forsikre innbyggerne om at de vil få hjelp hvis det trengs, og langt mindre at de skal patruljere for å sjekke om noen trenger hjelp eller om det bedrives virksomhet som skaper fare for brann.

Av politiet forventes derimot at de som en del av tjenesten patruljerer distriktet og tar kontakt med befolkningen, både for å skape trygghet og virke kriminalitetsforebyggende. Når alarmen går kan de derfor både være engasjert i annen virksomhet og ha en ugunstig posisjon.

Enda større er forskjellen etter en hendelse. La oss ta som eksempel at en trailer, ført av en påvirket utenlandsk sjåfør, har kollidert med en personbil. Når de skadde eller omkomne er klippet løs fra personbilen og veibanen spylt, kan brannvesenet returnere og gjenoppta sin beredskapsvakt.

Det samme gjelder for ambulansen når de har brakt de skadde til nærmeste sykehus eller ambulansehelikopter.

Nå begynner imidlertid arbeidet for politipatruljen: Mistenkte skal fremstilles for blodprøve, og kanskje fraktes til arrest mange mil unna, pårørende skal varsles, og avhengig av forholdene må det kanskje tas avhør av vitner eller foretas nærmere undersøkelse av åstedet.

Flere timer etter at de andre blålysetatene har returnert til beredskapsvakt, og kanskje på et tidspunkt når alarmen igjen går, er derfor politiets patrulje fremdeles opptatt med den første hendelsen.

Det er derfor ikke uproblematisk når Politidirektøren i en gitt kontekst sier at politiets responstid er for dårlig, uten samtidig å klargjøre hva som er normen: Det ideelle, det han ønsker å oppnå eller det som er realistisk i dagens ressurssituasjon?

Og når vår ferske Justis- og beredskapsminister på TV sier at «politiet må komme når folk trenger dem», er det like selvsagt som innholdsløst.

Kanskje kreves det nå en smule politisk ryggrad hvor man erkjenner følgende: Bor man på mindre steder innebærer det kanskje noen fordeler, men med det samfunnet i dag er villig til eller kan forsvare å bruke på polititjenester, er en rask politibeskyttelse hvis krisen inntreffer, ikke nødvendigvis en av dem.

Det er redelig, og vil også kunne forebygge at politiet resignerer under urealistiske forventinger.