Politiet i et eller to spor?

Hvorfor sitter det en ung, taus jurist på politiets pressekonferanser?

  • Endret

Som journalist gjennom mange år har jeg deltatt på et utall pressekonferanser hos politiet. Det har undret meg i all tid hvorfor det ofte sitter en taus, ung jurist på disse pressekonferansene. Den som informerer er som regel en rutinert politietterforsker. Det betyr at det ikke er vanskelig å forholde seg til den som gir informasjon, og ikke minst informasjonen som kommer.

Det er sjelden journalistene er fornøyd med det som blir fortalt, fordi politiet mener at det i svært mange saker er problematisk etterforskningsmessig å gå i detaljer.

Mange rutinerte politietterforskere vet hva som er av bevismessig verdi og hva som er informasjon som uten vanskeligheter kan offentliggjøres.

Stiller journalisten spørsmål til juristen blir det som regel «ingen kommentar».

Det oppleves flaut å se at den tilfeldige, unge og urutinerte politijurist på vakt setter seg ved bordenden og gir inntrykk av å være etterforskningsleder og forsøker å sortere informasjon uten politifaglig erfaring som gir grunnlag for å uttale seg.

Jeg har irritert mange jurister opp gjennom årene ved å være ganske presis om at «journalister stoler mer på den erfarne politietterforsker i stedet for den tilfeldige jurist».

Det er en fornærmelse mot de politifaglig utdannede etterforskerne at det tidvis skal være unge, tilfeldige politijurister uten daglig erfaring i taktisk etterforskning som skal sitte med et ansvar for å bestemme hva som skal fortelles offentligheten i saker som er under etterforskning. Riktignok gir erfaring en viss innsikt, men deres utdannelse i jussen er ikke en politifaglig utdannelse.

Denne selvopptatte delen av norsk politi har opphøyet seg til å ta en rolle som devaluerer de mange dyktige tjenestemenn som i dag sitter i sentrale posisjoner.

Da den meget erfarne, og tidligere Kripos-etterforskeren Ola Thune i fjor høst satte fokus på det tosporede politisystem i Norge, hadde jeg håpet at noen tok debatten videre. Det har bare skjedd i begrenset grad.

De politifaglige etterforskerne blir parkert og umyndiggjort av unge jurister som mangler kompetanse. Det er heldigvis noen unntak. Hanne Kristin Rohde var for eksempel et av de hederligste.

Hvor lenge kan vi leve med et tosporet system som gjør at noen føler seg forfremmet til herligheten bare ved å dokumentere sin juridiske embetseksamen?

Å bryte juristveldet i politiet har ikke vært enkelt. Det startet i 1954 da Thorleif Karlsen ble politiinspektør og sjef for trafikkavdelingen på daværende Oslo politikammer som den første politiinspektør og embetsmann uten juridikum. Da endte saken i Stortinget, men mistillitsforslaget mot justisministeren ble avvist.

Noen år senere, i 1962, var det justisminister Jens Haugland som fikk mistillitsforslag mot seg i Stortinget etter at han utnevnte Harald Bakkane til sjef for politiskolen, en mann uten juridikum. Mistillitsforslaget veltet ikke regjeringen Gerhardsen i sin tid. Den gang var det Politiembetsmennenes Landsforening som klaget til Stortinget.

Mange jurister likte lite da vi fikk den første politimester uten juridikum. Nå er det ingen som hever stemmen mot en utvikling hvor det er de beste lederne som skal bli politimestre.

Å kjøre i to spor betyr ganske enkelt at det oppstår problemer. Eneste løsning er å skille ut påtalemyndigheten fra politiet. La politiet bli styrt av de som kan politifaget.

Bare så det er sagt; det er mange som har startet en karriere som polititjenestemann og som parallelt har tatt juridikum. De har i hvert fall basisutdanningen og erfaringen med seg. Og det finnes faktisk noen flinke jurister som har tilegnet seg kunnskap og erfaring som gjør at vi journalister stoler på dem. Hanne Kristine Rohde var en fremragende jurist og kommunikatør. Jeg skulle gjerne sett flere av hennes kaliber i etaten.

Pioneren

Etter 25 år med politiforskning takker professor Liv Finstad for seg. Nå gjør hun opp status for sitt forhold til politiet. Men det er én ting hun angrer på.

Til toppen