Når en kollega blir drapsmann

Alle politiansatte vet at hverdagen kan by på det uventede Men ingen var forberedt da politimannen Rolf Are Pettersen skjøt og drepte sin eks-kjæreste og seg selv.

Alle politiansatte vet at hverdagen kan by på det uventede. På kriser og på dramatikk. Men ingen var forberedt da politimannen Rolf Are Pettersen skjøt og drepte sin eks-kjæreste og seg selv. Uten forvarsel ble den 23. januar en uvirkelig dag. Ikke bare for de nær 200 ansatte på politihuset i Tromsø, men for hele politiet.

En mangeårig kollega og kamerat var plutselig blitt drapsmann. Med vitende og vilje rettet han en kollegas tjenestevåpen mot sin tidligere kjæreste, og drepte henne med flere skudd på kloss hold. Deretter skjøt han seg selv, og døde få dager senere av skadene. Tilbake står uforstående familier, arbeidskolleger og venner. Alle har ett eneste spørsmål: «Hvorfor»?

Eksploderte i media

Troms politidistrikt ledes av Truls Fyhn som er en av landets mest erfarne politimestere. Raskt fikk han og hans stab organisert utrykning, etterforskning og samtidig ivaretatt et enormt informasjonsbehov både i politiet og i media.

Politiforum møter politiinspektør Einar Sparboe Lysnes som hadde ansvaret for håndteringen av media og ledet politidistriktet dagene etter drapet. Slik beskriver han fakta knyttet til innledningsfasen.

- Meldingen om selve hendelsen kom til politiet ved halvnitiden på morgenen. Tidlig hørte vi navnet til kvinnen som var skutt. Hun ble raskt erklært død. Og i løpet av en time visste vi at det var Rolf Are Pettersen som var gjerningsmannen, og at også han var fatalt skadet. Da det ble klart at det var en tjenestemann involvert, fikk saken en helt annen dimensjon. Medieoppmerksomheten nær­mest eksploderte fra både nasjonale og internasjonale medier. Og det oppsto langt flere problemstillinger enn det man vanligvis har i drapssaker. At politiets tjenestepistol var brukt økte informasjonsbehovet, forteller Lysnes.

Politiet i Tromsø forsto tidlig at de raskt måtte ha en pressekonferanse. To og en halv time etter skuddene gjennomførte Truls Fyhn og hans stab et informasjonsmøte for de ansatte. En time etter dette møtte de pressen. På det daværende tidspunktet var det kun et par av de lokale journalistene som visste at det var en politimann involvert. Da politimester Fyhn gikk rett på sak, var det som det gikk et «sukk» igjennom forsamlingen av mediefolk. Saken ble umiddelbart toppsaken på radio, TV og internettmedier.

Kollegastøtteordning

- Vi rettet mye oppmerksomhet mot hvordan vi skulle ivareta informasjonsbehovet. Og ikke minst måtte vi fange opp de som trengte hjelp. Veldig raskt var kollegastøtteordningen (KSO) i funksjon sammen med verneombudet. I ettertid ser jeg at det var et apparat som fungerte meget godt, og vi har fått gode tilbakemeldinger på hvordan KSO gjorde jobben. I en slik sak er det mange i ledelsen som blir involvert. Har man da ikke flere å spille på, er det lett å glemme å følge opp det medmenneskelige og støtte de ansatte som har det vanskelig. Denne saken illustrerer viktigheten av at vi har ansatte som har den formelle rollen i KSO, og som er skolert for jobben, sier Lysnes.

Nye problemstillinger

Det meldte seg raskt problemstillinger som: Hvordan skal politidistriktet opptre overfor hennes pårørende? Hans pårørende? Burde politidistriktet legge ned blomster på drapsstedet? Skulle de flagge?

Skulle politidistriktet være til stede under hennes begravelse? Hva med gjerningsmannens begravelse?

- Mange valgte å delta i hennes begravelse, som en støtte til onkelen som jobber hos oss. Vår deltagelse var uoffisiell i begge begravelsene, og de av våre som deltok skulle ikke være iført uniform, forteller Lysnes.

Hvem skal etterforske?

Straffbare handlinger etterforskes av politiet der den straffbare handling har skjedd. Men er egne tjenestemenn involvert, skal normalt et annet politidistrikt foreta all etterforskning, et såkalt settepolitidistrikt. Er det mistanke om at det er begått en straffbar handling av politiansatte i tjeneste, skal Spesialenheten for politisaker etterforske saken.

Selv om andre enn det lokale politiet skal etterforske, er det likevel ofte umiddelbare behov for å sikre åstedet slik at ikke spor blir borte eller ødelagt. Og det er behov for å ta innledende avhør av «rene» vitner, slik at de kan forklare seg før de har blitt påvirket av andre inntrykk.

- Det ble tidlig fokus på om vi skulle etterforske saken selv eller ikke. Dette ble en problemstilling som økte etter hvert som dagene gikk. Vi mente vi burde etterforske saken i åpningsfasen. Den formelle beslutningen om dette ble tatt av Statsadvokaten. Meningen var at vi skulle etterforske det som var nødvendig slik at statsadvokaten raskt skulle få saken, og deretter vurdere å overflytte etterforskningen til et settedistrikt. Selve etterforskningen var i utgangspunktet ukomplisert. Det var et øyenvitne til selve handlingen, og vi viste hvem gjerningsmann og offer var, sier Lysnes.

Spekulasjoner

Men i media ble det spekulert i om interne retningslinjer var brutt siden gjerningsmannen hadde fått tak i et tjenestevåpen. Samtidig var politistasjonssjef Kurt Pettersen åpen på at gjerningsmannen hadde oppsøkt ham privat, og at de hadde hatt telefonsamtaler den siste uken før drapet knyttet til at gjerningsmannen var fortvilet over et brutt kjæresteforhold. Indirekte ble det antydet at politistasjonssjefen av den grunn burde ha skjønt at noe kritisk var i ferd med å skje.

Etter seks dager ble etterforskningsmaterialet oversendt Statsadvokaten for vurdering av videre etterforskningsskritt. Statsadvokaten besluttet deretter at den videre etterforskningen skulle overføres til Østfinnmark politidistrikt. Spesialenheten startet sin etterforskning allerede få dager etter drapet, hvor politidistriktets rutiner for oppbevaring av tjenestevåpen samt gjerningsmannens tilgang til dette var tema.

- Var det heldig å gjøre etterforsk­ningen selv?

- Jeg støtter statsadvokatens beslutning. Det er riktig at det ble mye støy fordi vi selv sto for etterforskningen. Men i initialfasen må noen sikre bevis og avhøre vitner. Det hadde ikke vært praktisk mulig at et annet politidistrikt kunne gjøre dette med en gang. Det som for statsadvokaten var viktig var at sakens faktum var lett tilgjengelig og at et avhør av gjerningsmannen grunnen hans tilstand var uaktuelt. Men ettersom dagene gikk ble det mer fokus på politidistriktets rolle og på enkeltpersoner med spørsmål om vi viste ting som gjorde at vi burde ha handlet annerledes. Da ble det riktig å flytte etterforskningen, sier Lysnes.

Til toppen