Politikontakt Kim Skogland Pedersen og lensmann Trygve Johan Mørch tar føttene fatt på vei tilbake til ferga som snart går fra Utsira og tilbake til fastlandet.
Politikontakt Kim Skogland Pedersen og lensmann Trygve Johan Mørch tar føttene fatt på vei tilbake til ferga som snart går fra Utsira og tilbake til fastlandet. (Foto: Anders Martinsen)

Mårrn du! Her kommer nærpolitiet

Norges minste kommune får besøk av politiet omtrent en gang i året. Vi ble med på båtturen ut i havgapet til Utsira.

Tidlig på 2000-tallet har den ferske politibetjenten Kim Skogland Pedersen reservetjeneste. Operasjonssentralen i Haugesund er ennå ikke operativ, og i dag er det Pedersen som styrer vakttelefonen til Karmøy lensmannskontor.

I sitt stille sinn håper han på en hendelsesløs vakt. Det er tross alt julaften. Så ringer telefonen.

– Det var et hasteoppdrag. En person ble truet med kniv, sier Pedersen.

Han titter ut vinduet. Ser trærne bøye seg for vinden. Stormen har truffet Sør-Vestlandet, og vindkastene nærmer seg orkan styrke. Politibetjenten sukker tungt.

Hvordan skal han komme seg ut til Utsira, snaue to mil rett ut i Nordsjøen, i dette været?

– Jeg måtte bare ringe rundt for å forsøke å få noen til å kjøre oss ut så raskt som mulig, men ingen ville dra ut, sier Pedersen.

Ved hjelp av sine mer erfarne kolleger får han napp hos Røde Kors, som stiller med en 30 fots cabincruiser i uværet. Bevæpnet og med full oppakning, stålsetter Pedersen og kollegene seg for turen ut i havgapet.

Ute i åpen sjø er bølgene så høye og snødrevet så tett at de ikke ser noen ting. Når politibetjenten stikker hodet ut av luka, klarer han så vidt å se over bølgetoppene. Han er relativt sjøvant, men det hjelper ikke når naturkreftene herjer som verst med båten.

– I løpet av turen ble jeg så grønn i fjeset at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg måtte ut for å kaste opp, men det var heller ikke ufarlig. Da vi kom fram, var jeg ikke veldig operativ, for å si det slik. Jeg pustet og peset og presset spyet tilbake i magen, forteller han.

På Utsira har situasjonen heldigvis roet seg og blitt til et langt mindre krevende helseoppdrag. Pedersen og kollegene kan senke skuldrene og gi magen tid til å komme til hektene igjen.

Snart skal de tilbake samme vei som de kom.

Senker terskelen

Pulsen er lavere, magen helt i vater og været langt bedre når den nå erfarne politioverbetjenten Pedersen tar en slurk av kaffen sin i salongen til rutebåten Utsira i mai i år. Det rugger riktignok lett i skroget når båten putrer gjennom skjærgården og ut i åpen sjø, men dette er barnemat sammenlignet med julekvelden for over 15 år siden.

Også politiet må løse billett når de skal ta rutebåten til Utsira. Foto: Anders Martinsen

Sammen med Karmøy-lensmann Trygve Johan Mørch og politibetjentene Amanda Hanssen Henriksen og Line Velde, er Pedersen på vei ut til Utsira på et varslet besøk til Norges minste kommune. I dag skal kommuneledelsen, barneskolen og barnehagen få besøk fra lovens lange arm.

– Vi er her ute på planlagte besøk stort sett en gang i året, men blir tatt utrolig godt imot når vi først tar turen ut hit, forteller lensmann Mørch.

Han har tatt med seg kaffe på termos til den 1 time og 10 minutter lange båtturen ut i havgapet. I dag har ikke politiet hastverk.

– Det er kontakten med de som bor på Utsira som er det viktigste utbyttet vårt av slike besøk. Vi blir kjent med folk og får sett ansiktene deres, og det samme får de der ute med oss. Det blir noe helt annet enn å snakke med folk på telefonen. At vi vet hvem hverandre er, er utrolig viktig.

– Det senker terskelen for å ta kontakt om det skulle være noe?

– Ja, det gjør det. For 10 år siden var det nok vanskeligere for dem å ta kontakt. Da var terskelen høyere. Jeg opplever at våre besøk gjør at de føler større trygghet, svarer Mørch.

Med politibamsen Eddy med seg, ble det trangt om plassen i den ene maja politiet tok med seg. Foto: Anders Martinsen

– Verdifullt besøk

Avhengig av vær og vind, er det to mulige ankomster for rutebåten fra fastlandet på Utsira: Fergeleiet i Nordvikvågen eller fergeleiet i Sørevågen. Drøyt to kilometer på fylkesvei 911 skiller de to anløpsstedene; en veistrekning som samtidig skjærer den lille øya i to.

Omtrent midtveis ligger kommunens geografiske og administrative sentrum, med barnehage, barne- og ungdomsskole, idrettshall, kommunehus og bedehus. Det grønne og frodige strekket ligger i le for naturkreftene som konstant freser mot Utsira.

Lensmann Mørch tar en prat med styrmann Tor Erling Skaret og skipper Håvard Botten. Foto: Anders Martinsen

Inne i det røde kommunehuset er det kaotisk; ventilasjonsrør og møbler står hulter til bulter. Det skyldes pågående ENØK-tiltak.

Henriksen og Pedersen på dekk når rutebåten nærmer seg Utsira. Foto: Anders Martinsen

– Vi skal være en nullutslippskommune i 2020, og da må kommunen gå foran som et godt eksempel. Derfor har vi igangsatt en del «grønne tiltak». Vi har forventninger om å spare inn cirka 300.000 kroner i året på driftsutgifter for idrettshallen og kommunehuset. Så har vi valgt å være her under ombyggingen for å spare ytterligere penger. Det har vært litt bråk og støv, men arbeiderne har vært flinke til å ta hensyn, forteller rådmann Bjørn Aadnesen.

Sammen med assisterende rådmann Arnstein Eek tar han imot Mørch og Pedersen, og leder dem inn på et møterom gulvlagt med klassisk kommunehus-linoleum. Fra taket dingler ledninger som et vitnesbyrd om den pågående ombyggingen. Midt i rommet står et bord og seks trestoler med filttrekk. Kaffen serveres fra store termokanner.

– Det er alltid verdifullt å ha politiet på besøk, sier rådmannen.

– For oss handler det om å få visshet i at politikontaktordningen i den nye politireformen fungerer. At vi vet at vi kan nå de rette folkene når vi har behov for det. Så er det selvfølgelig bra at vi kan se hverandre i øynene, slik at vi vet hvem hverandre er. Disse besøkene gjør det definitivt lettere å ta kontakt med politiet, fortsetter han.

Aadnesen og Eek understreker at kommunen alltid har hatt en god relasjon med politiet.

– Sånn har det vært i mange år, og det er vi fornøyd med, sier Eek, og fortsetter:

Rådmannen møter lensmannen. Foto: Anders Martinsen

– Jeg tror det har noe med kontinuiteten hos de som jobber på Karmøy lensmannskontor. Vi har opparbeidet oss gode relasjoner over tid. Da er ting enklere, fortsetter han.

– Må være i forkant

For et lite og isolert lokalsamfunn langt ute i havgapet – det tar minst en time før politiet når fram ved akutte hendelser – er trygghetsfølelsen alfa og omega. Politioverbetjent Pedersen spiller en nøkkelrolle for å sørge for dette. I dag er han på sitt første besøk på Utsira som politikontakt. Han skal være bindeleddet mellom kommuneledelsen og politiet.

– Jeg vil at kommunen skal kunne være i forkant og ta dialogen med oss. De må være trygge på at terskelen ikke er høy for å ta kontakt. Det trenger ikke være noen sak for at vi kommer ut på besøk. Vi vil helst være her før noe skjer, sier han.

Kommunen selv kjenner sine innbyggere best og er i posisjon til å melde inn bekymring om det skulle være noe, understreker Pedersen.

– For eksempel om noen begynner å virke ustabile på noe som helst vis. Da kommer vi gjerne ut for å ta en samtale. Så er det også slik at jo flinkere kommunen er til å kartlegge forholdene her ute, jo bedre vil vi være til å forebygge.

Lensmann Mørch stiller seg bak dette.

Rådmann Bjørn Aadnesen skjenker en kopp kaffe. Foto: Anders Martinsen

– Derfor er den personlige kontakten ved slike besøk også så viktig. Vi får høre om hverdagen her ute, og hvilke utfordringer de har her. Det er også det politikontaktene skal handle om. Det gjør også at vi får innspill om det er noe straffbart som skjer eller om det er personer de er opptatt av. Å ta disse signalene tidlig, er viktig, sier han.

Det er ekstra viktig for et samfunn som Utsira, hvor politiet er langt unna og reiseveien går over åpen sjø.

– Responstiden er utfordrende, sier rådmannen.

– Derfor er det så viktig med det forebyggende politiarbeidet her ute. Vi må være i forkant.

Fem straffesaker årlig

Kriminaliteten på Utsira kan oppsummeres slik: Forsvinnende liten. De siste ti årene er det

Straffesaker på Utsira

2008: 2
2009: 4
2010: 10
2011: 2
2012: 6
2013: 6
2014: 7
2015: 2
2016: 7
2017: 2
2018: 0
Totalt: 48

Av disse er:
…16 henlagt grunnet manglende bevis.
…2 uten rimelig grunn til å undersøke om det er
foretatt noe straffbart.
…5 saker endt med forelegg.

registrert 48 straffesaker i det lille samfunnet i havgapet, hvorav omtrent halvparten har blitt oppklart – en «ikke gær’n» oppklaringsprosent ifølge lensmann Mørch.

Det lave antallet straffesaker skulle kanskje bare mangle med en befolkning på 214 fastboende, i et samfunn der alle – nærmest bokstavelig talt – kjenner alle. Nærheten mellom innbyggerne, og de små forholdene, tror rådmannen er en medvirkende faktor.

– Folk har en god etikk og moral her ute. Vi har en god selvjustis, og det tror jeg har sammenheng med at vi er så små som vi er. Det finnes egne sosiale sanksjoner for hva som er akseptabel adferd og ikke, og det kommuniseres nok ganske så direkte. De som går over streken, får klar beskjed, sier Aadnesen.

Assisterende rådmann Eek trekker fram et eksempel:

– Fyrleiligheten, med innredning fra 1950-tallet, er åpen for publikum. Den har stått åpen i ti år, og det har aldri vært noe hærverk der. Hvilke andre steder ville det skjedd? spør han.

– Utsira er et trygt samfunn?

– Ja, helt klart. Så er det også et trangt nåløye de skal gjennom, de som kommer hit. Mannskapet på rutebåten har god kontakt med oss og politiet, om de for eksempel skulle observere noen mistenkelige personer på landsida i Haugesund. Rutebåten er viktig i kommunikasjonen med politiet, svarer Aadnesen.

Samtidig gjør de små og tette forholdene at samfunnet blir sårbart. Det skal lite til for de få å ødelegge for de mange.

– I et samfunn som vårt, skal det veldig lite til for å vippe det over. Det trenger ikke være mer enn en person som lager kvalm, sier assisterende rådmann Eek.

Han understreker at det ikke er noe problem i dag.

– Men vi har opplevd tidligere hvordan det kan være.

Politiet kjører rundt på en av de mange små veiene på Utsira. Foto: Anders Martinsen

Tolerant og inkluderende

Trønderen Eek endte opp på Utsira på samme måte som de fleste utenforstående havner her: Han giftet seg med ei som hadde røtter på øya, og flyttet ut hit. Det er 30 år siden.

– For å bo på Utsira over tid, tror jeg det er viktig med tilhørighet til øya. Som at man for eksempel har giftet seg inn i en Utsira-familie. Andre blir som regel ikke boende over tid. De slår ikke ordentlig rot, men trives, og reiser for det meste herfra med gode minner. Det er de som kommer hit og proklamerer at «her skal vi bo for resten av livet», som flytter fortest, sier Eek.

Han har ofte spekulert på hvilken mennesketype som slår seg ned på en øy langt ute i havgapet. Konklusjonen hans er at det også her er det samme mangfoldet som ellers i landet.

– Demografien er ganske lik Rogaland og Norge for øvrig. Så er det klart at ikke alle trives på en plass som dette, men de som gjør det, stortrives.

Det føles ikke like avsides å bo her som det ser ut som på kartet, sier Eek.

– Båten går jo rett til regionsenteret. Ting må bare planlegges med. Det kjedeligste er om man er ute og reiser; da må man rekke den siste båten, ellers må man overnatte i byen.

Langt ute i havgapet ligger Utsira, som den siste utposten før Skottland. Foto: Anders Martinsen

– Hvordan er det å bo her ute?

– Det er travelt nok. Det krever en del å drifte et samfunn med så få personer. For egen del, har jeg ikke noen reisevei til jobb, og det er jo positivt, svarer Eek.

Det er hans arbeidsgiver kommunen, med sine 33 stillinger, som er Utsiras desidert største arbeidsplass. Brorparten av innbyggerne i arbeidsfør alder jobber offshore eller med fiske, eller pendler inn til fastlandet. Det typiske er at mannen jobber offshore og kona deltid i kommunen.

Nå gir imidlertid et planlagt settefiskanlegg framtidsoptimisme for arbeidsmarkedet på den lille øya. Og turismen er på frammarsj.

– Det er en økning i besøkende, men hvor mange, er vanskelig å si. At Utsira er populær i reiselivssammenheng, er viktig, ikke minst for å opprettholde et godt rutetilbud med båten, sier Eek.

Han sier samfunnet på Utsira er tolerant og inkluderende, og ønsker turister og besøkende velkommen.

– Det er ikke noe trangsynt samfunn. Her er det rom for det meste, innenfor de sosialt aksepterte rammene, men det forventes at man bidrar. Så er det jo slik at alle kjenner alle, på godt og vondt.

På den lokale Joker-butikken visste alle at politiet var på øya allerede. Foto: Anders Martinsen

Positiv til trafikkontroll

Det er vanskelig for folk flest å gjemme seg bort på en seks kvadratkilometer stor øy. For uniformerte politifolk er det umulig å snike seg ubemerket over på øya. Da delegasjonen fra Karmøy lensmannskontor skulle kjøpe lunsj på den lokale Joker-butikken – på motsatt side av øya for der de kom i land – var det ikke mange hevede øyenbryn blant kunder og betjening.

– Jeg hørte det av kollegaen min, som hørte det fra en som jobber på kaia, at politiet hadde kommet til Utsira, sier kassadamen til Politiforum.

Hun minnes gamle dager, da observasjonen av politiet bar preg av en litt mer organisert form.

– Før i tida var det «jobben» til mannskapet på båten å varsle når politiet kom.

Hun ser på Pedersen og Henriksen i kassakøen, og legger raskt til:

– Sånn er det ikke nå lenger.

Det var tidvis tomme veier da politiet avholdt trafikkontroll på hovedveien. Foto: Anders Martinsen

Like fullt; det blir ikke overraskende lav treffprosent når Mørch og Pedersen stiller opp maja foran bedehuset for å avholde trafikkontroll litt senere på dagen. Muligheten til å utstede et forelegg forsvant muligens med mopedisten som suste forbi kommunehuset uten hjelm litt tidligere på dagen, da Mørch og Pedersen var i møte med kommunen.

Nå, til tross for den strategiske plasseringen midt på fylkesvei 911, er det få kjøretøyer å stoppe. Det er ingen merknader på de få som kjører forbi – deriblant Egil Johan Egeskog, som blåste grønt.

– Jeg ble overrasket over å se politiet ha trafikkontroll her ute på Utsira. Jeg har sett dem på forebyggende oppdrag tidligere, men aldri med alkotest, sier han.

Egil Johan Egeskog er glad for å se politiet på Utsira. Foto: Anders Martinsen

– Hva synes du om det?

– Jeg er positiv til det. Både ordføreren og andre har etterspurt mer polititilstedeværelse. Fartskontroll og alt. Jeg er veldig for en større polititilstedeværelse her ute, og ønsker meg mer tilgjengelig politi i gatene. Jeg er en tilhenger av nærpolitiet, men ikke den nye distriktspolitikken som kjøres nå. Før var jo «onkel» en du snakket med og kjente. Det er ikke slik nå lenger, i hvert fall ikke i samme grad, mener Egeskog.

– Tyver stjeler blanke ting

I en skyggelagt benk under et solseil sitter hele Utsira barnehage. Foran dem har politibamsen Eddy tatt plass på en trehjulssykkel. Ved siden av ham sitter politibetjentene Henriksen og Velde på huk. Velde tar ordet.

– Hei dere! Vet dere hvem vi er?

– Politiet! roper alle de åtte barna i kor.

– Hvordan så dere det da?

Barna peker på uniformen hennes. Det er lenge mellom hver gang politiet besøker Utsira, men de yngste innbyggerne i kommunen vet veldig godt hvordan politifolk ser ut.

Politibetjentene Amanda Hanssen Henriksen og Line Velde på besøk i barnehagen. Foto: Anders Martinsen

– Hva gjør politiet da? spør Velde videre.

– De tar tyver, responderer en gutt.

– Tyver stjeler blanke ting. Diamanter og rubiner, legger en jente til.

Det sitrer i ungeflokken på benken når de to politibetjentene frister med at alle snart skal få se politibil med blålys.

– Kan vi få se håndjern også? spør noen.

– Det skal vi se etterpå, svarer Velde, til jubelrop fra hele barnehagen.

– Jeg ønsker meg håndjern. Men bare sånne lekehåndjern da, kommer det spontant fra en jente.

Stemningen er god og politibetjentene har den fulle oppmerksomheten til alle barna. Politibamsen Eddy gjør en god figur i sin statistrolle. Når håndjernene skal demonstreres, følger alle de minste – om mulig – enda bedre med.

Begeistrede barn

Dette er den første turen til Utsira i embetes medfør for både Velde og Henriksen. For sistnevnte, den aller første turen noensinne. De to politibetjentene jobber på forebyggende patrulje ved Karmøy lensmannskontor, og skal møte den yngre delen av Utsiras befolkning.

Barna var nysgjerrige på både politibil og utstyr. Her er det vesten som er spennende. Foto: Anders Martinsen

– Besøket her ute er noe utenom den vanlige tjenesten vår. Det er veldig gøy, sier Velde.

– Det er annerledes å snakke med barn som ikke er så vant til å se politiet. Alle blir veldig begeistret når vi kommer, sier Henriksen.

Politibetjentene sier det er viktig for dem å også besøke denne delen av dekningsområdet til Karmøy lensmannskontor.

– For min del er det veldig fint å komme ut hit og bli kjent med øya og møte lokalsamfunnet. Nå kjenner de fjeset mitt og jeg kjenner deres. Spesielt for oss som jobber forebyggende, er det veldig viktig, understreker Henriksen.

– Her får vi vist oss og forklart hva vi jobber med. Barna synes det er stas å møte politiet og høre litt om oss. Dette er vårt første besøk i en barnehage som makkere, og mitt aller første møte. Det er annerledes enn å møte eldre barn, fordi man må formulere seg enklere og prate slik at de forstår, forteller Velde.

Selv om framgangsmåten er forskjellig, er prinsippet det samme.

– Det er viktig å ha en dialog med dem, at de får delta. Når barna stiller spørsmål, finner vi ut hva de vet og hva de ønsker å få svar på.

Sykkelsjekken gikk unna uten store problemer. Alle hadde syklene i orden. Foto: Anders Martinsen

Vil bli politi

I skolegården står åtte barn – hele første til fjerde klasse på Utsira skole – pent oppstilt på rekke. Barna har sykkelhjelmer på, og venter forventningsfulle i kø med hver sin sykkel.

– Har du bremser på sykkelen din, eller? spør Velde.

– Mmm. De to der, sier gutten som står aller først, mens han peker på bremsehåndtakene.

– Hva er foran og bak da?

– Den er foran, og den er bak.

Gutten er sikker i sin sak. Dette kan han.

– Så har du lykt der?

– Ja.

Snart er sykkelsjekken ferdig, og Velde klar for nestemann. Trafikkvett er viktig for barna på Utsira. Det kan gå galt også her, i samfunnet med så få veier og lite trafikk. Før sykkelsjekken har barna gått gjennom trafikkregler i klasserommet. Alle er oppspilte over å møte politiet.

– Jeg synes det er bra at de kommer hit og sjekker at syklene våre virker, forteller John Elling (7).

– Var de fornøyd med sykkelen din?

– Ja, svarer andreklassingen.

Han har til og med lyst til å bli politi når han blir stor.

– Jeg har lyst til å kjøre politibil, forteller 7-åringen.

Også klassekameraten Andreas (8) synes det er stas med politibesøk.

– Det er gøy! Men jeg pleier å se politiet ofte, for pappa’n min får mange bøter når han kjører bil!

Lensmann Mørch dokumenterer besøket. Foto: Anders Martinsen

Har godt sjøvett

Vel så viktig som trafikkvett, er sjøvett for de unge innbyggerne på øya i havgapet. Politibetjent Henriksen er fornøyd med kunnskapsnivået hos barna.

– Jeg opplever at både de små og store barna på Utsira har godt sjøvett. For dem er jo båt en naturlig del av hverdagen, og de har god kontroll på lover og regler. Alle bruker redningsvest og passer på at foreldrene bruker det også, forteller hun.

For de større elevene, på mellomtrinnet og ungdomsskolen, hadde skolen spilt inn et ønske om at politiet kom for å prate om nettvett. Ikke med bakgrunn i konkrete problemer, men som et forebyggende tiltak.

– Det er nok ikke de samme utfordringene med nettmobbing på Utsira som for eksempel i byen på fastlandet. Det er lettere å falle utenfor i byen, tror Henriksen.

Politibetjentene Velde og Henriksen snakker om nettvett til ungdomsskoleelever. Foto: Anders Martinsen

Hun sitter igjen med et inntrykk av et inkluderende og aksepterende lokalsamfunn.

– Det tror jeg har noe med å vokse opp i et så lite samfunn å gjøre. Alle kjenner alle på Utsira. Man har bare de man har rundt seg. Mobbing vil også nødvendigvis påvirke samfunnet i langt større grad i et så lite samfunn.

Spørsmålene de to politibetjentene fikk, var imidlertid ikke veldig forskjellige fra spørsmålene de blir møtt av fra jevnaldrende på fastlandet. Ungdommen på Utsira er i stor grad opptatt av det samme som ungdommen på fastlandet.

– Men vi fikk en del ekstraspørsmål opp mot politiyrket, om hvordan det er å være politi. Og om hvordan skolegangen på Politihøgskolen er, forteller Velde.

De to kollegene håper veien er kortere for lærerne på skolen å kontakte dem, nå som de har møtt hverandre.

– Nå vet de hvem vi er, og da tenker jeg at det er lettere å ta opp eventuelle utfordringer på skolen med oss. Så kan vi komme ut og ta en prat med ungdommene. Jeg tror det er utelukkende positivt med slike besøk, sier Henriksen.

Mens barnehagen og politibamsen Eddy rusler forbi i bakgrunnen, har Pedersen og Mørch møte med kommunen. Foto: Anders Martinsen

Kun tre livvakter

Det nærmer seg hjemreise for politidelegasjonen fra Karmøy lensmannskontor. I løpet av drøyt fem timer på øya har de sannsynligvis møtt omtrent en tredjedel av alle som bor på Utsira. Det har vært en effektiv dag.

– At politiet tar turen innom butikken og snakker med innbyggerne, og besøker skolen og barnehagen, bidrar til den gode relasjonen. Jeg vil si at det baker politiets virkefelt inn i lokalsamfunnet på en god måte, understreker rådmann Aadnesen.

– Skulle du sett at de kom på besøk oftere?

Han trekker på svaret.

– Jeg tror vi har en bra balanse. Å ha møter bare for å ha møter, er det ikke vits i. Man må ha noe å snakke om også. Det viktigste er at man vet hvem man skal kontakte den dagen det er noe.

Båten til fastlandet går klokka 14.45. Det er mange timer til neste avgang, og i likhet med alle andre som skal tilbake til fastlandet, må også politiet forholde seg til avgangstidene. I hvert fall nesten alle. Eek spør:

– Er du interessert i fotball?

– Ja.

– Da kjenner du sikkert Chelsea-eieren Roman Abramovitsj. Han kom til Utsira i helikopteret sitt, sier Eek.

Og Abramovitsj fikk kjenne på tryggheten i lokalsamfunnet i havgapet.

– Her var det så fredelig og avslappende at han bare trengte tre livvakter – ikke som i London, hvor han måtte ha ti.

Politikontakt Kim Skogland Pedersen og lensmann Trygve Johan Mørch tar føttene fatt på vei tilbake til ferga som snart går fra Utsira og tilbake til fastlandet. Foto: Anders Martinsen
Til toppen