Partnervold-saker øker: - Vold kan læres. Vold kan arves
(Foto: Shutterstock)

Partnervold-saker øker: - Vold kan læres. Vold kan arves

I over ti år har hun jobbet med mennesker utsatt for partnervold. Politioverbetjent Sarah Morewood Thoen brenner for at alle skal ha det like trygt hjemme som hun har.

- Når jeg går inn døra hjemme, er det den tryggeste plassen jeg kan være, omgitt av folk jeg føler meg trygg sammen med. Slik vil jeg at også andre skal ha det, sier politioverbetjent Sarah Morewood Thoen.

Vold fra folk som kjenner den de skader, øker. Begrepet «Vold i nære relasjoner» betyr rett og slett at det er en nær personlig tilknytning mellom den som slår, sparker, knivstikker, truer eller skyter, og den som blir skadet.

RISIKOANALYSERER: Politioverbetjent Sarah Morewood Thoen.

Skaden kan være umiddelbar, og den kan være alvorlig. Vold utført av noen som offeret kjenner, virker lenge. Lenge etter at skaden ble påført. Den fysiske skaden kan være varig eller den heles.

Det samme gjelder for den psykiske skaden.

– Vold kan læres. Vold kan arves. Volden kan for noen aldri ta slutt hvis ikke noen griper inn. Derfor er det så viktig at vi kommer inn, og får stanset volden, sier politioverbetjent Sarah Morewood Thoen.

Vi treffer henne på Bærum politistasjon der hun jobber med å identifisere situasjoner hvor vold i nære relasjoner pågår. I over ti år har hun jobbet med mennesker som har fått snudd livet på hodet, etter at en partner eller en eks-partner har utsatt dem for fysisk og/eller psykisk vold.

Thoen er en av politidistriktets risikoanalytiker som jobber med å forebygge fremtidig vold i nære relasjoner. 

Internasjonalt verktøy

Norsk politi tok for flere år siden i bruk et internasjonalt anerkjent analyseverktøy med opprinnelse fra Canada, kalt Spousal Assault Risk Assessment guide (SARA), for å identifisere hendelser der det er overveidende sjanse for at det igjen vil forekomme vold i nære relasjoner.

Verktøyet ser etter 10 konkrete risikofaktorer som kan knyttes til voldsutøveren og fem risikofaktorer som kan knyttes til den voldsutsatte.

 

Thoen har tidligere jobbet som etterforsker av vold i nære relasjoner, og kjenner problematikken godt. Før var det gjerne slik at etterforskerne litt mer tilfeldig og uten systematikk involverte seg i offerets ve og vel ut over selve fornærmetavhøret. Lite var rettet mot å gå mer i dybden, og mot å forhindre ny vold.

Nå er dette profesjonalisert og adskilt. Etterforskerne jobber med selve straffesaken, mens risikoanalytikere som Thoen jobber i det forebyggende sporet.

Hun skal identifisere eventuell fare for gjentatt vold gjennom en strukturert analytisk tilnærming, som munner ut i en konkret risikovurdering med lav, medium eller høy risikoprofil. 

– Det gjør at etterforskerne lettere forholder seg objektivt i saken, og at forebyggerne kan ta en mer aktiv rolle for å ivareta offeret, sier hun.

Daglig gjennomgang

Hver morgen når Thoen kommer på jobb, gjennomgår hun og kollegene politiets registre for vestre del av Oslo politidistrikt, for å se etter saker med partnervold skjedd gjennom kvelden og natten i forveien.

– Vi forsøker å risikovurdere alle partnervoldsaker. Har det vært eller er det en intim relasjon mellom voldsutøveren og offeret, skal vi vurdere konkret vold, trusler eller annen type skremmende adferd, sier Thoen.

Hun forteller at det kan være like stor risiko i en liten straffesak, som i en stor sak.

– Hva ser dere etter?

– Relevante straffebud. Vi ser etter hva det straffbare forholdet er, og relasjonen mellom partene. Er det en nåværende eller tidligere partner, og har det med vold og trusler å gjøre, så er det en sak for oss, sier Thoen.

 

Hun forteller at Politidirektoratet (POD) har bestemt at alle saker som handler om partnervold skal risikovurderes.

– Vi ser igjennom samtlige registre som politiet har tilgang til, slik at vi får kunnskap om partenes historikk. Mens etterforskerne skal passe på å opprettholde sin objektivitet, må vi ofte innta et standpunkt om at det kan være at en av partene er farlige. Vi sikrer dermed at ikke etterforskeren er den som gjør en sikkerhetsvurdering, sier Thoen.

Stor samfunnskostnad

Politiets risikoanalytikere har et bredt knippe av virkemidler å ta i bruk hvis analysen gir grunnlag for tiltak. Alt fra å realitetsorientere offeret, som regel en kvinne, om at forholdet og det som skjer ikke er akseptabelt, til å finne aggresjonsdempende tiltak for voldsutøveren og å ivareta barn i slike forhold.

Besøksforbud eller kontaktforbud er et av virkemidlene. Sammen med voldsalarmer som kan deles ut til voldsofre.

– Får dere risikovurdert alle sakene?

– I 2018 klarte vi å risikovurdere 88 prosent av de til sammen 162 partnervoldsakene i vestre del av Oslo politidistrikt. Dette er bra, men situasjonen er ikke slik i hele politi-Norge. Vi skulle så gjerne hatt kapasitet til foreta en risikovurdering av alle saker, sier Thoen.

Cirka 25 prosent av drapene i Norge begås av en person i et nåværende eller tidligere forhold til den drepte.

– Dette er forholdsvis konstant, sier Thoen, som påpeker at vold koster samfunnet enormt med penger.

– Hvis vi ikke får stanset den, blir menneskelige lidelser, sykehusinnleggelser, psykiske problemer og ulike grader av arbeidsudyktighet videreført. Både samfunnet og menneskene i landet ville tjene mye på at vi fikk stanset flere voldsfylte relasjoner, sier Thoen.

Vanskelig å måle effekt

Som i alt annet av politiets forebyggende arbeid, er det vanskelig å dokumentere hvordan politiets arbeid faktisk virker.

– Politiet jobber konstant for å avdekke vold i nære relasjoner, og øke antall anmeldelser. Av den grunn blir det ikke nødvendigvis færre anmeldelser til tross for godt forebyggende arbeid, forklarer Thoen som årsak til at tallene ikke går nedover.

– Ofte sitter voldsutøveren i arresten. Etter at partene er avhørt, tilbyr vi en samtale med dem. Dette kan skje før løslatelse, og er noen innlagt på sykehus oppsøker vi dem der. Men de aller fleste samtaler har vi på politistasjonen. Vi hjelper dem med det som er utenfor straffesakssporet, men som likevel er en politioppgave, forklarer hun.

De voldsutsatte er i krise og har ofte mange spørsmål.

– Etterforskerne spør om hvor mange slag, og hvor hardt det var. Vi forsøker å finne ut om det er endringsvilje hos partene. Vi må finne ut om hun er motivert for å ta et brudd? Og hva må til for å stå i bruddet og gjennomføre det? Vi må vurdere om det er farlig for henne. Samtidig er vi ikke terapeuter, så vi kobler på andre som skal hjelpe som for eksempel fastlege, krisesenter, NAV, boligkontor og andre. Vi kan hjelpe dem med å finne veien ut av et voldelig forhold, en vei de voldsutsatte kanskje ikke har gått før, sier hun.

Thoen forteller om en politijobb som berører kvinner og menn i alle samfunnslag og nasjonaliteter.

 

– Det vi ser er at dette er svært vanskelig for dem. Det gjør noe med mennesker, å leve under vold og trusler.

– Hvorfor et det for enkelte så vanskelig å bryte ut av et voldelig forhold?

– Det er kjærlighet, til tross for volden. Det er ulike bånd knyttet gjennom å ha felles barn, og en avhengighet, både følelsesmessig og økonomisk. Og noen føler at hvis de har voldsutøveren tett på seg, så har de i hvert fall en slags innbilt kontroll på situasjonen, selv om vi fra vår side nok kan være uenig i det, sier Thoen.

– Misforstått kontroll

Gjentatte ganger har Thoen og kollegaene sett voldsutsatte kvinner kontakte gjerningsmannen i situasjoner der han har besøksforbud.

– De tar rett og slett kontakt med ham for å få høre hvordan stemningen er, og få vite om han er sinna eller rolig. Dette kan være en form for misforstått kontroll, hvor de lager egne overlevingsstrategier. Vår anbefaling er å ikke ta kontakt. Det er jo en grunn til at det er besøksforbud. Vi er redd for at hvis hun tar kontakt i tiden det er kontakt- og besøksforbud, så blir dette en inkonsekvent opptreden, som kan øke risikoen for at voldsutøveren oppsøker henne.

– Men hva hvis det er rent praktiske ting knyttet til felles barn eller økonomi?

– Hvis det er behov for kommunikasjon mellom partene, er det for eksempel mulig å arrangere et møte på familievernkontorene. Er det ilagt besøksforbud, kan det gjøres et opphold i besøksforbudet for å kunne gjennomføre dette møtet, sier Thoen.

Selve besøksforbudet er det politiet som fatter gjennom et vedtak, som partene kan klage inn for retten dersom de er uenig i at det ble utstedt. Hun sier det ofte også er advokater med i bildet, og at de kan formidle praktiske ting mellom partene. Fornærmede har ofte krav på gratis bistandsadvokat, i tillegg er det tre timer gratis advokathjelp i forkant av en eventuell anmeldelse.

– Hvordan reagerer mennene – for det er som oftest en mann – på at de har blitt identifisert som en voldsutøver, hvor dere mener det er gjentagende fare for vold mot partner?

– De reagerer svært forskjellig. Og det er nok ikke i disse sakene vi opplever flest erkjennelser. Er det barn med i bildet, er selvsagt også Barnevernet ofte koblet på. Situasjonen er i det hele tatt svært krevende, og jeg vil tro det oppleves som et nederlag i seg selv, at noen utenfra kommer inn og setter ord på det som faktisk har foregått bak hjemmets fire vegger. Konfrontert med funnene gjennom vår analyse, er det likevel mange som aksepterer at de har utfordringer, sier Thoen.

Hjelp til gjerningsmannen

Samfunnet har lagt vekt på å hjelpe voldsofferet, og straffe gjerningsmannen – han som utøver vold. Men Thoen sier de ser at også gjerningsmennene må ha hjelp.

– Det er avgjørende for å hindre nye voldshendelser, om det er med samme partner eller med ny partner. Da er det en utfordring at mye av hjelpen som tilbys forutsetter en erkjennelse fra gjerningsmannen. Erkjenner man hos politiet, så blir det gjerne en straff. Det kommer vi ikke forbi, sier Thoen.

HINDRE VOLD: Politioverbetjent Sarah Moorewood Thoen sier det er avgjørende at også voldsutøveren får hjelp, for å hindre nye voldshendelser, om det er med samme partner eller en ny. Foto: Shutterstock

Dette kan gjøre det utfordrende å komme i posisjon til å hjelpe.

– Klarer vi å hjelpe gjerningsmannen, forebygger vi åpenbart ny vold. Da er vi kommet et godt stykke videre, fordi da kan vi forhindre at barn vokser opp i voldelige hjem, der barna selv ender opp med å bli voldsutøvere eller voldsofre. De lærer at det ikke er unormalt å både gi og få bank. Vi vet så godt at foreldres væremåte gjerne går videre i arv. Derfor er det så viktig å bryte det voldelige mønsteret som avtegner seg i det som skulle vært et trygt hjem.

Som eksempel på hvordan volden ødelegger, beskriver Thoen et par med nå tre voksne barn. Ingen av de voksne barna eller mor er arbeidsdyktige som følge av volden de ble utsatt for gjennom nesten 30 år. Far og ektemann har sonet flere år i fengsel.

− De fysiske og psykiske langtidsskadene de er påført er store, og som et resultat av dette er de ikke arbeidsføre og har svært begrenset livskvalitet, og de lever med omfattende sikkerhetstiltak, sier Thoen.

Thoen forteller at enkelte voldsoffer kan få en aha-opplevelse når de snakker med politiet.

– Når de selv forteller hva de har vært utsatt for til politiet, eller leser sin egen forklaring, så går den faktiske hendelsen opp for dem. Noen har ikke fortalt dette til andre tidligere, de kan være skamfulle eller truet til taushet. Heldigvis ser vi at de fleste ønsker hjelp, selv om det er noen som trekker anmeldelsen.

Ikke perfekte ofre

De fleste politifolk som har jobbet med det som tidligere ble kalt «husbråk», situasjoner med vold og trusler mellom personer i relasjon til hverandre, har erfart at de har fjernet den som de oppfattet var voldelig, kanskje inn på glattcelle, mens kvinnen og barn er kjørt til Krisesenteret. Bare for å oppleve det samme noen helger senere.

Da har paret flyttet sammen igjen, og historien gjentar seg. Og hvor hun forklarer – han er jo så snill når han er edru.

– Når det skjer, så er det viktig at vi har skapt en relasjon til trusselutsatte, slik at de forstår at vi er her ved nye hendelser. Vi gir ikke opp, det kan vi ikke og blir det ny vold, så går vi inn i saken på ny. Jeg må jo innrømme at vi ikke bestandig har de perfekte ofrene, som gjør akkurat det vi sier og ønsker, sier Thoen.

– Kan man få inntrykk av at det er enkelte kvinnetyper som lettere blir utsatt for vold? Uten å fjerne ansvaret for selve volden fra gjerningsmannen?

– 90 prosent av partnerdrap begås av menn. Noen av drapene er nesten varslet, hvis man hadde fått analysert situasjonen på forhånd. Vi ser det er enkelte sårbarhetsfaktorer som øker faren for de trusselutsatte. Hvis de er inkonsekvente og ut og inn av forholdet, hvis de har mangelfull tilgang til sosial og profesjonell hjelp, er fra andre kulturer, eller er i en utsatt livssituasjon øker sannsynligheten for å motta vold. I tillegg ser vi at personlige hindringer som rus kan øke sjansen for vold i parforhold, sier Thoen.

Hun forteller at omfanget er stort og mørketallene fremdeles store.

– Derfor er det viktig at de i politiet som jobber med slike risikoanalyser får de ressursene som skal til for å avdekke ytterligere vold. Dette er forebygging av beste sort, sier Thoen.

En Trygghet andre skal ha

Thoen har i over ti år jobbet med mennesker som ødelegger andre mennesker, mennesker de en gang var glade i. Hva gjør at hun holder ut i en jobb hvor lyspunktene kanskje ikke henger så tett?

– Når jeg går hjem hver dag og kommer frem til mitt hjem, så er det det tryggeste stedet jeg har. Da er jeg sammen med folk som gir meg trygghet i livet. Det er en trygghet jeg synes andre også skal ha, sier Thoen.

På jobb ser hun folk som gruer seg til å komme hjem. Hun møter barn som ser at mor har blåmerker, som er redde og urolige mens de er på skolen, fordi de lurer på hvordan det går hjemme. De er redde for mamma, fordi pappa var sint da de gikk på skolen.

– Lyspunktene er at jobben vi gjør nytter. At volds- og trusselutsatte får en bedre hverdag, sier Thoen.

Som når vi spør om hva som motiverer i jobben, husker en kvinne sa til henne: «Hvis jeg skulle dø, skal det stå i testamentet at du skal ta deg av gutten min».

– Hun var så lykkelig, det gikk bra etter hjelpen hun fikk fra politiet. Det som driver oss, er å utgjøre en forskjell for folk. Det er det vi ønsker. Hvis vi kan bidra til å stoppe menneskelig lidelse, og hindre at det går videre til neste generasjon, kan vi si vi har hatt en god dag på jobb, sier Thoen.

Hun har jobbet i fagfeltet siden 2008, og innrømmer at hun kan bli sliten av jobben. Men det føltes tyngre i yngre år.

– Det har med kunnskap å gjøre. Vi lærer å ikke ta med alt hjem. Før jobbet jeg alene med sakene mine, og var redd for at noe skulle skje i helga. Det har vært en god profesjonalisering i politiet ved at vi som jobber med risikoanalyse kan gjøre dette på heltid, og at vi nå har fått et kollegium. For alle de voldsutsatte, og for den saks skyld også voldsutøverne, håper jeg at også de andre av landets politidistrikter får anledning til å satse såpass tungt på faget som vi i Oslo politidistrikt får mulighet til, sier Thoen.

Hun ønsker seg flere menn inn i fagfeltet. Men hun tror at tjenestemenn som har stått i operativt arbeid, ikke finner fagfeltet så økonomisk interessant.

– Fordi det er en stor økonomisk forskjell på å jobbe turnus. Vi som jobber med risikoanalyser, gjør dette i dagtidstillinger, og går i praksis ned ganske mye i utbetalt lønn. For mange hjelper det ikke hvor interessant jobben er, hvis man ikke får betalt regningene man får inn, sier hun og ser på klokken.

Nye kunder med nye blåmerker venter.

Til toppen