Politisjefen gikk av, lokalt politi følte seg oversett og tilliten sank

Målet for den skotske politireformen var som ved andre politireformer i Europa, og også den forestående reformen her hjemme: Penger spart, et mer effektivt politi og sterkere lokal tilknytning. Også midlene er gjenkjenbare: Sentralisering av byråkratiet, færre politidistrikter og styrking av sentrale og regionale fagmiljøer.

Snar fire år senere, står professor Nick Fyfe foran den nordiske politiforksningskonferansen på Politihøgskolen i Oslo. Han leder arbeidet med å undersøke effektene av reformen i Skottland, der åtte politidistrikter ble slått sammen til ett nasjonalt politi, fire år etter.

Fyfe oppsummerer målene for refomen i tre deler for de som deltar på konferansen:

• Kostnadseffektivitet: Tross finansielle kutt og at reformen hadde bakgrunn i blant annet finanskrisa, skal politiet unngå å kutte i førstelinjetjenester og antall politifolk. Det skal man gjøre blant annet ved å unngå å ha det samme politibyråkratiet i åtte distrikter.
• Effektivitet i politiarbeidet: Målet var å skape mer lik tilgang til spesialiststøtte og nasjonale kapasiteter ute i landet. Helikoptre, kapasiteter til havs og nye team med spesialister på for eksempel seksuallovbrudd er eksempler på ekspertise som skulle bli mer brukt av alle.
• Større lokalt engasjement: Man skulle styrke bindingene mellom politi og lokalsamfunnene.

På det neste bildet som følger, på lerret bak talerstolen til Fyfe, lyser en av overskriftene fra skotske medier opp: «Skotsk politi: Slik gikk de fra krise til katastrofe».

Dette fungerte

Nick Fyfe og gruppa som skal evaluere reformen har levert sin første av fire rapporter. Fyfe oppsummerer at reformen har lyktes etter målene på flere områder.

Man har blant annet redusert byråkratiet ved at man for eksempel ikke lenger har åtte regnskapskontrorer. De sivilt ansatte er redusert med en tredel, fra 6000 til rundt 4000, og det er et symbol på det.

Lokalt politi har bedre tilgang til nasjonale ressurser og ekspertise. Regionale spesialenheter er opprettet. En av konklusjonene er at etterforskningen rett og slett er blitt bedre, forklarer Fyfe.

Det er videre utarbeidet lokale planer for det lokale politiet. Man har lokale råd der man undersøker hvordan politiet jobber.

Men reformen har også medført flere uforutsette konsekvenser.

Dette fungerte IKKE

Å endre politiet fra åtte distrikter til et nasjonalt politi, skapte en oppfatning om at man sentralt tok over beslutninger fra lokalt nivå. Det medførte også at politifolk må gjøre flere av oppgavene de sivile gjør, påpeker Fyfe.

Lokalt politi opplever at betjenter forsvant for å fylle opp de spesialiserte enhetene på regionalt og nasjonalt nivå. Det fører videre til bekymring for at informasjonen ikke flyter godt mellom nasjonalt og lokalt nivå, og at lokale politifolk mister kunnskap om og innsikt i viktig kriminalitet. Kunnskapen blir liggende på høyere nivå.

Til slutt medførte nasjonale bestemmelser begrenseninger for lokale tilpasninger. Det ble begrenset med muligheter for å kunne stille spørsmål ved nasjonale avgjørelser. I stedet for å ha lokal medvirkning, valgte politiet det Fyfe omtaler som «decide-announce-defend»-strategi, der politiet bestemte noe sentralt som deretter måtte forsvares lokalt. De lokale politisjefene mistet myndighet.

Et konkret eksempel var da politisjefen avsluttet framskutt lagring av pistol og godtok permanent bevæpning over hele landet. Det skapte uro i Skottland, og gjenspeilet ikke forskjellene på politi i tøffere og mindre tøffe strøk. Politiet gikk tilbake på avgjørelsen seinere.

Andre eksempler på beslutninger fra toppen og ned, var høye måltall.

– Politiet fikk en rekke måltall, lignende Compstat i New York der politiet blir jevnlig målt på om de når hvert enkelt tall. For eksempel ble det krevd at man oppnådde et visst antall «stop and search» på gata i hele landet. Men nå har den forrige politisjefen gått av, og fra starten av dette året har man sagt at man ikke skal ha disse måltallene lenger. Om et halvår kan det være annerledes, utdyper Fyfe overfor Politiforum.

Han trekker fram et annet eksempel på noe som kan virke som en meningsløs konsekvens av nasjonale bestemmelser og prioriteringer:

– I Edinburgh hadde de problemer med innbrudd og tyveri fra folks eiendom. Da politireformen ble iverksatt, måtte Edinburgh-politiet kvitte seg med enhetene som tok seg av den kriminaliteten de sleit mest med. Årsaken var at de ble pålagt å prioritere seksuallovbrudd. Det var en prioritering fra sentralt hold, og er et eksempel på effekten nasjonale føringer kunne ha for det lokale politiet. Til slutt måtte man snu, forteller professoren.

– Én stor lekse

Og er det noe Nick Fyfe ser på som den største feilen fra den skotske reformen, når han nå besøker landet midt i en «Nærpolitireform», så er det nettopp hvordan man så på den lokale tilknytninga til politiet.

Eller rettere sagt: Hvordan man ikke så på den.

– Den store leksa er at man var så vage på hva «lokalt politi» er. Vi har sett at man ikke bare bør la politiet selv avgjøre hva det skal være, men at lokalsamfunnet bør være med på å bestemme hva det skal være. Politiledelsen i Skottland tolket det selv, og da tolket de det som at politiet skulle være likt og robust over hele landet. Men man må kunne akseptere lokal variasjon. Jeg tror de var redde for for mye lokal variasjon og for å få mange lokale styrker, i stedet for ett felles, nasjonalt politi. De burde heller gitt lokalsamfunnet tilgang i utforminga av politiet tidligere.

Og med det mener han ikke bare på prioriteringer, men også på «style of policing», som Fyfe kaller det:

– Hvis lokalbefolkningen ønsker å se ubevæpnet politi gå gjennom skolegården, så bør lokalbefolkningen få mulighet til å se det, slår Fyfe fast.

Tall fra tillitsundersøkelser blant den skotske befolkningen viser at tilliten er nedadgående når det kommer til lokale forhold. På spørsmål om politiet lytter til lokalbefolkningen, synes færre at politiet gjør en god jobb. På den generelle tilliten svarer færre at politiet gjør en god jobb, og flere at de verken gjør en god eller dårlig jobb. Selv om endringene bare er på ett prosentpoeng eller to, mener Fyfe at det kan være dramatisk.

– Dette skal vi forske mer på nå. Men det er en trend med en mer negativ oppfatning. Det krever lang tids arbeid og et lokalt politi å bygge opp å tilliten igjen. Tilliten er enkel å miste, men mye vanskeligere å bygge opp, konkluderer Fyfe.

Politiet er mer enn politiet selv

I Skottland, med fem millioner innbyggere og 17.000 politifolk, var det før reformen rundt 215 politistasjoner. Nå er 60 stengt eller har fått redusert åpningstidene. Fyfe mener politiet kunne vært langt dyktigere i å forklare lokalsamfunnene hvorfor stasjonene ble lagt ned. For det kunne det være gode grunner til.

Men i stedet bidro nedleggelsene til å forsterke den nedadgående tilliten blant publikum, som sammen med mindre lokal bestemmelse og en politihverdag som i større grad er preget av kontrolloppgaver enn før, utgjør de tre utilsiktede konsekvensene Fyfe og forskerne ser av reformen i Skottland.

Løsningen for et politi som vil lykkes med lokal tilhørighet, mener Fyfe, er å se politiet i et større bilde. Politiet bør ikke bare sees på fra innsiden.

– Man må endre fokus fra politiorganisasjonen til politiet som en del av de offentlige tjenestene som skal samarbeide med andre. Politiets oppgaver skal ikke leveres til forbrukere, men leveres i samarbeid med lokalsamfunnet. Politiet må jobbe med lokale etater og krefter, avslutter Fyfe.