Først på stedet med halen i været 

RØLDAL (POLITIFORUM): Lyden av snøscooteren høres lenge før den bryter gjennom tåken. Fotposene knaser i snøen da hundeføreren hopper av, og bikkja begynner å bjeffe.

Iveren får buret til å riste. 

– Rolig, gutt, beordrer betjenten. 

Han går bort til dommerne, som tegner opp et scenario. Det har gått et skred, sier de, og minst to mennesker ligger under snødekket. Føreren nikker, og åpner buret. Bikkja flyr ut som en rakett, men båndet holder ham igjen. 

Han ser snøhaugene under dem og begynner å sikle. Endelig er tiden inne. 

– Når det har gått et skred, er den første halvtimen kritisk. Vi kaller det den gylne halvtimen. Da handler det om å være grundig og effektiv, sier Johan Sund Eliassen.

Derfor går også godkjenningsprøvene på tid. 

Berger liv

Stedet er Røldal skisenter, noen mil vest for fjellovergangen ved Haukeli. Her er alt tilrettelagt for hundeførerne. 

– Vi har vært her de siste 13 årene for å trene opp lavinehunder og førere, forteller Annfinn Storkås. 

Det er det en god grunn til. Ved siden av snø-garanti tilbyr skisenteret snøskutere og tråkker ned felt som hundeførerne kan benytte seg av. 

Hotellet ligger bare et steinkast unna, slik at betjentene kan bruke uka til å løfte opp nivået. 

Det kan berge liv i norske fjell. 

– Dette er en viktig uke. Alle hundene som er her er patruljehunder til vanlig. Gevinsten av en uke som denne er at ferdighetsnivået på søk løftes betraktelig, sier Storkås.

Storkås snakker av erfaring. Han har mange år som hundefører bak seg og er i dag fag- og opplæringsansvarlig. 

Han forteller at lavinekurset skjer i regi av Sør-Vest politidistrikt, og det er totalt 22 hundeførere og deres firbeinte kompanjonger som deltar. 

– I konstant utvikling 

– At det er så godt organisert gjør at vi får vært effektive. Det blir lange dager i fjellet, og vi får et godt utbytte. Det er også verdt å nevne at det er en del gjenbrukseffekt her. Skred er en ting, men ressursen kan også brukes andre steder, sier Storkås.

I år er det også hunder og førere fra fem ulike politidistrikt som samles: Agder, Sør-Øst, Sør-Vest, Trøndelag, Møre og Romsdal og Vest. 

Når hundeførere fra hele landet samles på denne måten, samkjøres både metodene og erfaringene.

– Faget vårt er i konstant utvikling. Det er stor verdi i å komme opp hit og å dele disse med hverandre. Yrket vårt er såpass allsidig. Når man samler denne gjengen, er det ganske få ting man ikke har opplevd og derfor kan lære av, sier hundefører, Roy Henning Ånestad. 

I løpet av uka lærer hundene å forbinde snø og skred med å finne mennesker, og kanskje enda viktigere for dem: belønningen som kommer når den graver seg til en nedgravd person.

– Hunder har assosierende hukommelse. Når de får en god erfaring her oppe, husker de det den gangen det plutselig dreier seg om en ekte situasjon, sier Storkås. 

For dette er ingen lek. 3-5 personer dør i norske skred årlig. Behovet er reelt, og når det først skjer, er lavinehundene det beste virkemiddelet vi har.

– Teknologien gir søke-aksjonene et løft. Det er ingen tvil om det. Med droner kan vi få et godt overblikk, men de går ikke under snøen. Det er det hundene som gjør, sier Johan Sund Eliassen. 

– Verdens lykkeligste

Det er ikke noe påskevær når Politiforum møter hundeførerne ved føttene til Røldalfjellet. Regn og snø faller om hverandre. Vinden er skarp. 

Lenger opp i høgda står dommerne Asle Olsen og Annfinn Storkås. Hundeførerne kjører opp til dem etter tur.  

Dette er en slags eksamen etter uka som har vært. Her skal hundene godkjennes eller sendes hjem med halen mellom bena. 

– Det er en del ære som står på spill. Man har trent for dette en god stund, og dette er en fulltidsjobb og vel så det. Man ønsker selvfølgelig å lykkes, sier Storkås. 

Våre firebeinte venner har ingen eksamensnerver. Snarere tvert i mot. De vibrerer av spenning i burene sine. Gråter ivrig etter å komme i gang. 

Så snart båndene tas av, bykser de mot feltet. Etter tillatelse fra hundefører, selvsagt. 

– Se på halen. Politihunder er verdens lykkeligste, kommenterer Olsen. 

For hundene er dette lek. Føreren må derimot fokusere på å legge en strategi og å utnytte hundenes evner. 

– Dette bygger på en lang tradisjon. Det er flere hundre år med kompetanse som ligger til grunn her. Alle som er her oppe er erfarne hundeførere, men ingen er ferdig utlært. Utvikler man seg ikke, stagnerer man, sier Storkås. 

Søker med vinden 

Det hviler likevel en selvtillit hos hundeførerne, som får det til å se enkelt ut. Da turen er inne for at Tore Vik og hunden Fuzz skal gjennomføre, inviterer han med seg Politiforum. 

– Det er viktig å ha en plan og å være systematisk i måten man søker på. Hele området skal dekkes. I dag begynner vi her nede og jobber oss oppover mot vinden. Ideelt sett ville vi begynt i andre enden. Tanken er at man søker med vinden, forklarer Vik. 

Bak ham blir vi gående i feltet mens Fuzz løper rundt oss som en durasell-kanin. Tunga rett ut. Halen høyt i været. 

Vik veileder hunden med gestikkulering og plystring. Selvstendighet er viktig, men den må skje under lydighetens rammer. 

Det demonstreres tydelig da Fuzz plutselig kaster blikket tilbake mot Vik etter det har gått en stund, som for å si: Hva gjør jeg nå? 

Vik responderer med å løfte armene opp i været: "you tell me".

Med det samme roterer Fuzz seg rundt og fortsetter jobben. Noen sekunder etterpå begynner han å grave etter markør nummer to. 

Fulltreffer. 

– Fin markering! 

– Det vi kontrollerer her i dag, er først og fremst om hunden finner det den skal. Vi ser også på samarbeidet mellom hund og fører, samt om intensiteten faller og om hele området gjennomsøkes, sier Storkås. 

På hundene som skulle godkjennes, var det ikke noe intensitetsnivå som falt. Tvert i mot. Hundene beiner over haugene. Sniffer her og der. Og når den får ferten av noe, hever den ørene øyeblikkelig. 

– Veldig fin markering!, sier dommerne og smiler. 

Markeringen skjer ved at hundene begynner å grave. Den skal ned til objektet, koste hva det koste vil. 

På selve prøven er dommerne fornøyde med at hunden tydelig viser hvor det ligger noen nedgravet. Den trenger altså ikke grave seg ned til markøren som ligger under bakken. 

Men det er vanskelig å få en god  lavinehund til å stoppe når den får ferten av noe. 

Seks fot under 

På undersiden ligger nemlig hundeførere etter tur, opptil fire meter under bakken. Uten åpning, og på ubestemt tid. 

– Vi blir vi liggende slik at hundene og førerne får øvd da. Det er ikke for alle, men det er heller ikke så ille som det høres ut, sier Roy Henning Ånestad. 

Dette er det ikke unison enighet om. For om du har klaustrofobi, er det vel få ting som skremmer mer enn tanken om å bli begravet levende. 

Politiforum fikk selv teste å ligge i hula, og kan meddele at det holdt mer enn nok med en liten halvtime under bakken. 

– Fra spøk til alvor er det ingen som blir tvunget ned. For noen går det helt uten problem. Da kan man bli liggende å se på Netflix under bakken mens hundene øver. Så langt det er dekning, selvfølgelig. For andre er det ikke snakk om å bli gravd ned, og det er også forståelig, fortsetter Ånestad og ser på dommer Asle Olsen. 

Olsen smiler lurt før han sier: 

– Nei, du får faktisk aldri meg ned der. 

En gledens dag 

Av de totalt 22 hundeekvipasjene, var det ti som skulle godkjennes i løpet av årets lavinesamling. Det innebærer tre ny-godkjenninger, og syv som skulle re-godkjennes. 

Lavinehundene må godkjennes hvert andre år. 

Storkås samler hundeførerne etter prøven, og dommen er klar: alle bestod. 

– Nå må jeg få lov til å skryte av dere også. Dere gjør gode søk, og dere har gode hunder, sier han.

Rundt ham hopper hundene ivrige i snøen og piper. En uke med intensiv trening går mot slutten, men de er klare for mer. 

Og bak den lekne energien ligger et livsviktig resultat. For når skredet går, er lavinehundene vårt beste håp. 

Se flere bilder fra øvelsen her.