Praksisens betydning for praktisk politiarbeid

Politifolk kan selvsagt merke at praksisen svikter. Men når den praktiske kunnskapen er god, er praktisk kunnskap en evne, eller en væremåte, eller en sans for hva som er det rette å gjøre i den konkrete situasjonen. I min doktorgradsstudie undersøker jeg hvilke praktiske kunnskaper som bidrar til at politibetjenter ”virker på sitt beste” i møte med mennesker.

Hva erfares som viktig i politiarbeid?

Det som politiets oppgaver har til felles, iallfall de aller fleste av dem, er at politiet skal håndtere en situasjon hvor det er andre mennesker involvert. Når politiet rykker ut på oppdrag, møter de gjerne en forstyrret orden:

”Det er sjelden det er noe lystbetont over en melding, og når vi kommer frem til oppdraget eller stedet, bærer det preg av at det er litt ampert. Det kan være mye skrik, rop og kjefting. Eller at det er noe trist som har skjedd. Men den følelsen er man jo så vant med. Det er jo det som er det normale. Hvis det skulle være noe annet, ville jeg stusse.”

Sant og si møter politiet mennesker som er kommet i kritiske og vanskelige situasjoner. Den andres sårbarhet er et aspekt ved politioppgaven som noen betjenter forholder seg til:

”Jeg møter folk som er presset og trykket, og som dermed opptrer primitivt. Folk er trykket, funksjonen deres, familiene deres, alt er uinteressant for dem. Det eneste de eier og har er et nøkkelknippe og noen småpenger i lommen. Jeg tror ikke det er noen av de som har en vanlig A4 hverdag. Trur ikke det er noen av de som står opp med foreldre og barn i hus, frokost og dusj, og sånne ting. De aller fleste er mennesker som har store mangler og da veldig ofte tap. De kan ha mistet alt de har. Da tenker jeg både materielt og relasjonelt.”

Disse beskrivelsene stemmer overens med erfaringene til den svenske politimannen, Heder, som sier at i politiyrket er det møtet med mennesker som er sentralt. Og Heder påpeker at politiet ofte møter mennesker som ikke ønsker å møte politiet. Dette gjør møtet spesielt sårbart og utfordrende. Politifolks erfaringer viser at det er viktig at oppgaven løses i relasjonen med den andre. Det er altså ikke slik at relasjonen kommer som et tillegg til de andre politioppgavene. Å være i relasjonen, er selve politioppgaven. Et betimelig spørsmål er hvilken kunnskap som trenges til denne politioppgaven?

Forholdet mellom kunnskap og praktisk kunnskap

Politibetjenten trenger ulike former for kunnskap, og politiutdanningen skal sørge for at fremtidige betjenter besitter den nødvendige kunnskapen. I emneplanen for Bachelorutdanningen står det at:

”Politiets oppgaver og – metoder blir stadig mer komplekse og krevende og flere samfunnsaktører vurderer politiets arbeid. Politiet skal være i stand til å vurdere og begrunne sine tjenestehandlinger og kvalitetssikre alle sider ved sin oppgaveløsning”

Politibetjenter trenger kunnskaper som skal sikre borgernes rettssikkerhet, trygghet og frihet. Å kvalitetssikre praksis er blant annet å arbeide i henhold til regelverk, metoder og prosedyrer. Da trenger politibetjenter metodekunnskaper og tekniske ferdigheter. De trenger også kunnskaper om lovverket, instruksene og reglene som gjelder for polititjenesten.

Men selv om politibetjenten har teoretiske kunnskaper, hans handling er innenfor gjeldende lovverk, teknikken er korrekt utført, metoden er fulgt til punkt og prikke, er dette ingen garanti for at politipraksis er en god eller hensiktsmessig praksis, eller at politibetjenten selv erfarer den som en god praksis. En kvalitetssikret praksis, gjør den nødvendigvis ikke til en god praksis (Svenaeus 2009), ganske enkelt fordi en teori, juridiske kunnskaper eller en metode er for generell til å bli anvendt i konkrete situasjoner. En politibetjent jeg intervjuet var inne på dette poenget:

”I betydning av at vi opererer i gråsonen mellom ulike ideal, alt fra straffeprosessen, politilov, påtaleinstruks, hjelpeplikten, taushetsproblematikk på ulike nivå, alt etter hvem du samarbeider med: Det gode politiarbeid kommer når du er i stand til å improvisere og manøvrere halvelegant midt i mellom alle disse forventningene for å komme fram til en minnelig løsning for menneskene som er involvert. Men for å kunne gjøre det må du ha en trygg basis eller god grunnkunnskap som har utviklet seg på bakgrunn av prøving og feiling.

Det gode politiarbeid krever kunnskaper om lovverk og instrukser. I tillegg til dette trenger politiarbeidet praktiske handlinger som baserer seg på kunnskap som har utviklet, eller forbedret seg gjennom prøving og feiling. Det gode politiarbeid har utviklet seg gjennom erfaringer. Det handler ikke om at betjenten selv skal bli god på en teknikk eller metode, men at han forbedrer sin evne til å ”improvisere og manøvrere halvelegant” for å finne en minnelig løsning. Han trener på å utøve skjønn slik at han er i stand til å håndheve loven på en best mulig måte i møte med situasjoner og mennesker.

Praktisk kunnskap utgjør ikke en direkte etisk kunnskap, men handler om en form for fornuft, en ”resourcefulness of mind” (Dunne 2001, s. 272) som er intimt forbundet med hvem politibetjenten er. Å tenke at praktisk kunnskap er en form for fornuft, er det flere andre filosofer som er inne på. Den britiske filosofen Shaftesbury sier at når fornuften er sunn, er det en åndelig og sosial dyd. Det er en dypere solidaritet, omtanke og hensyn til fellesskapet som gir den sunne fornuften retning, og ikke kalkulerende, abstrakt tenkning (Gadamer 2010). Studien min viser at politibetjenter har en innsikt, eller en fornuft forut for situasjonen som styrer hans handling og gir den retning. Denne fornuften kommer til uttrykk i praktiske handlinger på sin helt spesielle og unike måte. Det er denne fornuften som befester betjentens praksis som en god praksis.

Diskrepans

For at praktisk kunnskap skal utvikles og forbedres er opplevelsen av diskrepans viktig. Politibetjenten forteller at under et oppdrag kan han merke om det er noe som ikke stemmer, det er noe som blir ”galt”. Det vil si at det er en uoverensstemmelse mellom det betjenten forventer av seg selv og handlingene han utfører. Dette kan vi kalle for en diskrepans, og den merkes på kroppen. En politibetjent forteller:

”Jeg var på et oppdrag hvor en jente i 20-årene, med nyfødt baby, ble banket opp av kjæresten. Hun kom seg unna, ringte 112, vi kom til stedet. Han var beruset, og rent juridisk sett var det ikke vanskelig å finne ut hva vi skulle gjøre på stedet. Det var jo å ta han med oss, ta en prat med henne, om hun ønsker å anmelde forholdet. Forklare om offentlig påtale, at dette er et forhold som politiet kan anmelde uansett. Men jeg ser at selv om alt dette gikk greit, var hun like fortvilet og rådvill. Men vi dro nå med mannen, og satte han i arrest.

Her kunne politibetjentens fortelling ha sluttet. Han hadde gjort det han skulle gjøre på stedet. Han kunne ha slått seg til ro med dette, og ingen ville sagt noe på det. Praksisen er kvalitetssikret. Men en kvalitetssikret handling ikke alltid er en god handling. Fortellingen slutter heller ikke her:

Det gikk noen minutter hvor jeg hadde en guffen følelse om jeg ikke var ferdig med oppdraget. Vi var jo egentlig det. Vi var ferdige med vårt. Men så sa jeg til operasjonslederen: ’Du, jeg føler at jeg har god lyst til å dra tilbake dit å se hvordan det går med henne’. Tjenesten tillot at jeg dro tilbake til jenta og snakket med henne. Det satte hun veldig stor pris på. Vi snakket ikke bare om polititing, men om at hun har bare ett liv og må prøve å gjøre det beste ut av det livet hun har. Så, der har du et godt eksempel på noe som jeg egner meg til. Og som jeg føler at jeg får noe igjen for.”

Fortellingen er nok en av de sjeldne, men den illustrerer et viktig fenomenologisk poeng med hensyn til hva som er viktig i politiarbeid. Selv om han var ferdig med oppdraget, var han likevel ikke ferdig. Han kjenner på kroppen at det er noe som står på spill.. Det politibetjenten forteller er at han erfarer noe som han åpner opp for i situasjonen. Han sanset jentas uttrykk, og ble berørt av det. Han lar jentas uttrykk få gjøre inntrykk. Den ”guffne” følelsen forstår jeg som en kroppslig forankret kunnskap, en fornemmelse som forteller han at han ikke tok i mot appellen til jenta. Fortellingen handler om en sanselig erfaring som berører betjenten på en slik måte at han utfordres i sin erfaring. Han kjenner rett og slett på kroppen hva det kommer an på i den konkrete situasjonen. I søken etter harmoni, eller å få komme på plass i seg selv, drar han tilbake til jenta for å snakke med henne.

Denne fornemmelsen eller innsikten krever at betjenten er i erfaringen, at han ikke stiller seg utenfor situasjonen. Det kan fort skje dersom han på forhånd har konkludert med hva oppdraget handler om og hva politiet skal gjøre på stedet.

Diskrepansen handler om en etisk utfordring i politiarbeidet. Vel kan vi tenke oss at det er mange måter man kan utføre politiarbeid på, men at politiarbeid har noen vesentlige grenser med hensyn til hvordan det bør utføres. Men det er først når politibetjentene støter mot disse grensene i praksis, at han kan merke at det er noe som ikke stemmer, at det er noe det kommer an på som han ikke kan begå urett mot. Dette merkes i et innenfra perspektiv, men i samhandling med den andre. På politiutdanningen har vi fag som sier nettopp om hvor grenser går, og vi tilrettelegger undervisningen med tanke på å markere disse grensene. Fremtidige politibetjenter kan altså lære om grensene. Men diskrepansen som politibetjentene erfarer, handler ikke om juss, psykologi, metode, sosiologi. Teorier kan ikke fortelle hvor disse grensene går i konkrete situasjoner. Poenget er at det er praksis som i seg selv forteller politibetjenter hva det kommer an på. Betjenter må selv kjenne på kroppen hvor politiarbeidets vesentlige grenser går. Og dette kan være en utfordring i tjenesten, blant annet fordi:

”De situasjonene vi står i er ofte låst, på en måte. Det vi må igjennom kan være ganske komplisert. Det er ikke den største og vanskeligste ligningen. Den største utfordringen er å ha et åpent sinn til å løse de utfordringene vi blir stilt overfor til en hver tid. Oppdragene kan være fra det ene ytterpunktet til det andre på ett vaktsett.”

Åpenhet for praksis er en utfordring i praksis. Men det er nettopp betjentens åpenhet og sanselighet som bidrar til en forbedret praksis.

Å være i praksis

Praktisk kunnskap er en naturlig kunnskap, men ikke nødvendigvis en god kunnskap. Den kan også være dårlig. Politibetjenten utvikler sin praktiske kunnskap slik han er i livet som det oppleves og erfares innenfra. Politiets praksis er ikke utenfor livet til politibetjentene. Betjenten står ikke utenfor praksisen og får en forestilling om den. Han er både i praksisen og i verden, og verden trer frem for han. Dersom politibetjenten ikke merker at praksisen svikter, det er noe som skurrer, kan det altså ikke skyldes at han ikke kommer til sin praksis, fordi han lever jo midt i den. Som politibetjenten ovenfor sa, utfordringen er å ha en åpenhet for praksiserfaringen.

Men hva åpner åpenheten slik at politibetjenten forbedrer sin praktiske kunnskap? Å være åpen mot sine erfaringer handler om å tro på at erfaringen forteller deg noe viktig. Det er noe du må ta imot. Diskrepansen som politibetjentene opplever er en invitasjon til å gå inn i seg selv, fordi den handler om han selv i verden. Hvem han er, hvordan han erfarer seg selv som politi er et viktig aspekt ved den praktiske kunnskapen. Politibetjenten må rett og slett ha en åpenhet for erfaringen for at praktisk kunnskap skal utvikles og forbedres.