Politiets egne pårørende – hvem tar ansvaret med å informere?

Min ektemann ble suspendert fra sin stilling pr. telefon etter vanlig arbeidstid en fredag ettermiddag. Beskjeden ble overbrakt muntlig, fordi han var opptatt med andre viktige oppgaver. I den stressende situasjonen han var oppe i, fikk han ikke anledning til å varsle meg. Det gjorde at jeg ble varslet via MEDIA en time senere. Min mann ble innkalt til et møte på lørdag, hvor suspensjonen ble gitt skriftlig. Ledelsen var av den oppfatning at de gjorde alt riktig, da offentliggjøringen i media var anonymisert. Slike saker skjer sjelden på små steder - anonymisering hadde liten verdi. For min del ble den største belastningen at jeg trodde suspensjon betydde uten lønn, og min mann var og er hovedforsørger.

Så fulgte måneder med venting. I tiden frem til hovedforhandlingen ønsket ikke min mann å snakke om saken, fordi hele situasjonen var en stor belastning for ham. Hans kolleger hadde jeg heller ikke kontakt med. Min kunnskap om rettsystemet var minimal og jeg kjente ikke spillereglene i det spillet som skulle bli hovedsaken i livet vårt det neste drøye året. Lite skulle jeg vite om hvor stor belastning skulle bli.

I hovedforhandlingen ble jeg innkalt som vitne. Jeg hadde aldri vært i en rettssal. Nå skulle jeg forklare familiens situasjon og hvilken belastning saken hadde for oss. Jeg opplevde å få spørsmål fra aktor om selve hendelsen, noe jeg overhode ikke var forberedt på. Hensikten var helt åpenbart å finne en måte å sverte min mann på. Hele seansen føltes krenkende.

I etterkant fikk jeg en kjempereaksjon – jeg ble sint på alle involverte. Jeg følte meg oversett og rettsløs: Ingen hadde prøvd å ta kontakt med meg eller gitt meg noe informasjon. En tjenestemann som er utestengt fra jobben og som står midt i en situasjon, er IKKE i stand til å ivareta sine nærmestes informasjonsbehov. Det er ikke sikkert vedkommende selv har den kunnskapen som trengs. Som ektefelle har man ingen rettigheter og den situasjonen familien vår har havnet i unner jeg ingen.

MÅTEN jeg ble varslet om suspensjonen på, var svært belastende og kunne lett vært unngått, hvis ledelsen hadde tatt mer menneskelige hensyn. I en slik situasjon kan taushetsplikten foreslås opphevet slik at pårørende kan varsles. Eller offentliggjøringen i media kunne ventet til etter møtet lørdagen. Min ektemann får svært god oppfølging av kolleger. Men ingen har tatt direkte kontakt med meg. Det skyldes to faktorer: 1. Ordningen med kollegastøtte omfatter kun kolleger, 2. Det er ingen kontakt mellom politistasjonen og ansattes familier – verken organisert eller uorganisert.

Da jeg skulle vitne i retten, hadde jeg ingen kjennskap til spillereglene i et spill om vår fremtid. I ettertid har jeg tilfeldigvis kommet over informasjon om vitnestøtteordninger i retten. Denne fikk jeg ingen informasjon om. Hvem har egentlig ansvaret for å gi slik informasjon?

Håndbok for egne pårørende i en krisesituasjon?

I ettertid har jeg funnet masse nyttig informasjon ved å lete på nettet. Blant annet om suspensjon, rettssystemet, det særskilte etterforskningsorganet, hva som er klageorganet osv. Jeg har selv krevd å få møte politiledelsen og jeg har vært i kontakt med PF lokalt. Alt jeg har samlet av informasjon og erfaring i denne saken skulle jeg gjerne formidlet videre, kanskje i form av en håndbok for egne pårørende i en krisesituasjon. Den kan gjelde både pårørende, kollegastøtter og ledelse. Min erfaring er at ledelsen har en jobb å gjøre i forhold til behandling av ansattes egne pårørende.

Så alle politiansatte: Sørg for at familien din kjenner nettverket på jobben din FØR det skjer en krisesituasjon. Det er mye hyggeligere å bli kjent under normale omstendigheter.