Politiets tillit satt på spill

Det fremheves at tilliten til politiet her til lands er høy. Langt høyere enn hva tilfellet er i mange andre land.

Tilliten er viktig fordi at det er selve bærebjelken for at politiet skal kunne både forebygge og oppklare straffbare handlinger. Et samfunn som ikke har tillit til politiet, vil heller ikke komme med tips og opplysninger som er helt avgjørende for å oppklare kriminalitet. Har man tillit, har man lyst til å hjelpe politiet. Forsvinner tilliten, forsvinner også muligheten samfunnet har til å verge seg mot kriminaliteten.

Men, det er få som spør hvorfor norsk politi har så høy tillit. Ikke tror jeg at den norske politikvinne- og mann i utgangspunktet har særlig mye høyere moral og etiske grunn­verdier enn våre kolleger i Sverige og Danmark. Årsaken må ligge i noe annet. Vel kan det veie positivt at vi har en lang og god politiutdanning, men tilliten til norsk politi var høy også før Politihøgskolen ble etablert i 1992.

Årsaken mener jeg ligger i Stortingets beslutning om at politiet skal ha et sivilt preg og lokal forankring. Godt voksne mennesker husker fremdeles sitt barndoms møte med lensmannen. Han som kunne holde en tordentale på tunet hjemme i foreldrenes påhør når den håpefulle hadde trådd utenfor den smale sti. Dette ene møte med politiet som endte i en muntlig advarsel.

Noen husker den gangen de fikk hjelp av politiet til å dirke opp bildøren etter å ha låst inne bilnøklene, mens andre igjen fremdeles er takknemmelig for at de fikk hjelp til å ordne opp i haugen av fakturaer fra hissige inkassoselskaper fra namsmannen som også var lensmann. Service oppdragene var mange, og kontakten med befolkningen var bred. Den spisse, harde del av politijobben var bare en liten bit av jobben.

Men gradvis har dette endret seg, selv om Stortingets målsetting om et sivilt og lokalt forankret politi fortsatt ligger fast. Senest fastslått i «Politirollemeldingen» og i bemanningsrapporten «Politiet mot 2020». Allerede er en rekke lensmannskontor sammenslått, og avstandene begynner å bli lengre mellom politi og den befolkningen man skal betjene. Det går fra politiservice til politimakt.

Større avstander og mindre sivilt preg skal det bli. Det vil skje som følge av Regjer­ingens resultatreform for politiet. Styringsgruppens rapport leveres 22. oktober. Alt tyder på at den holdes hemmelig. Men såpass mye har lekket ut at vi ser konturene av at politiet skal fratas sivile oppgaver, og den lokale tilstedeværelsen skal reduseres. Argumentene er at dette er politifaglig ønskelig for at politiet skal bli dyktigere på å være politi. De sivilt pregede oppgavene tar for mye ressurser. Sannheten er at det er politidistriktenes svake økonomi som er den bærende, men skjulte argumentasjonen. Når pengene til å jobbe kreativt og offensivt mangler, er det lett å begynne å se på hvilke oppgaver politiet burde kvitte seg med.

Jeg vil på det aller sterkeste rope et kraftig varsko mot å redusere grunnlaget for den gode tilliten politiet har. Ingenting kan erstatte et direkte møte mellom de som trenger hjelp og politiet. Det er dette som er selve grunnlaget for en tillit som har vært bygd opp over 100 år. I større grad ser vi nå operative politifolk som haster fra det ene skarpe opp­draget til det andre med et minimum av tid, uten rom for å gi noen form for personlig service. Allerede viser spørreundersøkelser at de av befolkningen som har møtt politiet, har mindre tillit til politiet, enn de som ikke har møtt de.

Jeg er redd for at vi om få år vil se en kraftig redusert tillit tilpolitiet. Skylden for det vil bli plassert hos politifolkene ute i gatene. Men ansvaret har politikern som svekker politiets tilstedeværelse.

Til toppen