Mer om politivitner

I forrige nummer advarte jeg politiet mot å opptre som «hjelpeaktorer» når man møter som vitne i straffesaker. Nedenfor skal jeg gi en nærmere begrunnelse for denne advarselen.

I forrige nummer advarte jeg politiet mot å opptre som «hjelpeaktorer» når man møter som vitne i straffesaker. Nedenfor skal jeg gi en nærmere begrunnelse for denne advarselen.

Eksempelet i forrige artikkel var, kort fortalt; tjenestemannen som medbrakte samtlige saksdokumenter i vitneboksen og ga seg til å referere fra disse under forsvarerens eksaminasjon.

Ikke politiets oppgave

Vi har i Norge et skille mellom politi og påtalemyndighet i den forstand at polititjenestemenn i tradisjonell forstand ikke tilhører påtalemyndigheten.

Innen strafferettspleien er politiets oppgave å avdekke og stanse kriminell virksomhet (Politiloven § 2 nr. 3) mens påtalemyndighetens oppgave (politijurister, statsadvokater mv.) i denne sammenheng er å besørge straffesakene iretteført etter at det er truffet positive påtalevedtak.

Når politiet møter som vitne, vil retten være forberedt på at forklaringen tilbys som bevis for et bestemt faktum.

Tjenestemannen bør være seg bevisst på å begrense vitneprovet til å formidle opplysninger og iakttakelser som han/hun har ervervet seg i tilknytning til sin befatning med saken.

Man bør ikke presentere egne synspunkter og vurderinger i forsøk å påvirke rettens avgjørelse, langt mindre trekke inn andre opplysninger i saken som han/hun tilfeldigvis kjenner til etter å ha lest etterforskningsdokumentene.

Reduserer troverdighet

Et politivitne som foretar vurderinger som nevnt ovenfor, vil ganske raskt risikere å miste troverdighet som et objektivt vitne. Et vitne som ikke er sakkyndig skal aldri gi seg inn på vurderinger.

En dommer vil være skeptisk til et vitne foretar vurderinger utenom den spesifikke erfaring som vitnet er innkalt for å si noe om.

Hvis man da i tilegg gir uttrykk for å være helt sikker i sine utsagn, kan man nesten ta for gitt at rettens tiltro til vitneprovet er sterkt redusert.

Brudd på muntlighetsprinsippet

Straffeprosessloven § 296 slår fast at vitner som antas å kunne gi forklaring av betydning for saken skal avhøres muntlig i retten dersom det ikke er særegne forhold som er til hinder for det.

Dette er et viktig prinsipp fordi det blant annet sikrer partenes adgang til krysseksaminasjon. Det gir også retten anledning til å denne seg et inntrykk av vitnets troverdighet mv.

Det ligger i muntlighetsprinsippet at skriftlige erklæringer som hovedregel ikke skal aksepteres ført som bevis i straffesaker.

Når, og hvis, et politivitne trekker inn skriftlige dokumenter som ”fyllstoff” for sine gjengivelser av faktum, eventuelt fremhever andre skriftlige erklæringer i saken som støtte for sitt syn, vil også muntlighetsprinsippet være en skranke.

Avslutningsvis vil jeg legge til at en overivrig holdning fra et politivitne ikke bare griper inn i påtalemyndighetens oppgaver, men vil også vekke irritasjon hos retten som skal avgjøre skyldspørsmålet, basert på de bevis partene har ført. Hvis et politivitne har for sterke synspunkter på verdien av de ulike bevisene som vedkommende tilfeldigvis kjenner til, vil nok rettens leder være raskt ute med å påtale dette, samtidig som man vil tillegge vitneprovet mindre vekt.

Til toppen